Debatt

Hva bygger Heffermehl sin tolkning av Alfred Nobels vilje på?

  • Olav Njølstad
    Olav Njølstad
    Direktør, Det Norske Nobelinstitutt. Professor, internasjonal samtidshistorie.
Mener Fredrik S. Heffermehl at han, som jurist, kan unndra seg historiefagets kildekritiske prinsipper når han gir seg i kast med å tolke historiske tekster av relevans for forståelsen av Nobels vilje med testamentet? spør Olav Njølstad.

Fredrik S. Heffermehl fortsetter sine krasse angrep på Nobelkomiteen. Da bør det ikke være for mye forlangt at han redegjør skikkelig.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sitt tilsvar til min kronikk 24. november prøver jurist og forfatter Fredrik S. Heffermehl å skyve oppmerksomheten bort fra det faktum at hans omstridte tolkning av Nobels vilje med fredsprisen nå står tilbake ribbet for empirisk støtte.

Tilsvaret fortjener derfor noen kommentarer og spørsmål.

Hvorfor ikke gjengi meningsmotstandere korrekt?

I min kronikk er jeg omhyggelig med å sitere Heffermehl ordrett, for så å argumentere mot ham. Heffermehl velger i sitt tilsvar å tillegge meg oppfatninger jeg aldri har gitt uttrykk for. Han hevder at jeg fører en intens kamp «mot at [freds]prisen skal handle om nedrustning».

Hvor har han dette fra? Nedrustning er selvsagt både viktig og relevant når man diskuterer fredsprisen.

Striden står om hvorvidt Alfred Nobel, slik Heffermehl påstår, anså at arbeid for nedrustning var overordnet de andre formene for fredsarbeid som nevnes i Nobels testamente. Han mener prisen bør omdøpes til Nobels nedrustningspris.

Vi er dertil dypt uenige om hvorvidt Nobel mot slutten av sitt liv plutselig omfavnet synspunktene til de absolutte pasifistene, som gikk inn for generell nedrustning uten opphold og forbehold.

Nedrustning er selvsagt både viktig og relevant når man diskuterer fredsprisen

Subjektiv utlegning av Nobels vilje

Heffermehl vil også ha det til at jeg «nekter å innse at det avgjørende er Nobels konklusjon», det vil si formuleringene i testamentet og Nobels intensjon med dem. Igjen: hvor har han dette fra? Det eneste jeg har nektet, er å godta Heffermehls subjektive utlegning av Nobels vilje.

Som faghistoriker kan jeg ikke godta en tolkning som åpenbart strider mot hva det tilgjengelige kildematerialet gir dekning for å si om Nobels tanker omkring nedrustning og fred på den tiden han skrev sitt testamente.

Fusk eller inkompetanse

Heffermehl klager over at jeg skal ha kommet med grove angrep på hans troverdighet. Det er riktig at jeg i kronikken tillot meg å spørre om Heffermehls famøst misvisende gjengivelse av et helt sentralt kildebevis, skyldtes bevisst sitatfusk eller kildekritisk inkompetanse. Nå har Heffermehl forklart at det ikke var snakk om fusk, men inkompetanse.

Det tar jeg selvsagt til etterretning.

Heffermehl hadde utrolig nok ikke satt seg inn i det aktuelle dokumentets innhold før han i boken «Medaljens bakside» med brask og bram presenterte det som et avgjørende nytt bevis til støtte for sin tolkning av Nobels vilje.

Mangler respekt for kildekritiske prinsipper

Jeg burde egentlig ikke ha blitt så overrasket. Slurv og brudd på grunnleggende kildekritiske prinsipper er en gjennomgangsmelodi i «Medaljens bakside». Jeg skal nøye meg med ett eksempel. Det har til gjengjeld fatale konsekvenser for Heffermehls argumentasjon i bokens Del III, som strekker seg over hele 215 sider. Der setter Heffermehl seg fore å vurdere samtlige fredspriser fra 1901 til og med 2019 i lys av det han selv mener må ha vært Nobels formål med prisen.

Slurv og brudd på grunnleggende kildekritiske prinsipper er en gjennomgangsmelodi i «Medaljens bakside»

Problemet er ikke bare at han holder komiteens tildelinger opp mot en tolkning av Nobels vilje som det ikke finnes empirisk dekning for. Det viser seg dessuten at han i mange tilfeller gir en høyst omtrentlig beskrivelse av Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen.

Sekretær for Nobelkomiteen Olav Njølstad (bildet) svarer på kritikken fra Fredrik S. Heffermehl.

Dersom man vil forstå Nobelkomiteens begrunnelse for valg av prisvinnere, må man som et minimum studere Nobelkomiteens uttalelse ved kunngjøringen av fredsprisen i oktober og komitélederens tale på prisseremonien 10. desember. I «Medaljens bakside» kommer Heffermehl med den oppsiktsvekkende erklæring at dette var en for ham uoverkommelig oppgave.

Hva gjør han i stedet? Svaret er avslørende for Heffermehls metodikk:

«Heldigvis bød Nobelstiftelsen (Stockholm), med websiden nobelprize.org, på en løsning av problemet. Her presenteres alle utdelte Nobelpriser med en kort begrunnelse for hver enkelt. Det overordnede ansvaret for å realisere Nobels intensjoner har Nobelstiftelsen. Vi må derfor kunne forutsette at dens begrunnelse er den beste det har vært mulig å gi for utdelingen.»

Ikke empirisk forankret

Vil man drive forskning, kan man ikke forutsette slikt: Man må undersøke om antagelsen er riktig. Det er den i dette tilfellet ikke. Nobelstiftelsen har aldri hatt noe med utarbeidelsen av disse korte «one-liners» å gjøre. Tekstene har heller aldri vært ment å skulle gi et dekkende bilde av komiteens begrunnelse. Derimot skal de gi publikum, ofte skoleelever, et første inntrykk av hva slags fredsinnsats det i hvert tilfelle er snakk om.

Kall det hva du vil, men det blir hverken forskning eller innsikt av slikt

Kort sagt, hverken beskrivelsen av Nobels vilje eller av komiteens begrunnelse for pristildelingene er empirisk forankret. Hva oppnår man da med å holde de to opp mot hverandre? Det blir som om en hobbygartner vil gjøre en sammenligning av epler og pærer, der eplene ikke er epler og pærene ikke er pærer. Kall det hva du vil, men det blir hverken forskning eller innsikt av slikt.

Er historikere ikke kvalifiserte til å tolke historiske tekster?

Forstår jeg Heffermehl rett, er historikere, inkludert professorer som meg selv, for «legmenn» å regne i tolkningen av det historiske kildematerialet som kan bidra til å kaste lys over Nobels vilje med prisen til fredsforkjempere.

Det er et oppsiktsvekkende standpunkt.

Å vurdere muntlige og skriftlige kilders relevans og betydning for å forstå en opphavsmanns intensjoner, er en helt grunnleggende kompetanse innenfor historiefaget. Slik har det vært fra antikken til i dag. Krever tolkningen av en testators vilje med et testamente en helt annen kompetanse?

Krever tolkningen av en testators vilje med et testamente en helt annen kompetanse?

Sammenligner man hva de fremste juridiske autoritetene på området har å si om tolkning av testamenter, ser det ikke slik ut. Tvert imot er det slående i hvor stor grad deres retningslinjer ligner de kildekritiske prinsipper som er blitt holdt i hevd innenfor historiefaget siden slutten av 1800-tallet. Noe annet ville da også være overraskende, all den tid de to fagenes metodikk har utviklet seg innenfor en bred vitenskapelig diskurs med innspill fra mange fag og disipliner.

Heffermehl gjør krav på å ha foretatt den første og eneste forskningsbaserte juridiske tolkning av Nobels testamente

De juridiske implikasjoner av testators vilje med et testament, er selvsagt juristens domene. Men prinsippene for hvordan man skal tolke intensjonene bak historiske kilder, inkludert et signert testamente, er noe faghistorikeren har i ryggmargen. Mener Heffermehl seriøst at historikere, som akademisk profesjon, mangler kompetanse til å vurdere bevisverdien av de historiske kildene som måtte være av relevans for tolkningen av Nobels testamente?

Og kanskje vel så interessant: Mener Heffermehl at han, som jurist, kan unndra seg historiefagets kildekritiske prinsipper når han gir seg i kast med å tolke historiske tekster av relevans for forståelsen av Nobels vilje med testamentet?

Heffermehl gjør i «Medaljens bakside» krav på å ha foretatt den første og eneste forskningsbaserte juridiske tolkning av Nobels testamente. Jeg utfordrer ham derfor til å klargjøre sitt syn på disse spørsmålene.

Hvem mistror hvem?

I tilsvaret til min kronikk skriver Heffermehl at «Den offentlige samtalen er tjent med fredelig kommunikasjon og tiltro til hverandres gode vilje og hensikt.» Jeg kunne ikke være mer enig. Men hjertesukket kommer fra en mann som siden 2008 notorisk har anklaget Nobelkomiteen og dens sekretærer for grov historieforfalskning, aktiv motarbeidelse av Nobels vilje og svik mot Nobels fredsvisjon.

Heffermehls Facebook-innlegg av 5. desember taler for seg: «Fredsprisens to frontfigurer har en arbeidsdeling, sekretæren, historikeren Olav Njølstad, forfalsker historien, mens komitélederen, advokaten Berit Reiss-Andersen, forfalsker jusen.»

Slik skriver bare en mann som har gått tom for saklige argumenter, og som må ha glemt sin egen oppfordring om respektfull kommunikasjon.

Åpent spørsmål til Heffermehl

Heffermehl forsøker i «Medaljens bakside» å underbygge sin omstridte tolkning av Nobels vilje med fredsprisen med det han kaller to avgjørende nye bevis: brevvekslingen mellom Alfred Nobel og Bertha von Suttner og et brev som Nobel skrev til sin nevø Hjalmar kort tid etter at han ferdigstilte sitt testamente.

Hvilke spesifikke historiske kilder mener han mest utvetydig gir støtte for hans syn?

Som vist i min kronikk, er ingen av disse bevisene nye. De gir heller ingen støtte til Heffermehls tolkning. I tillegg har den kritikerroste svenske Nobel-biografen Ingrid Carlberg nylig funnet et hittil ukjent avisintervju med Nobel fra tiden kort før han skrev sitt testamente, som klart peker mot et annet syn på hva Nobel tenkte omkring fred og nedrustning høsten 1895 enn det Heffermehl forfekter.

Når Heffermehl likevel fastholder sin tolkning av Nobels vilje, må det være lov å spørre: Hva bygger han nå sin tolkning på? Hvilke spesifikke historiske kilder mener han mest utvetydig gir støtte for hans syn?

I lys av Heffermehls vedvarende krasse angrep på Nobelkomiteen og dens sekretærer bør det ikke være for mye forlangt at han redegjør for dette.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nobels fredspris
  2. Nobels Fredspris
  3. Nobelprisen