Debatt

Dagens kortinnlegg, fredag 2. mars

  • Debattredaksjonen

Dagens kortinnlegg tar for seg Vietnamkrigen, familieformer, honnørbillett, hyttebygging, bio.plast og snørydding i Oslo.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Blendet av Hollywood

Kinofilmen The Post forteller om den interne kampen i Washington Post for å trykke den lekkede Pentagon-rapporten. Denne rapporten gikk redaktør Harald Stanghelle tydeligvis god for i Aftenposten den 17. februar. Det har han ingen grunn til.
Pentagon-rapporten besto av 3000 sider med analyser om Vietnamkrigen. I tillegg kom 4000 sider offisielle dokumenter som pekte i mange retninger. Fra lekkasjen i 1971 plukket avisene ut de sidene som underbygget egne versjoner av krigen.

Men vi er i krigens tåke i 1967–68 når rapporten er skrevet. Analysene i tåken ga interessant innsikt, men begrenset utsyn. Dessuten hadde de 36 amerikanske skribentene liten kunnskap om Sør-Vietnam, og enda mindre om Nord-Vietnam. De blåste opp amerikanernes betydning og skviset ut sørvietnameserne.
Dessverre betrakter Stanghelle tydeligvis rapporten som den fulle og hele sannheten om Vietnamkrigen. Han tillegger forfatterne en eksepsjonell evne til å spå krigens utfall allerede syv år før krigen tok slutt i 1975. Det er en sterk kontrast mellom Stanghelles skråsikkerhet og rapportlederen Leslie Gelbs forbehold i følgebrevet fra 1969. Ifølge Gelb inneholdt rapporten både «fordommer» og «fordreininger», og at det var en «svikefull øvelse» å skrive historien mens krigen fortsatt pågikk.

Rapporten er etter min mening et eksempel på den imperialistiske kunnskapsproduksjonen. Men norske redaktører er blendet av Hollywood og amerikanske avishus. Dermed står det fordreide bildet fra 1960-tallet seg den dag i dag.

Khang Nguyen, Oslo


Familieformer

Torbjørn Skardhamar kommenterer i Aftenposten 28. februar mitt tidligere innlegg om risikoen ved å sidestille alle former for familiedannelse.
Jeg vil selvsagt gi Skardhamar rett i at sosiale fenomener som oftest har flere forklaringer og at dette også gjelder sammenhenger mellom familieformer og rollemodeller, herunder forholdet mellom gutter og fedre.
Men et avisinnlegg må nødvendigvis være kortfattet. Mitt poeng var å vise til en problemstilling som ofte er underkommunisert.

Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi, UiO


Munch-museet – honnør over og ut

Overrasket og lei meg da jeg så at honnørpris på 60 kroner er en saga blott. Nå betaler alle voksne 120 kroner.
Nå er det vel slik at en minstepensjonist neppe går på kunst utstillinger? Eller?
Staten får jo sine 12.86 kroner pluss MVA. En sluken statskasse trenger nok det. Se «hullet» ved Stortinget.
Er jeg den eneste som reagerer på dette?

Inger-Johanne Berger, 2415 Heradsbygd


Anstendig hyttekommune

Av Georg Rieber-Mohn sine innlegg i Aftenposten dei siste vekene kan ein fort få inntrykk av at Flå kommune er ein rabiat hyttebyggarkommune som gjer sitt beste for å øydeleggje villmarka i Hallingdal.
Dette er eit skeivt bilde.
Vi kjøpte tomt i Flå i 1973. Den dåverande ordføraren hadde fått godkjent eit hyttefelt på 140 mål for 20 hytter - altså 7 mål per hytte, inkl. det som grunneigar heldt igjen til seg sjølv. Reglane for bygging av hyttene i feltet hadde klare krav til høgde og storleik. Vi starta med ei gammal tømmerhytte flytta frå Sunnfjord på 24 kvm, la til ei på omlag like mykje og no har neste generasjon kjøpt eit siste tilbygg slik at hytta totalt vil bli ca. 98 kvm. Dei andre hyttene i feltet er av like moderat storleik. Alt ligg på ca. 750 moh. så der er skog og hyttene (ingen på to etasjar) blir nesten borte i terrenget.
Eit par kilometer unna er der eit liknande hyttefelt med omlag same utnytting.
Vi er fullt klar over at Flå kommune har andre og større hyttefelt der bilen køyrer til døra, men det er ingen grunn til at kommunen skal framstillast som uansvarleg i sin hyttepraksis.

Åshild og Kåre Hauge, Oslo


Bio-nedbrytbar plast

Artikkelen om nedbrytbar plast i Aftenposten 19. februar, signert Østfoldforskning, er dessverre beheftet med uklarheter og feil.

For det første må vi skille mellom nedbrytbar plast og bio-nedbrytbar (komposterbar) plast. En typisk nedbrytbar plast betegnes gjerne i bransjen som «Oxo-nedbrytbar». Denne har et bindemiddel som løser seg opp over tid, spesielt av sollys. Resultatet blir det verste av alt – store mengder mikroplast som ikke brytes ned.
En bio-nedbrytbar plast spises derimot opp av mikrober på samme måte som de spiser planterester i jorden ved kompostering. Med andre ord brytes plasten ned til CO₂, vann og humus. Normal plast kan mikrobene ikke spise på grunn av plastens struktur.

Avhengig av bruk har bio-nedbrytbar plast ulik type sertifisering. Artikkelen nevner kompostering (sertifisert OK Compost) etter EN13432, typisk for matavfall som håndteres industrielt. OK Compost Home brukes under mindre gunstige forhold og OK Compost Soil brukes når rask kompostering er ønskelig. Felles for disse er at det ikke etterlates mikroplast i jorden over tid, kun i en begrenset periode under nedbrytning. Bio-nedbrytbar plast som havner i naturen eller i vann, vil kunne komposteres på 1–2 år. Uansett er dette betydelig bedre enn tradisjonell plast som aldri blir borte, men bare oppløses i stadig mindre biter.

Den totale mengden bio-nedbrytbar plast er mindre enn 1 prosent av totalt forbruk. BioBag Gruppen produserer ulike typer plast og vi har over tid gjort flere forsøk med innblanding av bio-nedbrytbar plast i resirkulerte produkter. Opp til 10 prosent bio-nedbrytbar plast gir utmerkede produkter. Det finnes forskning som peker i samme retning. Bio-nedbrytbar plast utgjør derfor intet problem all den tid denne plasten, hvis den da ikke ender som kompost, uansett vil utgjøre en minimal andel i gjenvinningen.

Kjell Ivar Bache, konsernsjef BioBag Internasjonal AS


Måk (brøyt) sjæl!

Byrådsleder Raymond Johansens oppfordring til beboerne for noen år siden om å måke snø gjelder fortsatt i Oslo. Det har flere oppdaget. Mange har klaget over mangelfull rydding av snø, men intet skjer, bortsett fra takk fra Bymiljøetaten, fordi man har tatt seg bryet med å klage. Brøytebilene glimrer med sitt fravær! Etter hvert har det bygget seg opp høye islagte kanter og dype hjulspor i noen av byens mest trafikkerte gater. Flere har fått skader på bilene sine. Et felles søksmål fra Forbrukerrådet, på vegne av frustrerte bileiere, for å få dekket utgifter til reparasjoner kan kanskje bli aktuelt?

Kommunen mottar store, ekstra innbetalinger fra innbyggerne både i form av eiendomsskatt og betaling for beboerparkering.

Men klager blir ofte møtt med diverse hersketeknikker. Det kunne være en idé å utvide den aktuelle metoo-kampanjen med den maktesløsheten mange opplever i sitt møte med byråkratiet.

Birgit Furberg, Oslo

Les mer om

  1. Kort sagt