Fordeling av formue handler først og fremst om fordeling av makt | Hannah Gitmark
Steinar Juels skjønnmaling om oljeformuens fordelingseffekt er problematisk.
I et innlegg i Aftenposten 9. mai gjentar Civita-økonom Steinar Juel sitt mantra om betydningen av statens oljeformue for den private formuesfordelingen. Han svarer dessverre fremdeles ikke på kjernen i kritikken han har fått. Fordeling av formue handler nemlig først og fremst om fordeling av makt.
Slik makt oppnås når man selv besitter betydelig formue – langt mer enn de fleste andre – og dermed også makten til å disponere denne.
Tilsvarende makt oppnås ikke ved å bo i et land der staten besitter en stor oljeformue som (heldigvis) er underlagt streng politisk styring. Å lage et regnestykke der man gir alle en femmillion-del av oljeformuen, dekker over de reelle forskjellene i formuesfordelingen og dermed også i maktfordelingen.
Slik makt kan, slik jeg tidligere har pekt på, i tillegg til å være økonomisk, også bli politisk. Derfor er Juels skjønnmaling problematisk.
Betydningen av arv øker
Den rikeste prosenten i Norge eier en fjerdedel av all formue. Jeg finner ikke gode argumenter som rettferdiggjør en slik fordeling. Heller ingen økonomiske argumenter som sannsynliggjør hvorfor det eventuelt skulle være en effektiv allokering av ressursene. Dessuten øker altså ulikhetene i formue, først og fremst fordi familiene med de største formuene er blitt rikere. Jeg ser heller ingen gode argumenter for hvorfor denne utviklingen er rettferdig, ei heller effektiv.
Formuesfordelingen er skjevest blant unge. Det tyder på at arv har avgjørende betydning for fordeling av formue. Kapitals liste over landets 100 rikeste har også vist at de fleste hverken startet med jordbær- eller rekesalg, men med arvede midler. Studier viser dessuten at betydningen av arv øker.
Heller ikke her finner jeg argumenter for at dette skulle være rettferdig eller effektivt. Det er imidlertid ikke så overraskende. På tross av råd både fra nasjonale og internasjonale fagmiljøer om å legge om skattesystemet slik at arbeid skattes mindre og eiendom og forbruk mer, skattes isteden privat eiendom (arv, formue og eiendom) i Norge med om lag halvparten av snittet i OECD. Det kan hverken begrunnes med rettferdighet (betale skatt etter evne) eller effektivitet.
Stråmannsargumentasjon
Juel trekker underlig nok frem «ulikhetsforskningens far», Tony Atkinson, hvis arbeid radikalt har endret forskningen på fordeling av rikdom, ulikhet og fattigdom. Som Civita-økonomen påpeker, foreslår Atkinson et nasjonalt pensjonsfond i Storbritannia.
Årsaken? Det er selvsagt en svært god idé. Takket være fremsynte politikere her hjemme tilfalt oljeformuen i Nordsjøen nasjonen og ikke utenlandske selskaper. Det gir våre politikere friere økonomisk handlingsrom enn i de fleste andre land.
En del av avkastningen brukes til å smøre statsbudsjettene og bidrar slik til høyere velferd (eller lavere skattebelastning) for innbyggerne. Ved å gi inntrykk av at jeg er uenig det, driver Juel stråmannsargumentasjon. SSB-forsker og ulikhetsekspert Rolf Aaberge, som Juel også kritiserer, har nettopp har forsket på verdien av offentlig velferd og tjenester, også for fordelingen av materiell velferd.
Spre formue og dermed makt!
Det er imidlertid gledelig at Juel har funnet frem til boken Ulikhet – hva kan gjøres. Kanskje lar han seg inspirere av noen av de andre 14 forslagene, for eksempel at alle tildeles et pengebeløp når de fyller 18 år, finansiert av en livstidsinnrettet arveavgift som gir incentiver til å spre arven på flere mottagere. Eller en langt mer progressiv eiendomsskatt.
Alle som forsvarer det liberale demokratiet bør være med på å diskutere forslag som bidrar til å spre formue og dermed også makt, enten de ligger til høyre eller venstre for det politiske sentrum.
- Her kan du lese mer av debatten som startet med Steinar Juels Civita-notat:
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
