Debatt

Kort sagt, mandag 17. februar

  • Debattredaksjonen

Legelisten.no. Beskyttelse mot cyberangrep. Grønlands «storbyproblem». Medieomtale av psykiske lidelser. Reklame for forbrukslån. Bolig i Oslo. Nytt Mjøssykehus. Kontorlandskap. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Legelisten.no er en belastning

Undertegnede har arbeidet som allmennlege siden 1977. Vi opplever en krise i allmennlegetilgangen i Norge, og for få leger (9 prosent) under utdanning ønsker å bli fastleger/allmennleger. Ellers i Europa er det ca. 20 prosent som ønsker slik legejobb.

Fastlegene pålegges stadig flere oppgaver, og de fleste arbeider langt ut over ordinær arbeidstid. I denne situasjonen må man se etter tiltak som kan redusere belastningen på allmennlegene.

Legeforeningen gikk i 2019 til sak mot staten for å stoppe Legelisten.no fordi nettsiden oppleves om en «gapestokk» der leger kritiseres anonymt.
Personvernnemnda har syv medlemmer, men bare én lege, som er overlege ved avdeling for genetikk ved Haukeland sykehus som derved ikke har følt beskrivelser fra Legelisten.no på kroppen.

Nemnda sier at legene må tåle den kritikk som fremsettes på Legelisten.no. Det er ikke lenger snakk om hva legene må tåle. Det er snakk om hvilke tiltak som kan få leger til å ønske seg jobb i allmennpraksis.

Vi har et samfunn med stadig debatt om tøffere omgangsformer gjennom internett og sosiale medier. Enkeltpersoner blir lidende mer enn før, da man møttes ansikt til ansikt. Begrepet nettroll er stadig omtalt, og etter min oppfatning er det også nettroll som benytter Legelisten.no.

Jeg føler personlig at Legelisten.no er en belastning for meg som allmennlege, selv om jeg ikke er blant de legene som får gjennomgå mest. Jeg tror ikke Personvernnemnda har noe å bidra med for å redde fastlegeordningen. Kanskje de må gå i seg selv og finne nye svar som kan hjelpe til bedre trivsel i legejobben og en bedre tjeneste for pasientene. Det er jo det saken dreier seg om.

At legen våkner om natten med bekymringer vedrørende tap av respekt og anseelse, går ut over vår evne til å yte det aller beste for våre pasienter.

Leif Sandsdalen, fastlege


Misvisende om beskyttelse mot cyberangrep

Joacim Lund skriver noe misvisende i Aftenposten torsdag 6. februar om cybertrusselen mot Norge. Lund viser til PSTs trusselvurdering for 2020 og påpeker at denne formen for trusler kan være vesentlig mer samfunnsskadelig enn tradisjonell terror, gitt vårt digitaliserte og sårbare samfunn.
Lund har rett i enkelte av sine påstander, men det er mot slutten av kommentaren, hvor han berører diskusjonen om fremtidige beskyttelsestiltak, at hans argumenter blir mer forvirrende enn opplysende.

For å beskytte seg mot angrep i det digitale rom er det primært IKT-sikkerhetstiltak som egner seg. Oppdaterte IKT-systemer, kryptering og beskyttelse av passord, blant annet. Enten du representerer privatperson, næringsliv eller stat, er tiltakene i stor grad de samme. Og det er her Lund blander kortene.

Når Etterretningstjenesten ønsker innføringen av Digitalt Grenseforsvar, og PST ønsket EUs Datalagringsdirektiv velkommen tidligere dette tiåret, har disse virkemidlene helt andre formål. De beskytter ikke samfunnet primært mot angrep, men gir tjenestene bedre tilgang til informasjon om aktørene som fremsetter trusler og angrep mot oss. Dette er en vesentlig distinksjon.

Simen Bakke, sikkerhetsrådgiver


Hva gjør Mæland med Grønlands «storbyproblem»?

Et folkelig uttrykk for at det hos noen ikke tikker så altfor fort over snippen, er at «man har tungt for det». Etter bare to uker som justisminister, og én spasertur på Grønland, fastslår Monica Mæland at bydelen har et storbyproblem. Så nå gjenstår det å se om hun også evner å handle, eller om hun gjør som regjeringspartienes lokalpolitikere, overfører politiets ansvar til Bystyreflertallet.

I løpet av Solbergregjeringens første seks år har vi hatt syv forskjellige justisministre, alle fra Frp. Budskapet fra disse har vært at aldri er det blitt brukt mer penger til «lov og orden». Men til tross for dette har misnøyen med politisektoren økt. Pengene til den såkalte «nærpolitireformen» har tydeligvis blitt brukt til å bygge opp et sentralisert byråkrati, mens det er blitt stadig færre politifolk nær folket.

Monica Mælands syv forgjengere må ha hatt «litt tungt for det» når Mæland etter bare 14 dager på taburetten og én spasertur kan fastslå at Grønland har et storbyproblem. Det er å håpe at Mælands observasjoner fører til handling, selv om det vil være en bekreftelse på forgjengernes tafatthet.

Odd E. Rambøl, Tøyen


Medieomtale av psykiske lidelser virker forebyggende

Ole Jacob Madsen hevder i Aftenposten 11. februar at jeg «kontant» avviser perspektiver «som trekker i tvil åpenhet som et utelukkende gode». Utspillet er en respons på min kommentar om at vi ikke får psykiske plager av å skrive mye om psykisk helse i mediene. Madsen forsøker å danne et argument for at jeg vegrer meg mot å erkjenne at kulturen spiller en rolle i utbredelsen av psykiske problemer.

Selvsagt vil informasjonstilfanget vårt prege måten vi ser verden på. Selvsagt vil kulturen vi lever i, være en soleklar driver for våre fortolkningsmodeller som kan trigge og understøtte både positiv og negativ utvikling.

Det jeg ønsket å få frem i det korte sitatet Madsen henviser til, er at lidelser ikke oppstår som en følge av omtale i redaktørstyrte medier. Jeg mener snarere tvert imot at medieomtalen rundt psykiske lidelser virker forebyggende. Gevinstene ved åpenheten vi ser, både i pressen, hos personer som sliter og deres pårørende, utraderer langt på vei slagsiden ved overeksponering. Særlig i de tilfellene der personer som har det vondt akkurat nå, klarer å være åpne. Det redder liv.

Det er fullt mulig å se fordelene ved denne åpenheten uten å underslå at kulturelle faktorer alltid vil påvirke både anseelsen og anerkjennelsen av de ulike lidelsene og problembildene. Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig.

Som Madsen nok er klar over, er det begrenset hvor mange nyanser man får lagt inn i ett sitat. Dagens redaktørstyrte mediediskurs vil så klart forme vår meningsdannelse om feltet. Ingen lever i et vakuum, men folk blir ikke syke av å lese debatter om og subjektive erfaringer med psykisk uhelse.

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse


Uheldig rolleblanding og skjult reklame for forbrukslån

Schibsted-konsernet tjener mye penger på salg av forbrukslån, men Schibsted-avisene bruker lite spalteplass på kritisk dekning av bransjen. Da Schibsted-avisen Aftenposten endelig skrev en artikkel om forbrukslån forrige uke, så presenterer avisen et to sider langt forsvar for forbrukslån uten én eneste kritisk innvending. Kombinasjonen av uheldig rolleblanding og ukritisk journalistikk ser ikke bra ut.

Artikkelen i Aftenposten baserer seg på en Sifo-rapport, og argumentet som presenteres, er mye brukt i reklamer for forbrukslån. Fordi renten på kredittkortgjeld er høyere enn renten på forbrukslån, så er det bedre å velge forbrukslån. Ved å vinkle artikkelen på denne måten skaper Aftenposten og forbrukslånsbransjen en falsk dikotomi. Det er ikke slik at det er et gitt behov for kreditt som må dekkes av enten forbrukslån eller kredittkort. Hvis Aftenposten hadde spurt økonomer om en kommentar til rapporten, så ville de aller fleste gitt samme svar. Det er nemlig unison enighet om at både forbrukslån og kredittkortgjeld i de fleste tilfeller bør unngås.

Ole-Andreas Elvik Næss, PhD-stipendiat i samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole


«Veldig få» som eier bolig i Oslo?

Aftenposten, i sin utmerkede serie om kjendisers «egne» steder i Oslo, spurte sist helg Andrea Bræin Hovig om hennes utvalgte plasser. Dessverre kommer det en feilinformasjon fra Bræin Hovig som ikke kan bli stående uimotsagt.
Hun hevder nemlig at prisene er et stort problem i Oslo. Og hun fortsetter: «Det er veldig få som har råd til å eie bolig i Oslo.» Dette er vel faktisk helt galt? Et raskt Google-søk viser for eksempel til en lenke til SSB fra 13. september 2017, hvor det fremgår at 77 prosent av husholdningene eier egen bolig i Norge, 23 prosent leier. Jeg kjenner ikke til tallene for Oslo, og selv om det sikkert er en høyere andel av leietagere her enn i resten av landet, vil neppe uttrykket «veldig få» som eier egen bolig være korrekt.
Hva Bræin Hovig kanskje forsøker å uttrykke, er at det er svært dyrt å komme inn på boligmarkedet i Oslo, og det blir vanskeligere jo dårligere råd man har. Men derfra til å hevde det hun faktisk sier, at svært få eier egen bolig, er feil. Og her ligger jo det store paradokset: Vi har (relativt) høye boligpriser i Oslo, allikevel en svært høy selveierandel!

Jan Helge Flaatten, Oslo


Lokalisering av nytt Mjøssykehus

Erling Dokk Holm har et innlegg i Aftenposten 13. februar der har tar for seg statens lokaliseringspolitikk. I innlegget påstår han at styret i Helse Sør-Øst RHF «insisterer» på å legge det nye sykehuset i Innlandet til Moelv. Dette stemmer slett ikke.

Helse Sør-Øst RHF og Sykehuset Innlandet HF er inne i en grundig prosess for å utvikle gode helsetjenester for innbyggerne i Innlandet. Vi har først diskutert innholdet i tjenestene, og kommet frem til at vi ønsker et stort Mjøssykehus i tillegg til et akuttsykehus som også vil ha et betydelig opptaksområde. Når dette nå er avklart, går vi videre med diskusjonen om lokalisering.

Vi baserer oss på en rekke kriterier for valg av lokalisering. De er basert på veileder for tidligfasen i sykehusbyggprosjekter, og omfatter reisetid, reisemengde og tilgjengelighet. Vi skal se på økonomiske effekter, kostnader og rekruttering. Vi skal vurdere miljø- og klimakonsekvenser. Det skal gjennomføres analyser av kostnader og konsekvenser for rekruttering.
Det er en selvfølge at vi tar hensyn til bærekraft og gode transportløsninger for pasienter og ansatte før vi trekker konklusjoner om lokalisering av det nye Mjøssykehuset i Innlandet. Det gjenstår mye som skal avklares før vi trekker konklusjoner om lokalisering.

Gunn Kristin Sande, kommunikasjonsdirektør Helse Sør-Øst RHF


Liten interesse for kunnskap om kontorlandskap

Det er mangelfull kunnskap om hvordan ulike kontorløsninger virker på ansattes motivasjon, arbeidsmåter, konsentrasjon og helse. Statsbyggs direktør, Harald Nikolaisen, omtalte 2. februar en kunnskapsoversikt fra Høgskolen på Vestlandet (HVL), men utelater en av hovedårsakene til mangel på god forskning: Virksomhetene har vist liten interesse for å skape kunnskap. STAMI, det nasjonale forskningsinstituttet innen arbeidsmiljø, har for eksempel ikke fått seriøse forespørsler om å forske på virkninger av kontorarbeidsmiljø. Hvorfor har ikke Statsbygg etterspurt forskning om endringer de selv gjennomfører?

Statsbyggs direktør hevder «at enkelte forskningsfunn ikke kan brukes som argument for at én kontorløsning alltid er god og andre løsninger alltid er dårlige». Dette er ikke helt korrekt. STAMI har vist at det å sitte flere sammen i delt kontor eller kontorlandskap øker risiko for sykmelding (virussmitte?). En studie fra Harvard Business School fant at ansatte snakker mindre sammen i kontorlandskap. Disse studiene (som HVL-rapporten ikke tok med) viser virkninger av kontorløsninger som er generelle.

Stein Knardahl, forskningsdirektør, STAMI

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 29. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, søndag 27. september

  3. DEBATT

    Kort sagt, fredag 25. september

  4. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 24. september

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 22. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september