Debatt

Går KrF lidelsens vei? | Frederik G. Ranke

  • Frederik G. Ranke
    Jurist og tidligere UD-diplomat

Partileder Knut Arild Hareides (t.v.) «venstresving» var aldri noe krav, ikke engang en idé, fra grasrota i KrF, skriver debattanten. Bildet viser Hareide og Ap-leder Jonas Gahr Støre under tankesmien Agendas «Framtidskonferansen» høsten 2016. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Etter 2. november kan vi ende opp med en situasjon der Norge rammes av den ustabilitet som mange sammenlignbare land nå opplever, og som vårt land hittil er blitt forskånet for.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ingen kan spå utfallet av KrFs landsmøte den 2. november 2018. Det er ikke bare et retningsvalg for et parti, men også et valg av hvem som skal ha regjeringsmakt i Norge. Det setter norsk parlamentarisk og demokratisk sedvane på prøve.

Det settes allerede spørsmålstegn ved legitimiteten til prosessen internt i partiet. «Venstresvingen» var aldri noe krav, ikke engang en idé, fra grasrota i KrF. Det er kanskje heller ikke så rart at ingen hadde tenkt på å danne regjering med Arbeiderpartiet, som fremdeles er i dyp krise og har en statsministerkandidat som knapt har halvparten av Erna Solbergs oppslutning.

Les også

Hareide fikk støtte i både Buskerud, Hedmark og Finnmark

Inntrykket av et overrumplende hardkjør fra Hareides side for å presse gjennom regjeringsdeltagelse med Ap og Sp med SV på vippen, overskygger enhver oppfatning av et oppriktig ønske om å høre partiets mening uansett utfall. Hareides nylige tilkjennegivelse av at han ikke lenger tar videre ansvar for partiet dersom utfallet ikke går hans vei, er talende.

Binding fra et splittet parti

Dersom Hareide får et knappest mulig flertall for sitt syn under det ekstraordinære landsmøtet, melder det seg flere spørsmål enn svar. Hvilken binding skal et vedtak fra et splittet parti ha på stortingsrepresentantene?

Særlig gjelder dette representantene som er valgt inn fra fylker hvor nettopp betoningen av ikke-sosialistisk tilhørighet og Erna Solberg som statsminister, var avgjørende ved stortingsvalget i 2017. Hvordan skal de forsvare et slikt utfall når velgernes hjertesaker sannsynligvis har større gjennomslag med dagens regjering enn med venstresiden?

KrF-leder Knut Arild Hareide hilser på Reidun Brusletten, landets første bistandsminister, nå lokallagsleder i Nes KrF, før det ekstraordinære fylkesårsmøtet i Buskerud mandag. Brusletten oppfordret forsamlingen om å gå mot venstre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Avklaring før stortingsvalg

Norge har tradisjon for at samarbeidsspørsmål avklares tydelig forut for stortingsvalg, og at partiene forholder seg til det gjennom hele stortingsperioden. Unntaket er de store sakene hvor Stortinget uttrykker mistillit til regjeringen på tvers av partilinjene. Den mest kjente saken er mistillitsforslaget etter Kings Bay-ulykken, hvor 21 mennesker mistet livet.

SF, SVs forløper, valgte den gang å bidra til å avsette Gerhardsen-regjeringen. Regjeringen Syses sammenbrudd i 1990 er et annet eksempel. Senterpartiet valgte da å peke på Arbeiderpartiet fremfor regjeringspartneren Høyre, som de hadde alliert seg med i valgkampen året før. EU-saken ledet den gangen til den borgerlige regjeringens fall.

Skifter ideologisk retning

De øvrige regjeringsskiftene har kommet som følge av en konkret sak som regjeringer er blitt felt på eller selv valgt å opphøre som regjering på bakgrunn av. EEC-saken i 1971, bensinavgiften i 1986 og gasskraftsaken i 2000.

Mange har tolket disse krisene som et uttrykk for at flertallet på Stortinget ikke lenger hadde tillit til regjeringens politikk som sådan. Likevel kan det neppe herske tvil om at det formelt sett var konkrete saker som felte regjeringene Willoch og Bondevik, og at Borten-regjeringen gikk i oppløsning på grunn av europapolitikken.

  • Én enkelt KrF-politiker kan avgjøre om Solberg eller Støre holder neste nyttårstale: Her er det du må vite for å henge med

Vi har derfor ikke tradisjon for at et parti kun ett år ut i en stortingsperiode brått skifter ideologisk retning og bryter med etablert samarbeid. Langt mindre at man, med en vag begrunnelse, beveger seg fra å støtte den statsministerkandidaten man gikk til valg på, til å støtte den konkurrerende kandidat og utløse blokkskifte i norsk politikk mens velgerne står som maktesløse tilskuere på sidelinjen uten muligheter til å påvirke retningsvalget.

Mangler parlamentariske verktøy

Norge har i motsetning til andre land ikke parlamentariske verktøy for å håndtere en slik situasjon. Det skyldes nettopp vår tradisjon for at slike situasjoner ikke oppstår.

I parlamentarisk systemer i sammenlignbare demokratier ville det være naturlig at folket ved nyvalg ble spurt til råds dersom noe tilsvarende inntreffer. Sverige og Tyskland har såkalt positiv parlamentarisme, altså at en regjering i nasjonalforsamlingen må ha et positivt flertall for å dannes. I sistnevnte tilfelle vil det være høyst usikkert om alle KrFs representanter ville stemme for en Støre-ledet regjering.

Les også

De «blå» i KrF synes ikke det er krise om Hareide går

Vi kan etter den 2. november ende opp med en situasjon der Norge rammes av den ustabilitet som mange sammenlignbare land nå opplever, og som vårt land hittil er blitt forskånet for. Jeg tenker på Sverige, Tyskland, Storbritannia og Nederland, hvor det parlamentariske grunnlaget er både usikkert og skjørt.

Det svekker styringsdyktigheten i en tid der konsistent og ansvarlig styring i et utfordrende internasjonalt landskap er høyst påkrevet. Det svekker dessuten velgernes tillit at valgresultatet ikke forvaltes på en god måte.

Hva hvis Hareide «sviktes»?

Når Hareide tilsynelatende velger å legge alle eggene i én kurv, kan ikke forhandlingsresultatet med Ap og Sp forventes å bli bedre enn utgangspunktet tilsier. Hvilken binding ligger da på den enkelte KrF-stortingsrepresentant til å akseptere forhandlingsresultatet? Hva med bindingen fra landsmøtet versus å følge sin egen overbevisning og mandatet fra ens egne velgere for stortingsplassen?

Dersom Hareide «sviktes» av enkelte stortingsrepresentanter, står en Støre-regjering i fare for å måtte basere seg på støtte fra SV, Rødt og eller MDG. Dersom Hareide «sviktes» av fem av KrFs representanter, vil Erna Solberg fremdeles ha flertall.

Usikkert for politisk styringsdyktighet

Det kan også være grunn til å minne om at Hareide selv høsten 2013 ønsket å lede KrF inn i en borgerlig firepartiregjering. Da hans parti skulle vurdere regjeringsspørsmålet, skjedde det i form av et gruppemøte på Stortinget. Når han nå vil inn i en sentrum-venstreregjering, er det landsmøtet som skal bestemme. Forhåpentligvis ligger det edle hensikter bak valget av metode, og da bør man kanskje ikke spekulere i hva KrF-lederen hadde valgt dersom hans egen stortingsgruppe støttet ham.

Den politiske styringsdyktigheten kan gå en usikker tid i møte.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Knut Arild Hareide
  3. Arbeiderpartiet (Ap)
  4. Jonas Gahr Støre
  5. Solberg-regjeringen

Flere artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Dette kan ende med partilederfall, et splittet parti og et fortsatt liv utenfor regjering

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Trine Eilertsen: Hareide står midt i en miniatyrvalgkamp

  3. NORGE
    Publisert:

    Kan få uventet drahjelp i Agder

  4. POLITIKK
    Publisert:

    Kristen-redaktør: – Jeg ser slutten på KrF i norsk politikk hvis man gjør dette valget

  5. POLITIKK
    Publisert:

    Klar seier for Hareide i Oppland

  6. POLITIKK
    Publisert:

    Hareide: Tror det blir jevnt