Næringsministeren setter miljøet, en nasjonal laksefjord og en unik urfolksnæring på spill | Aili Keskitalo

Repparfjorden er en av våre blå åkre. Det er ikke en øde, ufruktbar fjord som skal ødelegges.

Aftenposten er på lederplass 15. februar enig med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) i at sjødeponi i Repparfjorden er en del av det grønne skiftet verden trenger. Sametinget er ikke enig.

Det er mange med oss som frykter konsekvensene, havbruksselskap, kystfiskere, miljøvernere og friluftslivsorganisasjoner for å nevne noen.

Gruveslam i laksefjord

Repparfjorden er en av våre blå åkre. Det er ikke en øde, ufruktbar fjord som skal ødelegges, men en fjord der livet har kommet tilbake etter siste runde med gruveutslipp. Stortinget har besluttet at Repparfjord er en nasjonal fjord for villaks og det er flere havbruksselskap som ønsker å realisere flere konsesjoner i fjorden.

Det er ikke sant at det er bedre for kloden at vi dumper gruveslam i en nasjonalt beskyttet laksefjord. Konsekvensene ved utslipp er usikre og langsiktige. Aftenpostens lederskribent eller Isaksen kan selv sjekke hvor giftig avfallet er ved å slå inn en kobberspiker i eget epletre.

Nå er det ikke kobber som skal ut i Repparfjorden, men mange av kjemikaliene har noe av de samme effektene.

Isaksen synes også å mene at det er bedre at Norge utvinner kobber, fordi vi gjør det renere og bedre enn andre. Men det er ingen i verden som vil slutte å utvinne kobber bare fordi vi gjør det.

Det eneste mer kobberutvinning bidrar til, er billigere kobber. Det gir oss kanskje Teslaer til en lavere pris, men det gjør ikke kobberutvinningen i Afrika eller Latin-Amerika hverken noe bedre eller renere.

Syltynt beslutningsgrunnlag

Næringsministeren har gjentatte ganger uttalt at selskapet Nussir er grundig utredet. Det stemmer, blant annet fordi Sametinget har måttet utrede på egen kjøl. De utredningene som næringsdepartement har fått fra Nussir om økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser, er syltynne.

I realiteten vil en gruve i Kvalsund fortrenge annen næringsvirksomhet som allerede er etablert. Nussir vil kun være mulig å realisere ved tilflytting. Erfaringene fra gruvevirksomhet i Syd-Varanger de siste årene viste at det i liten grad var lokale folk som var i arbeid. I tillegg ser man en betydelig vekst i fiskeri, havbruk, bygg og anlegg i Finnmark.

Grått skifte

Direktoratet for mineralforvaltning har lest både våre og Nussirs utredninger. De har konkludert på samme måte som Sametinget: Det er betydelig usikkerhet om Nussir noensinne vil bli lønnsom som bedrift, eller gi lønnsomhet for samfunnet. Av grunner Isaksen og departementet selv bare aner, har de valgt å konkludere motsatt.

På samme måte er det gjort grundige utredninger av miljøkonsekvenser fra Havforskningsinstituttet. Sametinget har valgt å legge disse til grunn når vi har vurdert saken. Det har ikke regjeringen gjort.

Hverken levebrødet til samiske familier eller en ødelagt fjord er verdt å risikere hvis alt saken handler om er å etablere kortsiktig virksomhet som kan gjøre eierne av mineralselskapet rikere. Det er forståelig at ministeren ønsker å snakke om noe annet, men skiftet blir ikke grønnere av den grunn.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter