Når sterke følelser er til stede, er det også et sterkt behov for å handle | Jon Elster
Kanskje man kunne gi en million kroner til hver innbygger i den kommunen som har lavest smitteprosent 1. januar 2021?
Når regjeringen og dens rådgivere skal treffe vedtak om forebyggende og behandlende tiltak i koronakrisen, befinner de seg i uvanlig grad i en situasjon preget av usikkerhet. Dette konstaterer vi alle når vi ser hvor mange diametralt motsatte tiltak som blir fremsatt og forsvart.
Skal man gjøre mer eller mindre, nå eller senere, med grovmaskede eller finmaskede virkemidler?
I noen grad er uenigheten normativ, knyttet til ulike vurderinger av verdien av et liv. Det er allikevel klart at mye av uenigheten dreier seg om faktiske spørsmål – ikke om verdien av ett liv, men om hvor mange liv som vil gå tapt hvis en gitt tiltakspakke blir gjennomført.
Beste verstefalls utfall
Vi har dårlig forståelse av de relevante psykologiske og biologiske mekanismer. De som fører til mutasjoner, er uforutsigbare av prinsipielle grunner, men menneskelig psykologi ligger ikke langt etter.
Uten slik kunnskap kan vi ikke angi pålitelige sannsynligheter om hvordan krisen ville ha utviklet seg uten mottiltak, og om virkningen av slike tiltak.
I stedet for prognoser blir man da henvist til scenarioer. I stedet for å velge den tiltakspakke som har den beste prognose, velger man den som har det beste verstefalls utfall.
Dette er ikke det eneste mulige prinsipp. Man kunne også velge den pakken som har det beste bestefalls utfall, eller en vektet kombinasjon av disse to utfallene.
Siden debatten bare dreier seg om verstefalls utfall, ser jeg bort fra disse alternative kriteriene.
Romfarere i karantene
Noen verstefalls tilfeller er så urealistiske at vi kan se bort fra dem. Man kan ikke tallfeste sannsynligheten for å bli truffet av en meteor. Det kan skje, men ingen tar forholdsregler mot det.
Sannsynligheten for å bli truffet av en takstein kan heller ikke tallfestes, men det er noe som skjer, og noen garderer seg mot det. Spørsmålet er hvordan vi kan skjelne mellom de verstefalls utfall som bare er spekulativt eller abstrakt mulige, og de som er reelt eller konkret mulige.
I 1969 besluttet den amerikanske kongress, i The Extraterrestrial Exposure Act, å sette de første romfarere som kom tilbake fra månen, i karantene. Den vurderte at det var en reell mulighet for at de kunne føre med seg mikroorganismer som kunne utrydde menneskeheten.
Ikke reell mulighet
Da noen forskere hevdet at et eksperiment i Cern kunne føre til en kjedereaksjon som ville føre til at Jorden ville kollapse til en kule med hundre meters diameter, ble eksperimentet ikke stoppet. Utfallet ble ikke vurdert som en reell mulighet. Hans Bethe, senere nobelprisvinner i fysikk, hadde tilsvarende bekymringer, som heller ikke ble tatt til følge, før man sprengte den første vannstoffbomben.
Disse beslutningene kunne ikke begrunnes med risikoanalyse, som forutsetter at man kan tallfeste sannsynligheten for de mulige utfall. Enten man kaller det intuisjon, skjønn eller gjetning, kunne ikke spørsmålet om man sto overfor en reell mulighet, avgjøres gjennom rasjonell diskusjon. (De to siste eksemplene er mer kompliserte enn disse bastante formuleringene gir inntrykk av, men det første er klart nok.)
Jared Diamond og Nathan Wolfe: «La oss begynne å snakke om det neste sannsynlige viruset allerede nå»
Kan ikke tallfestes
Det samme problemet oppstår for håndteringen av koronakrisen. Det kan tenkes at krisen vil føre til egoistisk og usolidarisk oppførsel. Det kan tenkes at viruset vil mutere til det verre. Det kan tenkes at kombinasjonen av flyktningkrisen og den lave oljeprisen vil forsterke koronakrisen.
Hver av disse verstefallshypotesene representerer en mulig verden og vil påvirke hvordan vi skal handle hvis vi tar den alvorlig. Men skal vi gjøre det?
Spørsmålet avspeiler en annenordens usikkerhet: Vi kan ikke tallfeste sannsynligheten for ulike virkninger av et tiltak, men vi kan heller ikke vite om dette er noe vi behøver å bry oss om.
Behov for å handle
Som Keynes sa, i en slik situasjon er vi påvirket av våre «animal spirits» – et behov for å handle, for å gjøre et eller annet.
Når sterke følelser også er til stede, slik tilfellet er nå, er det også et sterkt behov for å gjøre noe med en gang. Dette er ikke nødvendigvis dumt, for vi vet ikke om det ville være bedre å vente.
Man bør derfor være varsom med å annonsere nå at vi etter krisen skal vurdere feil i myndighetenes valg av tiltak, hvis man med en feil mener noe som man kunne og burde ha visst var galt da valget ble truffet. Noen beslutninger vil kunne kritiseres, men faren for etterpåklokskap er stor.
Mitt argument kan synes nihilistisk og lite konstruktivt, men det kan tolkes i en mer positiv retning. Den intense debatt som foregår blant forskere og beslutningstagere, vil ikke gi entydige svar på hva vi skal gjøre, men kan utelukke noen forslag fordi de er utvetydig dårligere enn andre forslag, som gir bedre utfall under alle omstendigheter.
I tillegg kan diskusjonen være kreativ, hvis noen av deltagerne kommer på mulige tiltak som ingen hadde tenkt på før.
Kanskje man kunne gi en million kroner til hver innbygger i den kommunen som har lavest smitteprosent 1. januar 2021?
Hvorfor får ikke den usynlige smitten mer oppmerksomhet? | Lars Vatten
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
