Debatt

En appell til foreldre: Å lære barn å oppføre seg, er enkelt | Inger-Lise Køltzow

For noen foreldre er det å sette grenser så slitsomt at de heller vil oppdra hele verden, enn sine egne barn. De sier barn er barn. Sånn trenger det ikke være.

Vi trenger ikke skape konflikt. Vi trenger ikke invitere til kamp. Vi kan i stedet fortelle barna våre hvordan de kan lykkes. På flyet, i butikken, i gudstjeneste eller i eviglange familieselskap. Hva kan de gjøre, og hvordan skal de klare? Det er vår plikt som foreldre. Det er vårt ansvar å lære barna, skriver artikkelforfatteren. NTB Scanpix

  • Inger-lise Køltzow

Jeg sitter i flysetet. Jeg kjenner målrettede spark i ryggen. Det rykker i setet mitt.

Det går bra. Sånt kan skje. Eller.

En halv time senere har jeg problemer med å tenke det samme. Jeg tar sats og dunker setet mitt bakover. Nå blir det tydelig at det er nok. Men det gjør jo ikke det.

Den som sparker er syv år. Og sparkingen fortsetter.

Jeg sukker. Jeg snur meg. Jeg ser til slutt bedende på guttens foreldre: «Se hva han gjør, da!»

De gjør ikke det. Isteden overser de det han gjør.

Det ender med at jeg sender stygge blikk. Til en syvåring. Ja, jeg vet bedre, men jeg klarer ikke la være.

Foreldre må si hva barna kan gjøre

Dessverre er dette ofte realiteten.

Barn som ikke lærer hva de kan gjøre av foreldrene sine, må tåle stygge blikk, hevede skuldre, himlende øyne og en krass kommentar eller tre.

Inger-Lise Køltzow. Guro Skjelderup

Det er responsen som skapes av oppgitthet og irritasjon. Men det er fullstendig fånyttes. For barn lærer ingenting av sure blikk og sukk.De får kanskje bekreftet at de ikke kan, at de er i veien, at de er slitsomme og irriterende. Men de lærer ingenting.

Jeg vet alt dette. Allikevel klarer jeg altså ikke la være.

Barn som ikke lærer hva de kan gjøre, må gjette seg til det. Og da gjetter barna ganske ofte feil.

De løper i midtgangen på flyet og hopper i setet. De roper for høyt eller krangler med søsken. De får beskjeder det er vanskelig å bli klok av: «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!»

Barnas adferd spør ved å prøve, men de voksne glemmer å fortelle barna hva de kan.

Grensesetting er slitsomt

Det er fort gjort å ramle i autoritære roller når det skal settes grenser. Nå får det være nok, liksom.

Det er ikke rart vi venter med å sette ned foten. Vi forventer at idyllen brytes. Vi vil unngå konflikt. Vi orker ikke.

Nå flyr vi. Nå skal vi kose oss.

Å gå inn i den grensesettende rollen er så slitsomt at enkelte foreldre heller vil oppdra hele verden enn sine egne barn. De synes at folk må innrette seg.

De sier barn ikke er skapt for å sitte i ro. Barn er barn. På tide å akseptere det.

Vår plikt og vårt ansvar

Det er noe tull. Barn kan lære å ta hensyn i det offentlige rom. Det kan vi få til uten å komme i en identitetskrise.

Barn kan lære å ta hensyn i det offentlige rom. Det kan vi få til uten å komme i en identitetskrise

Vi trenger ikke skape konflikt. Vi trenger ikke invitere til kamp. Vi kan i stedet fortelle barna våre hvordan de kan lykkes. På flyet, i butikken, i gudstjeneste eller i eviglange familieselskap.

Hva kan de gjøre, og hvordan skal de klare? Det er vår plikt som foreldre. Det er vårt ansvar å lære barna.

Hopper vi bukk over det, vil andre mennesker forsøke å lære barna våre det. Det er ikke nødvendigvis hyggelig.

Følelsen av å bli skjelt ut

En gang kjørte jeg med datteren min på fanget i bilen på en nesten tom parkeringsplass. Jeg visste at det var galt, men det var så fryktelig morsomt den lille stunden vi gjorde det. Hun styrte rattet, og jeg pedalene.

Så kom en dame. Hun rev opp bildøren og skrek til meg. Med rette, så klart.

Jeg skammet meg voldsomt. Jeg gjorde det aldri igjen. Jeg husker følelsen. Å bli skjelt ut. At noen syntes jeg var håpløs.

Det samme risikerer vi at barna våre opplever, når vi ikke lærer barna hva de kan gjøre.

Det er ikke sikkert andre har samme tone som oss. Kanskje de går skikkelig hardt ut, som damen jeg møtte?

Forventninger fra samfunnet

Barn som får hjelp og som deretter mestrer, får anerkjennende blikk og smil. De kjenner seg viktige, jevnbyrdige og store.

Vi foreldre vet bedre enn barna. Vi vet hva som venter og hvordan vi vil ha det.

Les også:

Les også

Det denne mammaen gjør, får andre mødre til å steile

Så før en flytur kan vi ærlig si: «Vi skal fly. Det er utrolig kjedelig. Du må sitte rolig i setet. Jeg tar med iPaden som du kan bruke når du ikke orker mer.»

Da unngår vi å løpe etter barna, med korreksjoner og kjeft. Vi gir barna noe de kan gripe til.

Når barna glemmer seg, sier vi hele tiden hva de kan: «Vi skal sitte i setet. Du klarer det fint. Vil du ha noen druer?»

De skal kunne sitte stille på skolen. De skal kunne hviske på biblioteket. De skal kunne stå i kø. De skal kunne klare seg gjennom en flytur

For på flyet er det mange andre, og det er helt vesentlig. På jobb, i skolen og i barnehagen, må barna forholde seg til og ta hensyn til andre. Hva som skjer hjemme derimot, varierer i hver familie. Slett ikke alle legger barna sine tidlig eller spiser middag sammen hver dag.

Men i det offentlige rom, der møtes barna våre av de samme forventningene. De skal kunne sitte stille på skolen. De skal kunne hviske på biblioteket. De skal kunne stå i kø. De skal kunne klare seg gjennom en flytur.

Lære barna å mestre

Barn kan mestre, med vår hjelp. Vår hjelp består i hele tiden å fortelle dem hva de kan.

Aldri lar vi barna få forspranget, så de må gjette seg til hva de skal gjøre.

Vi er ikke redde for konflikt. For det blir ingen konflikt. Klare beskjeder hopper bukk over følsomme kamper.

Vi kjemper ikke med barna, vi hjelper dem. Og det merker de.

For meg er det ikke naturlig å fortelle andres barn på flyet hva de skal gjøre. Det er ikke måten å ta kontakt med et barn man ikke kjenner.

Hva barna lærer å mestre, er oss som er foreldre sitt ansvar. Dersom syvåringen bak meg hadde sittet, så lover jeg: Jeg hadde smilt og sett anerkjennende på ham, mange ganger.

Da ville han tenkt finere tanker om seg selv. Det er mye viktigere, enn at min flytur ble mindre behagelig enn jeg hadde håpet.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer om barneoppdragelse og grensesetting? Her er noen forslag fra oss:

  1. Les også

    «Når jeg blir mamma skal jeg aldri… »

  2. Les også

    «En seksåring trenger ikke skryt for å kle på seg om morgenen»

  3. Les også

    Slik har de kvalitetstid med barna: arbeiderklassen, finanseliten og de høyt utdannede.

  4. Les også

    Når er det riktig å si til andre foreldre at barna deres gjør noe galt?

Les mer om

  1. Debatt
  2. Barneoppdragelse

Relevante artikler

  1. FAMILIE OG OPPVEKST

    Søskenkrangling: Dette bør du som forelder absolutt ikke gjøre

  2. DEBATT

    Dagens foreldre er historiens verste når det gjelder å gi barna frihet | Hedvig Montgomery

  3. DEBATT

    Hvilke nye dører vil vi åpne? | Tone W. Trøen

  4. FAMILIE OG OPPVEKST

    Hva gjør du hvis barnet ditt ikke hjelper til hjemme?

  5. KRONIKK

    Selvsagt finnes det en fasit for barneoppdragelse | Inger-Lise Køltzow

  6. FAMILIE OG OPPVEKST

    Eksperter: Slik forteller dere barna om bruddet