Vi er mange som ønsker oss mer tid til omsorg

  • Madeleine Schultz
    Madeleine Schultz
    Forfatter og småbarnsmor
Une Bastholm annonserte denne uken at hun går av som leder for Miljøpartiet de Grønne. Jeg forstår henne godt, skriver Madeleine Schultz.

Une Bastholm går av, leste jeg mens jeg ammet min fem måneder gamle baby. Jeg ble ikke særlig sjokkert.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Onsdag annonserte leder i Miljøpartiet de Grønne Une Bastholm at hun går av, og at hun gjør det fordi hun har to små barn som hun vil ha tid til. Jeg leste det mens jeg ammet mitt andre barn på fem måneder. Dagen etter leste jeg kommentarer om hvilken fallitterklæring dette er for politikken. Ikke bare for politikken, tenkte jeg, og syntes ikke det var særlig sjokkerende. For selv om det nok blåser friskere på toppen, peker Bastholms avgang også på strukturelle utfordringer i dagens samfunn som gjelder for så mange flere.

De kaller det morskapsstraffen

Av erfaring får man ikke noe særlig igjen i arbeidslivet for å investere i omsorg for egne barn. Det på tross av at vi som samfunn har alt å tjene på det ubetalte arbeidet, at barn vokser opp som trygge og empatiske samfunnsborgere.

Mine erfaringer er ikke unike. En undersøkelse gjort av stiftelsen Institutt for samfunnsforskning i Oslo viser at barn kan forklare nesten 40 prosent av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen blir kvinner som får barn, «straffet» for det i det globale arbeidslivet.

Det å være mor er assosiert med lavere sannsynlighet for å være i lønnet arbeid. De kaller det morskapsstraffen. Mellom 2005 og 2015 hadde denne straffen i arbeidsdeltagelsen for mødre med barn under seks år økt med 38,4 prosent i forhold til andre kvinner.

Og 2020 (pandemiåret) ble et rekordår for mødre med små barn når det gjelder manglende tilknytning til arbeidslivet.

Et forvirrende arbeid

De kaller det permisjonspenger, det jeg får, jeg kaller det heller foreldrearbeidspenger.

Og det er et forvirrende arbeid til tider. På den ene siden sier helsestasjonen: Hold barnet ditt nær, vær oppmerksom og amm det til det blir et år, minst! Ok, sier jeg, men da holder ikke denne likedelingen av permisjonen, bare seks-syv måneder, kan jeg få noe mer? Nei, svarer de, ikke vær grådig.

På den andre siden sier barnehagen: Barnet ditt får ikke plass her før i august. Vi har ikke nok ansatte, ikke nok plasser i bydelen. Ok, sier jeg. Kan jeg få en måned ekstra til å passe på barnet så lenge? Nei, norske kvinner vil visst bare gå hjemme lenger fordi de har for mye penger.

Det finnes verdier i livet som er større enn dem man finner i det lønnede arbeidslivet, tid som aldri kommer tilbake

Så vi bøyer hodet og gjør det med glede, det arbeidet som nærmest fremstilles som å suse rundt med myke babykinn og trille hveteboller. Men jeg rekker aldri å bake mens jeg går hjemme med baby nummer to. Og det vet de jo godt, tenker jeg, ellers hadde de aldri gitt barnehageansatte lønn da kvinner gikk ut i norsk arbeidsliv og økte produktiviteten vår eksplosivt. For å oppdra barn er en jobb som blir gjort på vegne av samfunnet. Men det virker ikke helt sånn når man forsøker å få regnestykket omsorgsarbeid og lønnet arbeid til å gå opp.

Jeg forstår Bastholm. Det finnes verdier i livet som er større enn dem man finner i det lønnede arbeidslivet, tid som aldri kommer tilbake. Det finnes også diskusjoner som vi lister oss rundt og aldri snakker høyt om, fordi vi alle er redde for å bli stemplet som late, grådige, krevende mødre som forlanger noe så forferdelig som litt mer tid til omsorg.