Debatt

Kunnskapen står gratis til låns. Det eneste man trenger å gjøre, er å fortelle hvor man har den fra.

  • Bernhard Ellefsen
    Bernhard Ellefsen
    Litteraturkritiker og bokansvarlig i Morgenbladet
Hverken i 2019 eller nå svarer Hugo Lauritz Jenssen (bildet) på de eksemplene på uredelighet som jeg dokumenterte, skriver Bernhard Ellefsen.

Det er ikke akseptabelt å parafrasere side opp og side ned fra andres arbeid uten skikkelig henvisning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Våren 2019 anmeldte jeg boken «En samisk verdenshistorie» skrevet av forfatter og journalist Hugo Lauritz Jenssen i Morgenbladet. Tittelen på anmeldelsen var «Et kunnskapstyveri», og min påstand var at Jenssen gjorde uredelig bruk av andres arbeid.

Problemet var ikke plagiat i strengeste forstand, altså ren avskrift, men at påfallende lange og mange analyser, argumentasjonsrekker og fortellinger i boken var hentet fra andre. Fotnotene var heller ikke utformet slik at de gjorde leseren oppmerksom på omfanget av dette.

Med parallellføring av sitater fra Jenssen og kildene hans argumenterte jeg for at dette representerte et tyveri av kunnskap.

Cathrine Baglo, forfatteren av den viktigste av bøkene Jenssen lente seg på, kommenterte saken slik: «Jeg kjenner igjen mine observasjoner, mine analyser, mine historiske inndelinger, mine egne formuleringer og mange av mine poenger.»

Uredelig parafrasering

I et nylig publisert essay i Aftenposten formidler Simen Sætre Jenssens opplevelse av denne anmeldelsen (han «ble drept»), samtidig som Sætre spør: «Men hvilke regler hadde Hugo Lauritz Jenssen egentlig brutt?» Dette spørsmålet kan Sætre umulig mene helt alvorlig.

De siste tiårene har vi hatt en rekke debatter om sitatskikk i populærhistoriske fremstillinger. Den mest intense av dem handlet om Karsten Alnæs’ «Historien om Norge», og i 2005 resulterte den i en 300 sider lang rapport.

Rapportens «fagetiske plagiatbegrep» – som er en anbefaling utledet av historikernes egne retningslinjer – er faktisk strengere enn jeg er komfortabel med. Men at det er ment å gjelde for den typen populærhistorie Jenssen har skrevet, er det ingen tvil om. Det omfatter dessuten uredelig parafrasering. I mine øyne bør begrepet plagiat, som de fleste nok forbinder med ren avskrift, brukes forsiktig.

I mine øyne bør begrepet plagiat, som de fleste nok forbinder med ren avskrift, brukes forsiktig

Jeg fant det nødvendig å nyansere – derav begrepet kunnskapstyveri. Så er Sætre opptatt av at det ikke finnes klare regler, og det kan han ha rett i. Men det finnes klare normer, samt en løpende samtale om disse, og det faktum at saker som denne er såpass sjeldne, tyder på at normene fungerer for de aller fleste.

Den kafkaaktige fortellingen

Måten Sætre fremstiller Jenssen på i dette intervjubaserte essayet, må også kommenteres.

For å få den kafkaaktige fortellingen sin (om at en eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Hugo Lauritz Jenssen, for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt) til å gå opp, tegner Sætre et bilde av Jenssen som en «ingeniørsønn fra Mo i Rana» som reagerer med lammelse når han får kritikk.

Disse taktiske iscenesettelsene kan vanskelig forstås som noe annet enn et forsøk på ansvarsfraskrivelse

Men i essayets egen presentasjon av Hugo Lauritz Jenssens faglige tyngde kan vi samtidig lese følgende: «Han hadde skrevet for Dagens Næringsliv i 35 år og ført tjue bøker i pennen.» En av disse bøkene ble nominert til Brageprisen.

Disse taktiske iscenesettelsene kan vanskelig forstås som noe annet enn et forsøk på ansvarsfraskrivelse. I alle andre sammenhenger ville det vært naturlig å beskrive Hugo Lauritz Jenssen som en uvanlig erfaren forfatter.

Sveipende utsagn

Til slutt er det verdt å merke seg at Jenssen sier han «ville ha skrevet boken slik uansett» – han ville nemlig «fortelle historien journalistisk». Men jeg har aldri sett noen definisjon av journalistikk som tilsier at det er akseptabelt å parafrasere side opp og side ned fra andres arbeid uten skikkelig henvisning.

Hverken i 2019 eller nå svarer Jenssen på de eksemplene på uredelighet som jeg dokumenterte. Derimot henfaller han til sveipende utsagn à la ingen kan eie kunnskap.

Men det stemmer dessverre ikke når vi snakker om lange strekk med gjengivelser av andre forfatteres originale analyser og funn.

Heldigvis står kunnskapen der gratis til låns for alle som vil, alt man trenger å gjøre er å fortelle hvor man har den fra, og hvordan man bruker den.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Bokanmeldelse: Hugo Lauritz Jenssen skriver pompøst og anekdotisk om samene

  2. Tyvens historie

  3. Han ble beskyldt for «kunnskapstyveri»: – Når kunnskapen er der ute, kan man ikke stjele den

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bok
  3. Essay