Ja, Haddy Njies ord har kraft. Det kan ikke frata henne muligheten til å dele sine opplevelser. | Cathrine Sandnes
Når hverdagslivet går i oppløsning.
Det er interessant å følge debatten i kjølvannet av Haddy Njies Dagbok. Sjelden er en bok blitt lest så ulikt, av så mange presumptivt gode lesere.
Blant de engasjerte er Aftenpostens Frank Rossavik, som i to kommentarer, over to helsider, har presentert sin lesning.
Der andre kommentatorer, som politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, mener «Haddy Njie har skrevet sterkt og nært om det å stå i en mediestorm. Alle i pressen må ta lærdom av det», mener Rossavik hun først og fremst har skrevet en bok om maktkamp.
Og der Fjellheim mener Njie skriver «gnistrende godt om angst og avmakt», er Rossavik mest opptatt av å fortelle hva Aftenposten ville ha gjort, dersom boken var en avisartikkel.
Underlig fremstilling
Riktignok medgir Frank Rossavik at han gjorde en feil i sin første kommentar da han «tok for gitt at Njies gjengivelse av privat kontakt mellom Giske og varslere, uten godkjennelse av sistnevnte, ville vært et brudd på medienes Vær Varsom-plakat, selv om materialet har vært publisert i en annen bok.» Det er en underlig fremstilling.
Feilen Rossavik gjorde, var at han overhodet ikke nevnte at den private kontakten allerede var offentliggjort, at den opprinnelige publiseringen skjedde med varslernes samtykke og at varslerne også hadde offentliggjort Giskes private meldinger, uten hans samtykke.
Dette fikk Aftenposten vite før publisering, men Rossavik valgte likevel å presentere saken på sin måte.
Haddy Njie: Vi alle, også varslere, må tåle å bli utfordret eller motsagt
Meldingene er vesentlige
Rossavik gjengir selv beskrivelsen av varslernes private kontakt (formodentlig med samtykke) for å si at varslere overkjøres: En varsler godtar Trond Giskes unnskyldning, men kritiserer senere Giskes tilbakekomst i politikken, en annen varsler sender en spøkefull privat e-post, men anklager ham senere offentlig for trakassering.
Samtidig skriver Rossavik at et premiss i boken er at Njie «tror sin mann på hans ord», uten å se at meldingene Njie forteller om, er vesentlige for å forklare hvorfor hun går fra tvil til tro, og gjør seg opp en egen mening.
Som medieviter Kjersti Thorbjørnsrud skriver i Morgenbladet: «Njie selv steiler både ved bildet av den naive hustru og stereotypien undertrykket og oppofrende minoritetskvinne. Dette er hennes utrop, ikke «Giskefløyens strategi.»
Varsler: «Kysset. Prøvde å kysse. Stryke på ryggen. Er det den alvorlige saken?»
Mediestorm, fortvilelse og hjelpeløshet
«Dette er en ikke en bok om en varslersak, men en bok om maktkamp», skriver Rossavik. Det er riktig at boken ikke først og fremst handler om varslersakene. De omtales for å forstå Njies reaksjoner og tanker, og følelsen av avmakt. Også opplevelsen av maktkamp er med for å forstå fortvilelsen og hjelpeløsheten.
De færreste av oss har stått i en stor mediestorm. Men mange kan kjenne igjen hendelser som gjør at verden plutselig snus opp ned, at man står i en krise og at hverdagslivet går i oppløsning. Hvordan overlever man, og hvordan endres man som familie, kjæreste og menneske midt i dette?
I Klassekampen leser forfatter Olaug Nilssen boken som «Eit interessant sjølvportrett av ein sensitiv kunstner som møter seg selv i døren, eit interessant portrett av en livsomfamnande maktpolitiker og ei sterk kjærleikshistorie om møtet mellom dei to».
Bokanmeldelse: Haddys sinne, minutt for minutt
Dersom boken var utgitt som avis
I boken reflekterer Haddy Njie rundt sin egen posisjon, som farget, kvinne og profilert programleder. At hennes ord har kraft, kan ikke frata henne muligheten til å dele sine opplevelser til noen tusen boklesere, samtidig som Rossavik fritt kan fortelle mange hundre tusen lesere sin.
Sannsynligvis var en bok Njies eneste mulighet til å få fortalt sin historie på egne premisser. Kanskje var «den taktfaste konsensusen, både i reportasjejournalistikken, men også i kommentariatet», som Fjellheim kaller det, så sterk at avisspaltene var stengt.
«Det er interessant å lese en bok og så kjenne at jeg ikke kjenner igjen boken i det som blir sagt om den», skriver Olaug Nilssen. Da er det godt at man faktisk kan gjøre det: Lese boken og se hva som faktisk står skrevet der, fremfor å diskutere hva som ikke ville ha stått der – dersom boken hadde vært utgitt som en avis.
