Debatt

Det dype hatet mot Arbeiderpartiet er et særtilfelle | Anders Todal Jensen

  • Anders Todal Jenssen
    professor i statsvitenskap

Det dype hatet mot Arbeiderpartiet handler om relasjonen mellom mektige og avmektige, skriver Anders Todal Jensen. Avbildet er statsminister Einar Gerhardsen (Ap) under sin 1. mai-tale på Youngstorget i 1957. Foto: ARKIVFOT: NTB scanpix

Hatet mot Ap er et særtilfelle av et mer generelt samfunnsfenomen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I tumultene rundt statsråd Sylvi Listhaugs avgang ble det hatet mot Arbeiderpartiet som finnes i deler av det norske samfunnet, tema i det offentlige ordskiftet. Det skjer ikke ofte.

De som har fulgt norsk politikk noen tiår vet at også Landsorganisasjonen (LO) er gjenstand for mye av det samme hatet. De unge derimot, har ikke andre assosiasjoner enn terroren 22. juli 2011.

De litt eldre husker kanskje mordet på Sveriges sosialdemokratiske statsminister Olof Palme. De færreste synes å ha noen forståelse for hva årsakene til hatet kan være.

Anders Todal Jenssen er professor i statsvitenskap, norsk ansvarlig for European Values Studies og nestleder ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.

Historisk bakteppe

I tiårene etter krigen vant Arbeiderpartiet valg etter valg. Partiet ble beskrevet som «statsbærende», som «ørnen blant partiene», kjernen i «det sosialdemokratiske regimet», osv.

I denne perioden utviklet partiet en maktarroganse som provoserte ikke bare de som fra før var motstandere av den velferdsstatsmodellen Arbeiderpartiet fremmet, men også mange som sto partiet nær.

Arbeiderpartiet var likevel ikke allmektig. Gjennom den korporative kanalen hadde de store næringsorganisasjonene og partene i arbeidslivet en hånd på rattet. Som statsviter Stein Rokkan uttrykte det, da han skulle forklare hvorfor opposisjonspartiene opptrådte lojalt i hele perioden 1945-65: «Stemmer teller, ressurser avgjør.»

Det dype hatet mot Arbeiderpartiet vokste frem allerede før partiets lange regjeringsperiode. Det handler allment om relasjonen mellom mektige og avmektige, om raseriet de mektige føler når de som tidligere har latt seg dominere, reiser seg. Maktforskjeller utspiller seg ikke bare strukturelt og upersonlig, de er også direkte og personlig. Den mektige befaler, den avmektige adlyder.

Les også

Arbeiderpartiet: – Politikere og Utøya-overlevende er blitt truet på livet

De avmektige ble mektige

Emanuel Kant observerte at så lenge knekten godtar herrens bilde av ham som knekt, forblir han knekt.

I bondesamfunnet og det tidlige industrisamfunnet var klasserelasjonene direkte og personlige. Husmannen sto bokstavelig talt med luen i hånden. Arbeiderne visste at klaget de på lønnen, kunne de miste levebrødet.

Arbeiderbevegelsen endret maktforholdene i samfunnet. Gjennom å stå sammen ble de avmektige mektige og greide å bedre sin livssituasjon. Eiernes makt ble møtt med en organisert motmakt. I rollen som tillitsvalgt kunne selv den som før «krøp» for overmakten, rette ryggen og heve blikket.

Solidariteten var en måte å overleve på, og den hadde sin pris. Avvik i egne rekker måtte undertrykkes. En måtte stå sammen som én. Uformelle disiplineringsmekanismer utviklet seg på mange arbeidsplasser. Ingen skulle «sprenge akkorden», men ingen skulle heller lure seg unna. «Gjør din plikt, krev din rett», står det fortsatt på mange fagforeningsfaner.

Les også

22. juli-raseriet er nærmest tiet ihjel. Men vi bør være rasende. Og det bør få utløp

Nytt og verdibasert hat

Har dette noe med dagens utgave av Arbeiderpartiet å gjøre?

Arbeiderpartiet har utvilsomt endret seg. Noen vil vel mene at dagens identitetskrise i Ap skyldes at partiet ikke greier å definere seg som tydelig forskjellig fra Høyre. Det norske samfunnet har også endret seg.

Mange av de konfliktene som skapte arbeiderbevegelsen, er institusjonaliserte og levestandarden er kraftig forbedret. Likevel lever hatet mot Arbeiderpartiet i noen miljøer. Noe av dette er nedarvet hat med rot i samfunnskonfliktene på 30-tallet og Arbeiderpartiets hegemoni i etterkrigsperioden. Men noe av hatet er nytt og verdibasert.

Les også

Falskt Støre-sitat angivelig fra Aftenposten blir delt av mange på Facebook

Politiske verdier er ønskverdige mål for samfunnsutviklingen. Verdikonflikter oppstår enten som prioriteringskonflikter eller fordi noen verdier oppfattes som absolutte: verdier som utelukker andre verdier. Ekstreme oppfatninger oppstår når verdier ikke avveies mot hverandre. Som den norske filosofen Harald Ofstad påpekte i sin bok Vår forakt for svakhet, er det gjerne også en psykologisk komponent i dette.

Noen av dem som søker makt, får bekreftet bildet av egen storhet gjennom å utøve forakt for de svake.

I deler av vårt samfunn dyrkes en form for individualisme (i motsetning til individualitet) og prestasjonsorientering som står i sterk kontrast til verdier Arbeiderpartiet hevder å representere, solidaritet og trygghet. I disse miljøene oppfattes Ap som en motstander av individets frihet, av eneren, av den eksepsjonelle prestasjonen, av innovasjon. Arbeiderpartiet representerer den grå massen, «de som ingenting kan og ingenting vil».

Denne typen oppfatninger er ikke avgrenset til det ekstreme høyre. De dukker av og til opp i miljøer som i andre sammenhenger gjerne fremhever sin toleranse.

Les også

Feminismen blomstrer og våpenlobbyen svekkes. Her er den omvendte Trump-effekten.

Dyp forakt for svakhet

Hatet mot Arbeiderpartiet er, som sagt, et særtilfelle av et mer generelt samfunnsfenomen. Nietzsches beskrivelse av kristendommen som en «slavereligion», inspirerte en dyp forakt for svakhet og forestillingen om «undermennesket». Men vi trenger ikke gå tilbake i tid for å finne eksempler.

Mange kvinnelige politikere og kvinnebevegelsen kjenner fenomenet godt. En del av reaksjonene mot #Metoo-kampanjen er talende.

Menns maktutøvelse i personlige relasjoner har vært beskyttet av forestillingen om «privatlivets fred». Da kvinnene brøt isolasjonen og forsto at de var mange, ble maktbruken eksponert og samfunnets normer for akseptabel adferd tydeliggjort.

En skal ikke lete lenge på nettet for å finne uttrykk for det raseriet #Metoo-kampanjen har skapt hos enkelte. Flere hevder at kvinner nå undertrykker menn. Slik uskyldiggjør de sin egen aggresjon.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arbeiderpartiet (Ap)