Debatt

Kort sagt, tirsdag 5. oktober

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Rovdyr. Matsvinn. Kraftoverføring. Bistand. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvem skal betale for tapt natur?

Tre fylkesledere i Norges Bondelag påstår i Aftenposten 23. september at sauenæringen årlig går glipp av 100 millioner kroner fordi rovdyr hindrer utmarksbeite for 400.000 sauer i ulvesonen. Bondelaget vil ha null ulv og 20 sauer på hvert eneste mål av ulvesonen. De hevder at med dagens ynglesone for ulv er beiteretten i området fratatt grunneierne – uten kompensasjon. Retorikken er unødvendig konfliktskapende.

Dagens praksis for utmarksbeite er utdatert. Naturmangfoldet er i krise. Av pattedyrene er nå kun 4 prosent ville dyr, resten er mennesket og våre husdyr. Den ville naturen er et knapphetsgode som det haster å bevare. Kravene om frislipp av stadig flere sauer på bekostning av sårbar natur er urimelige fra en næring som bidrar til kun 0,6 prosent av norsk kosthold.

I Norge anses 95 prosent av landarealet som utmark. 45 prosent av dette er egnet som beite. 85 prosent av all sau får gå nær sagt overalt i utmarken, også i verneområder. Skal 400.000 sau være i ulvesonen, må alt uinngjerdet grønt betraktes som utmarksbeite, enten det befinner seg i naboens hage eller i grøftekanten langs E6. For ulvesonen ligger i den landsdelen som er tettest bebygget.

Det finnes knapt inngrepsfri natur innen 1–3 km fra menneskepreget infrastruktur. Paradoksalt nok vil Bondelaget ha like mange sauer i ulvesonen som i Agder, Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal samt Trøndelag, sammenlagt!

Det er fristende å spørre om Bondelaget ønsker å gjøre ulvesonen om til et sauereservat og sende regningen til fremtidige generasjoner?

Alette Sandvik og Hege O'Wiidt, Foreningen Våre Rovdyr

Må følge opp matsvinn

Etter å ha lest Aftenposten 26. september om at 6 av 10 eldre på sykehjem er underernært som følge av lite fristende mat, kjente jeg på mitt ansvar. Når maten ikke oppfyller sin primærfunksjon – å gi næring og matglede, da må vi ta grep.

Jeg veileder om offentlige innkjøp av mat og måltidstjenester. Mat og matsvinn er et satsingsområde. Vi skal redusere matsvinnet og fremme klima- og helsevennlig mat. Men viktigst er matgleden! Og at maten er fristende, god og næringsrik.

Faktisk opplever alle som jobber systematisk med matsvinn, at maten blir bedre. Når sykehjemmet kaster fulle tallerkener fordi ingen spiser opp, så må dette registreres og kjøkkenet få beskjed.

Vi ser at det kreves utvikling av systemer for å følge opp matsvinn, særlig i sykehjemssektoren. Det er også helt nødvendig at virksomhetene selv prioriterer egne ressurser i oppstartsfasen. Bærum kommune satte av 40 prosent av en sykepleiers arbeidstid til å kartlegge.

Bærum kommune satte et mål om å redusere matsvinn med 20 prosent, men klarte 30! Dette er penger vi kan bruke på å heve kvaliteten. Når vi registrerer matsvinnet fra tallerkenen, kan vi samtidig sjekke om brukerne likte maten.

Vi samarbeider med Matgledekorpset, som samler rådmenn, beslutningstagere, kjøkkenpersonale, ansatte, beboere og pårørende for å utforske hvordan de kan gjøre måltidene til dagens høydepunkter.

Vi skal finne måter å måle brukertilfredshet på. Vi må teste hva som fungerer og lage verktøyer som kan brukes av flere. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring skal i gang med noen innovasjonsprosjekter her, så det er bare å hive seg med.

Målet bør være at offentlig mat ikke bare er kjempegod, men også helsefremmende. Og at folk om fem år sier: «Hæ, kastet virkelig folk mat før?»

Vi søker nå samarbeidskommuner til prosjekter om matsvinn, matglede, ernæring og klima. Sparretelefonen er åpen alle dager for bærekraftsspørsmål.

Elisabeth Sandnes, seniorrådgiver/jurist, divisjon for offentlige anskaffelser,
avdeling for partnere bærekraft og innovasjon

Svakhet ved kraftoverføringene i Norge

Høye strømpriser i sør har avslørt en svakhet i vårt kraftoverføringssystem. Kraftoverføringen er hovedsakelig i en øst-vest-akse (kraftproduksjon fra Vestlandet til Østlandet).

Overføring av kraft fra nord til sør gjøres i dag via Sverige. Derfor er styrking av overføringskapasiteten i nord-sør-aksen aktuelt.

Teknologi basert på luftlinje vil bli møtt med protester mot monstermaster og er politisk umulig å gjennomføre. Alternativet er kabel lagt langs kysten.

Vekselstrømsoverføring på vanlig nettfrekvens (50 Hz) har begrenset lengde på 100–150 km av tekniske årsaker. Ved lang kabeloverføring brukes høyspent likestrøm (HVDC) for å unngå de tekniske problemer med 50 Hz vekselstrøm. Omformerstasjoner gjør konvertering mellom vekselstrøm og likestrøm. HVDC er en punkt-til-punkt-forbindelse, uten mulighet for avgreninger.

For en overføringslinje fra nord til sør er det behov for avgreninger, blant annet for tilknytning til regionen i Midt-Norge. Teknologien som muliggjør bruk av kabel og mulighet for avgreninger, er lav frekvens vekselspenning (LFAC). For vekselspenning i området 10–16,7 Hz er kabellengder på 500 km realistisk og et alternativ til HVDC.

Gitt den situasjonen vi har nå med høye strømpriser i sør, bør den nye regjeringen sette i gang utredning av et stamnett i nord-sør-aksen basert på LFAC.

Helge Mordt, førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold


Forvirrende bistandsmerkelapper fra Norad

Mens Jonas Gahr Støre (Ap) legger regjeringskabal, kan vi konstatere at bistand aldri nådde opp som valgkampsak. Desto viktigere er Norad-direktør Bård Vegar Solhjells og Norad-rådgiver Nikolai Hegertuns debattinnlegg 28. september i Aftenposten.

De tar til orde for at vi bør skille mellom den bistanden som bekjemper fattigdom lokalt i et land, og det som går til å finansiere globale fellesgoder. «Globale investeringer» skal bekjempe felles globale problemer, og klima blir trukket frem som et eksempel.

Forslaget er spennende fordi det bidrar til å synliggjøre at bistand som lykkes, har globale ringvirkninger og samtidig er i vår egeninteresse.

Det er imidlertid noen uheldige sider ved forslaget.

Klima er lett å plassere i kategorien «globale fellesgoder», siden klimakrisen er grenseoverskridende og rammer de fattigste hardest.

Likestilling vil derimot ofte havne i kategorien «solidaritetspott». Enkelt forklart betyr det at man anser denne typen bistand for først og fremst å hjelpe enkeltmennesker og samfunn ved å styrke kvinners rettigheter. Samtidig vet vi at mer likestilling gir en bedre verden for alle.

The Economist listet nylig opp en rekke sammenhenger. Jo dårligere kår for likestilling, jo mer ustabilt er et land. Det fører til vold, konflikt, mennesker på flukt og lavere økonomisk vekst.

Når kvinner i Niger får lov til å ta opp lån, investere i egen virksomhet og sender døtrene sine på skolen i stedet for å gifte dem bort av økonomiske grunner, er det en seier for likestillingen. Samtidig er de bistandsprosjektene som bidrar til dette, en investering i stabile samfunn.

Cares oppdrag er å bekjempe fattigdom ved å arbeide for kvinners rettigheter og muligheter. Det er ikke til hinder for at det lønner seg for Norge å bidra med penger og kompetanse fordi vi selv tjener på en mer stabil verden i økonomisk vekst.

De merkelappene vi setter på det arbeidet som gjøres, må ikke forenkle så mye at vi mister denne tosidigheten av syne.

Kaj-Martin Georgsen, generalsekretær i Care Norge

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt