Debatt

Læreryrket er først og fremst et omsorgsyrke | Thomas Løkka Andersen

Elevene trenger å bli satt pris på for mer enn bare karakterene sine.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skal jeg orke å stå i dette yrket til jeg blir gammel, trenger jeg at politikere, forskere og andre skoleengasjerte anerkjenner at menneskene er det viktigste og ikke de enkle målbare parameterne, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix


Klokken er ni mandag morgen. Inn døren til klasserommet strømmer det et tyvetalls tiendeklassinger. Noen er klare for en ny skoleuke, møter blikket mitt og hilser hyggelig. Andre har hatt en forferdelig helg, jeg ser det i ansiktene deres. En gutt er for sent ute som alltid. De går alle i samme klasse med meg som kontaktlærer, og de har alle samme retten til å bli sett, bli tatt på alvor og kjenne at jeg bryr meg om dem.

Thomas Løkka Andersen, kontaktlærer

Heldigvis har jeg havnet på riktig hylle i livet. Jeg klarer å bygge relasjoner til ungdommene mine, se dem som mer enn mottagere av fagstoff. Vi har det morsomt sammen, og vi kjeder oss sammen. Vi ler sammen og vi gråter sammen. De opplever enorm glede og mestring, de opplever sorg, ensomhet og kriser. Elevene er 24-timers mennesker, og i mange av døgnets timer er de på skolen. De trenger voksne å dele alt dette med, og de trenger å bli satt pris på for mer enn bare karakterene sine. Når elevene opplever trygghet kommer læringen og det faglige fokuset etter, og da kan vi sammen finne de gode læringsøyeblikkene.

Les også

Aftenposten mener: Endringene i skolen må måles

Relasjonskompetanse

Derfor observerer jeg politiske debatter, vedtak og valgkampløfter med undring. Det har vært debatter mellom lærerbok-tilhengere og iPad-forkjempere, avskilting av yrkesaktive og høynet kompetansekrav i matte og norsk for å bli tatt opp til lærerstudiet. Jeg sier ikke at disse debattene er unyttige, men hvorfor er det så få som snakker om kravet til studenters og læreres relasjonskompetanse? Hvor er debatten om at lærerutdanningen må være relevant i så måte? Hvorfor er debatten ofte instrumentell?

Det er ikke enkelt å jobbe i skolen. Mennesker er komplekse, tiden er knapp, elevene er mange. Da jeg søkte meg inn på lærerstudiet, var det ingen som målte min relasjonelle kompetanse. Det var lite bevisstgjøring på at jeg måtte få til relasjonsbygging om jeg skulle lykkes. Det var selvfølgelig krav om egnethet, men hvor nøye målte den om jeg ville klare å investere i barn og unges liv? Når Jan Spurkeland i sin relasjonsteori finner at kun 20 prosent av lærere er naturlig begavede i å bygge relasjoner, og at 20 prosent er det motsatte, må vi tørre å debattere dette.

Les også

Et varsko fra videregående skole | Thom Jambak

Stilles de riktige spørsmålene?

Er utdanningen god nok på relasjonskompetanse? Er foreleserne godt nok kjent med grunnskolepraksis? Er praksistiden til studentene på hundre dager for kort? Er tiden til hver enkelt elev for knapp, og har vi mange nok yrkesgrupper i skolen? Disse spørsmålene kan alle relateres til læreres mulighet og evne til å bygge gode relasjoner til elevene våre. I stedet bruker vi tid på å debattere om Ipad eller fagbøker er den beste metoden, og at å skrive master gjør deg til en bedre lærer, uten å diskutere innholdet i utdannelsen.

For meg er det absurd. Du kan lære deg så mange teorier om hvordan mennesker tilegner seg kunnskap du bare vil, og du kan gjøre deg til ekspert på didaktiske modeller. Men så lenge du ikke er glad i elevene dine og bryr deg om dem, seiler du motvinds. Jeg føler meg heldig som mestrer dette.

Drukner i målstyring

Jeg spør meg selv derfor om politikere, forskere og skoledebattanter egentlig er virkelighetsorientert om hva skolehverdagen består av. Kanskje synes de ikke skoleansattes relasjonskompetanse er verdt nok? Et løft i lærernes relasjonskompetanse, kombinert med høy fagkompetanse, burde være noe som kan slås i bordet med som en virkelig politisk seier, fordi dette går hånd i hånd.

Er politikere redde for at noe så opplagt ikke vil synes på PISA-undersøkelsen eller resultatene i nasjonale prøver? Fordi betydningen av relasjonell klasseledelse er jo godt dokumentert, men den drukner i målstyring og skolepolitikk som belager seg på for enkle målte seire, synsing, snarveier, og ikke på mennesker.

Elevomsorg og PISA-undersøkelser

Min påstand er at tiltak for å styrke det som kan kalles elevomsorg også vil synes på grunnskoletall og PISA-undersøkelser. Men aller viktigst – det vil synes i hver enkelt elev. Om få måneder er mine tiendeklassinger ferdige på skolen. Jeg er stolt over de fine menneskene de er blitt. Og når ungdommene takker for tiden vi har hatt sammen, kjenner jeg at investeringen i livene deres var verdt det.

Men skal jeg orke å stå i dette yrket til jeg blir gammel, trenger jeg at politikere, forskere og andre skoleengasjerte anerkjenner at menneskene er det viktigste og ikke de enkle målbare parameterne etter endt grunnskole. Vi må anerkjenne at læreryrket først og fremst er et omsorgsyrke.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skole og utdanning
  2. Barn og unge
  3. Undervisning
  4. Generasjon prestasjon
  5. Skolepolitikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 28. februar

  2. DEBATT

    Kjønnsforskjeller i skolen: Lærernes vurderingspraksis er verdt å debattere

  3. DEBATT

    Styrk skolenes arbeid mot ungdomskriminalitet!

  4. DEBATT

    Læreren er blitt syndebukk for inkompetente politikeres populistiske beslutninger. Hvorfor?

  5. DEBATT

    Ressurser i skolen handler ikke om øst og vest, men om en dårlig modell

  6. DEBATT

    Monsterskole på Nesodden?