TV-aksjonen er et absurd opplegg

  • Anne Håskoll-Haugen
    Anne Håskoll-Haugen
    Frilansjournalist
P3-aksjonen, TV-aksjonens lillesøster, er en godtepose for den som synes TV-aksjonen begynner å bli en litt loslitt og sørgelig affære, skriver innleggsforfatteren.

NRK legger alle journalistiske prinsipper til side for å ta over jobben som polert markedsføringskontor.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne teksten ble først publisert av Bistandsaktuelt.

TV-aksjonen er svar på et moderne problem. Da TV-skjermen ble en del av interiøret en gang på 1960-tallet, skjedde det nemlig noe pussig i menneskehetens tilværelse. Plutselig kunne vi oppleve andre folks hverdag, selv om vi ikke var til stede der de var. På en måte hadde radio og stillbilder også gjort det mulig. Men med levende bilder ble opplevelsen av å være til stede mye mer virkelig.

Men samtidig oppsto en moralsk nøtt: Hva skulle vi gjøre når bildene vi så, viste nød og lidelse?

Hvis du ser en skadet person på gaten, løper du bort for å hjelpe. Kanskje du ringer ambulanse. Ser du et barn som fryser, gir du jakken din. Men hva hvis personen du ser, er inni en skjerm – og veldig langt borte? Du aner ikke hvem han er og ikke hvordan du skal nå ham.

Svaret ble TV-aksjonen. Eller TV-aksjoner, for den norske versjonen var på ingen måte først ut. Innsamlingene ga kikkeren – altså oss – mulighet til å komme ut av den kritikkverdige rollen det er å se, men ikke handle. Dette skriver forskeren Siri Hempel Lindøe om i boken Lidelse på TV (2019).

Journalister blir underholdningsmaskiner

Men ett av aksjonens hovedproblemer, skriver hun, er balansegangen mellom å vise lidelse på TV – og samtidig skape koselig søndagsstemning hjemme i stua.

Nei, her gjelder det å ha det gøy, få til skikkelig feel good

For hvem er villig til å spandere hele søndagskvelden på å se skikkelig kjipe bilder av barn i nød? Nei, her gjelder det å ha det gøy, få til skikkelig feel good så ingen skrur av skjermen – og viktigst av alt: få folk så engasjerte at de overfører penger både én og to, kanskje tre ganger.

Og slik har vi endt opp i dette helt vilt absurde opplegget hvor det kryssklippes mellom jenter som tvangsgiftes (årets tema), norske komikere som tøyser og fjaser rundt på scenen, uskikkelige valper som løper hinderbane, og norske barn som jubler og løper om kapp for å samle inn penger.

Et utrolig pussig opplegg, hvor NRK for noen timer legger alle journalistiske prinsipper til side for å ta over jobben som polert markedsføringskontor for årets utvalgte organisasjon.

Dette er kvelden kjendiser blir journalister og journalister underholdningsmaskiner.

Det komplett absurde

Og for den som virkelig vil kjenne på det komplett absurde, logg deg på P3-aksjonen.

Dette er TV-aksjonens lillesøster, myntet på et yngre publikum – altså de som ikke vet hva TV er. 100 timer innsamlingsaksjon rett i ørene, innimellom låtene som sendes på en vanlig P3-dag.

Så er det om å gjøre å være gærne – i litt god gammaldags Jackass-stil

P3-aksjonen er interessant, for her har NRK valgt fullstendig å utelate budskapet. Det er ikke engang gjort et forsøk på å formidle hva formålet er – ut over det å samle inn penger.

Kom igjen, send inn penger! Hurra! Nå har vi passert tre millioner!

Mellom musikken går praten om hva slags boller de spiser, om de har sovet godt og hvilken energidrikk som er best. Så er det om å gjøre å være gærne – i litt god gammaldags Jackass-stil.

NRK-profil Live Nelvik lover å ta på seg altfor små sokker, spise en halv agurk og klippe en kjafs av håret sitt. Men bare hvis lytterne vippser mer.

– Å, de sokkene der var veeeeldig trange! Live, Live! Det der var raust av deg!

– Ja, jeg er glad jeg gjorde det. Det kosta!

– Nå synes jeg du skal gå ut på shopping og kjøpe deg noe fint! For et show dere, liker du det du ser – vipps mer!!

Lidelse med spagetti på

De morsomste stuntene legges ut på Facebook. På et punkt i sendingen blir kilovis med spagetti og ketchup helt over hodet på en programleder. Gøy!

En av gutta får akrylnegler, parykk og bodysuit og må danse. Morsomt!

Så ironisk som det muligens kan få blitt, er øyeblikket Beyoncé-låten «Run the world (Girls)» blir spilt, mens programlederne hiver seg inn på refrenget og andre tilfeldige steder de husker teksten. For er ikke hele poenget med aksjonen å vise at jenter som blir giftet bort, er så langt fra å «rule» verden som det er mulig å komme?

Det er så deilig med jenter! Menn er noen svin! Jenter, jenter, jenter! Nydelig intens underholdning her dere!

P3-aksjonen er en godtepose for den som synes TV-aksjonen begynner å bli en litt loslitt og sørgelig affære. For dem som har sett den koreanske serien Squid Game er det jo liksom her vi er: scenen der noen rike, usjarmerende og uempatiske menn sitter og observerer verdens elendighet fra sin VIP-tribune mens de spiser hummer og drikker vin.

Jeg forsøker å se for meg at jeg er en barnebrud i Nepal som får med seg denne «norske dugnaden». Hva i alle dager er det dere driver med der oppe?

TV-aksjonen er den perfekte illustrasjonen på det regissøren Roy Andersson kaller «vår tids redsel for alvor». Redselen samfunnet har for alvor, er av samme slag som den narkomanes redsel for å komme ut av rusen, skriver han.

Kleint med kjendiser?

Men på ett punkt skal årets aksjon få ti poeng av meg: Ingen norske kjendiser er sendt på tur for å intervjue de fattige og se sørgmodig mot kamera med tårer i øynene.

For ett år siden lovet den britiske innsamlingsmaskinen «Comic Relief» at de aldri, aldri mer skulle sende kjendiser på tur for å samle inn penger. Men da Bistandsaktuelt kontaktet TV 2 og NRK, svarte de unnvikende på spørsmålene, og de kom i hvert fall ikke med noen løfter om det samme

Men kanskje de har tenkt litt på det likevel? For i årets aksjon gjør NRK nettopp det «Comic Relief» mente var det rette: La dem som pengene går til, selv fortelle sin historie – intervjuet av journalister fra sitt eget land, som faktisk vet hva det handler om.

Så når komiker Robert Stoltenberg (som karakteren Jeanette) i årets aksjon intervjuer kjendisen Ed Sheeran, er han morsommere enn han kanskje tror.

Jeg har aldri gjort dette før, jeg! sier han og fniser, før han stiller noen spørsmål på en lapp som er så teite at alle blir flaue, inkludert Sheeran selv.

For her gir Stoltenberg alle TV-aksjoner et skikkelig spark på skinnleggen: Har vi ikke kommet dit at det begynner å bli litt kleint at vi trenger en kjendis for å gidde å høre på hva andre mennesker har å fortelle oss?

Kan denne hysterisk morsomme sekvensen tolkes som en evig innrømmelse fra TV-aksjonen og et løfte om aldri mer å sende en norsk komiker/artist/blogger/realitystjerne til et fattig land for å la seg forskrekke over verdens elendighet? Jeg tror det!

Og her kommer en skikkelig bra punchline: Årets aksjon samlet inn det høyeste beløpet noen gang. Det betyr at kjendiser i felt ikke gir utslag på givergleden, aksjonen kan spare litt på reisebudsjettet, så blir det mer penger til formålet.