Debatt

Skilsmissemedaljens bakside

  • Anonym
I etterpåklokskapens lys mener jeg at det bør være svært alvorlige årsaker til at man bryter opp en familie, skriver artikkelforfatteren.

I en skilsmisse er det ingen vinnere – hvem tror at det er bra å bo 50/50 eller 70/30?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er mor til to barn som har bodd 50/50 hos far og mor siden de var 5 og 7 år. Faren og jeg bodde nær hverandre, med skolen midt i mellom. Nå er barna 26 og 28 år, to flotte unge voksne mennesker som har god kontakt med begge oss foreldre. Rett som det er treffes vi alle fire, noe barna gir uttrykk for at de setter stor pris på.

Jeg valgte å gå ut av forholdet for 21 år siden, etter lang og grundig vurdering. Det var en selvfølge å dele på samværet med barna. Vi var i grunnen enige om det meste da bruddet var en realitet.

Etterpå ble alt nesten verre enn da vi bodde sammen. Vi hadde ikke samme holdning når det gjaldt barneoppdragelse og vi fikk aldri til gode ordninger for hva som skulle være med til den andre. Vi kunne ikke ha dobbelt av alt, som blant annet skolesaker og skolebøker.

Lei seg for å flytte hver uke

Jeg brukte mye tid på å kjøre for å hente glemte ting. Det var slitsomt når man kom hjem fra jobb kl. 17 og skulle lage middag, følge opp lekser, ha samvær med barna etc. I tillegg opplevde jeg at barna, og særlig den yngste, var veldig opprørt, urolig og lei seg for å flytte hver uke, og slo seg ikke til ro før etter et par dager.

Faren og jeg hadde ulike regler og grenser. Da jeg var den strengeste, følte jeg stadig, ja nesten hele tiden, at det jeg hadde sagt nei til i flere dager ble innfridd med én gang de kom til faren. I tillegg ringte faren barna hele tiden, noe som gjorde dem urolige. Jeg forsøkte å lage avtaler om ringetider etc, men jeg tror han brukte barna fordi de anklaget meg for å nekte dem å kontakte ham.

Overfor skolen følte jeg meg som en dårlig mor, fordi jeg ikke klarte å gi barna den oppfølgingen jeg hadde ønske om. Jeg mistet oversikten over hvordan de lå an, hva de skulle lese på etc, samt at faren ikke så det som så viktig med lekser som jeg gjorde.

Barna var mye lei seg, særlig den minste som også utviklet separasjonsangst.

Holde sammen til barna er større?

Det ble noen hektiske barneår og ikke en slik barndom jeg hadde drømt om å gi barna mine.

Hadde jeg visst at livet skulle bli så tøft etter skilsmissen, kan jeg ikke klare å se for meg at jeg hadde tatt valget mitt om å gå den gangen for 21 år siden.

Skilsmissen har påført barna mine stor belastning og sår som jeg aldri tror vil gro helt. Alle fire har snakket åpent sammen om skilsmissemedaljens bakside, og vi er enige om at det har vært krevende å være skilsmissebarn og å bo to steder.

Kanskje en skilsmisse bør starte med at foreldrene bor 50/50 i separasjonstiden — så kan vi se hvor lenge vi holder ut, eller at vi finner ut at det er bedre å holde sammen til barna er større.

For høy pris å betale

Selv om det var veldig fint for oss foreldre å få ha barna hos oss annenhver uke, har det vært en for høy pris å betale for de dyrebare barna våre. Skal det fungere, må foreldrene klare å være enige om ganske mye og å følge avtalene.

En idé kan være at det lages helt konkrete avtaler om lekser, grenser og regler som må følges og som bør følges opp av det offentlige med jevnlige møter.

Barn er ulike. Noen tåler mer forandringer enn andre. Med min erfaring ville jeg anbefalt at barna må være minst 6-7 år før de bor 50/50. Når skilsmisse ikke er til å unngå, mener jeg at foreldrene bør bo veldig nær hverandre, barn bør bo hos én av foreldrene til de blir 6-7 år. Deretter kan de bo 50/50 frem til de er ca. 12 år. Deretter bør man ha fleksible løsninger, hvor barna i større og større grad kan velge selv.

Jeg vet det finnes familier hvor skilsmisse er det beste, tross alt. Men i etterpåklokskapens lys mener jeg at det bør være svært alvorlige årsaker til at man bryter opp en familie.

Slik jeg ser situasjonen nå, ville jeg heller tatt belastningen selv - for det valget jeg gjorde ved å gifte meg med barnas far og få to flotte barn med ham, enn å la barna måtte flytte frem og tilbake.

Utrolig store konsekvenser

Å skilles får så utrolig store konsekvenser at jeg mener det bør være en samfunnsoppgave å jobbe for at par med barn under 14 -16 år får tilbud om støtte og oppfølging med det mål å klare å holde sammen til barna er store. Selv for store barn er skilsmisse en stor belastning.

I en skilsmisse er det oftest bare tapere. En hel grunnmur faller bort. Tradisjoner forvitres eller forsvinner, familienettverk går i oppløsning, venner forsvinner, økonomien blir dårligere, røtter rives opp etc.

Aftenposten kjenner forfatterens identitet

Her er debatten:

Les også

Barn som har delt bosted bor nødvendigvis ikke like mye hos hver av foreldrene


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først:

Les også

  1. Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Debatt
  2. Skilsmisse
  3. Samliv