Debatt

Spørsmålet om atomkrig er mer komplisert enn våpnenes eksistens

  • Adelina Trolle Andersen
    Adelina Trolle Andersen
    Forsker, Institutt for forsvarsstudier
Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har reagert på at Norge som eneste Nato-land skal delta som observatør på statspartmøtet til Traktaten om forbud mot kjernevåpen (Forbudstraktaten).

Atomstatene er ikke sikre på at Forbudstraktaten reduserer risikoen for bruk av atomvåpen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det stormer rundt regjeringens beslutning om å delta som observatør på statspartsmøtet til Traktaten om forbud mot kjernevåpen (Forbudstraktaten). Beslutningen dukket først opp i Hurdalsplattformen: Norge skulle som eneste Nato-land delta. Reaksjonene kom øyeblikkelig.

Det ble tema på Natos forsvarsministermøte i Brussel forrige uke. Det gikk tydelig frem hva Natos generalsekretær Jens Stoltenberg mente. Dette var «ikke veien å gå».

Tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) etterlyste i Stortingets spørretime en begrunnelse for norsk alenegang. Hun kalte beslutningen «uforståelig».

Men kritikken har ikke vært unison: I VG forsvarte to tidligere statsministere, Kjell Magne Bondevik (KrF) og Thorbjørn Jagland (Ap), beslutningen blant annet ved å spørre: «Hvilken mening gir det å true med noe vi ikke vil bruke?»

Spørsmålsstillingens intuitive snert får saken til å fremstå som enklere enn det faktisk er.

Må være i staters interesse å signere

Det er ikke selvsagt at atomstater går med på avtaler som begrenser dem. Stater frasier seg ikke goder med mindre de har interesse av det. Atomvåpen blir beskrevet som deres ultimate sikkerhetsgaranti: Hvorfor velger de da å gi fra seg bestemmelsen over hvor mange og hvilke de trenger for å opprettholde denne garantien?

Etablerte teorier om atomvåpen og rustningskontroll peker på tre hensyn:

  • unngå krig
  • minimere skaden dersom krig skulle finne sted
  • begrense de politiske og økonomiske kostnadene ved å forberede seg til krig

Rustningskontrollavtaler kan fungere som et middel for å realisere disse interessene dersom de fremmer såkalt «strategisk stabilitet».

Strategisk stabilitet inneholder to komponenter: rustningsstabilitet og krisestabilitet.

Rustningsstabilitet er fravær av incentiver for å anskaffe flere atomvåpen.

Krisestabilitet er fravær av incentiver for å avfyre egne atomvåpen først.

Ved å sette et felles tak på arsenalet kan stater bidra til begge deler. Begge parter vet at den andre kan gjengjelde dersom én avfyrer først, og begge parter vet at deres eget arsenal er stort nok til å gjøre det samme.

Ingen atomstater ønsker atomkrig, og rustningskontrollavtaler kan i utgangspunktet fungere som et stabiliserende verktøy som reduserer faren for bruk, uten at våpnene elimineres.

Det er ikke selvsagt at atomstater går med på avtaler som begrenser dem

To problemer

Det er derfor to problemer ved spørsmålet til Bondevik og Jagland og diskusjonene i kjølvannet av Hurdalsplattformen. For det første skiller ikke debattanter som Bondevik og Jagland tydelig mellom tiltak for å forhindre atomvåpen fra å bli brukt og arbeid for at atomvåpen blir avskaffet.

Den viktigste målsetningen er å unngå bruk, mens avskaffelse i utgangspunktet er ett av flere verktøy for å oppnå målet.

Ingen av atomstatene ønsker atomkrig. Hvorfor har da ingen av dem signert Forbudstraktaten? Fordi de ikke kan være sikre på at den ivaretar strategisk stabilitet. De er med andre ord ikke sikre på at den reduserer risikoen for bruk av atomvåpen. Derfor gjentas det fra politisk hold, også norsk, at for å kunne signere en rustningskontrollavtale som Forbudstraktaten, måtte den vært gjensidig, irreversibel og verifiserbar. Det er ikke Forbudstraktaten i dag. Og derfor kan ikke atomstatene være sikre på at avtalen gir dem strategisk stabilitet.

Ingen atomstater tør å satse på at de andre atomstatene rundt dem bløffer

For det andre antyder Bondevik og Jagland med sitt spørsmål at trusselen om å bruke atomvåpen mangler troverdighet. Selv om troverdigheten skulle være lav, er det ingen atomstater som tør å satse på at de andre atomstatene rundt dem bløffer. Spørsmålet vitner om manglende erkjennelse av at atomstater ikke bare vurderer egen vilje til å bruke våpenet, men også må ta hensyn til usikkerheten om andre staters vilje til å true eller bruke dem.

Økt usikkerhet

De siste ti årene er flere rustningskontrollavtaler blitt oppløst, flere aktører er kommet på banen og teknologiske endringer som bedrer våpnenes egenskaper, utviklet. Utviklingstrekkene kompliserer atomstatenes vurderinger av hverandres ønsker og trusler.

Usikkerheten blant atomstatene har økt, og det er ingenting som tyder på at atomstatene tar det for gitt at andre stater ikke vil bruke sine atomvåpen. Vi må derfor, gjennom å studere staters interesser for atomavtaler og ved å ta innover oss usikkerheten i dagens atomlandskap, forstå svaret på Bondevik og Jaglands spørsmål slik: Atomstatene vil ikke bruke atomvåpen, derfor truer de med det.

Les også

  1. Nedrustingsarbeidet må styrkast. Noreg må bidra.

  2. Atomvinteren var 80-tallets skrekkscenario. Hva kan vi lære fra datidens «fake news»?

  3. Atomparaplyen er nødvendig for troverdig sikkerhet

  4. En plan for flukt fra utslettelse

Les mer om

  1. Atomvåpen
  2. Jens Stoltenberg
  3. Nato