Kort sagt, tirsdag 27. februar

Dagens kortinnlegg tar for seg brexit og EØS-avtalen, tomt til buss, Melgårds dødshus, NRK, NSB og innstillinger, reindriftsloven og særinteresser.

Europakunnskap for turbulente tider

Siden 1994 har EØS-avtalen vært en bærebjelke for Norges forhold til EU. Konsekvensene av brexit kan bli dramatiske for denne avtalen, som for de mange andre avtalene, som sømløst knytter Norge til EU.

En avtale mellom EU og Storbritannia for en toårs periode etter 15. mars 2019, er skissert. Den ligner på EØS-avtalen. Men skal britene inn i EFTA, og skal de inn under EØS-regelverket, så har Norge et problem. Hvis Storbritannia blir medlem i EØS eller assosieres med denne, er det sannsynlig at ordningen blir mer politisert og ustabil. Norge vil bli en lilleputt.

Behov for plan B eller C

Norge blir sterkt berørt av brexit selv om britene holdes utenfor EØS. UD har etablert en beredskapsgruppe, med den talende tittel: «Brexit task force».

Det gjelder å være forberedt og det gjelder å ha en plan B eller C, for her kan mye skje. Men hva vil skje, når vil noe skje, og hvem skaffer til veie beslutningsgrunnlaget for handling?

Det trengs grunnleggende kunnskap om de utfordringene som den nye utviklingen i Europa representerer. Vi ser konturene av et kjerneeuropa på den ene siden, bestående av land som ønsker mer integrasjon, og på den annen side, land som i ulik grad kvier seg for å delta i alt. På denne skalaen av land – fra dem som vil mye og til de som vil lite – har Norge på en pragmatisk måte funnet plass i den ene enden. I en periode der EU diskuterer omfattende reformer og nye forsvarsplaner, er det viktig å vite hva disse går ut på og hvilke effekter de vil få.

Trenger mer kunnskap

Selv om Norge har søkt et nært og tett samarbeid med EU på nær sagt alle politikkområder, har grunnleggende forskning på europeiske forhold hatt svært trange kår. Derfor har 15 forskningsmiljøer skrevet under på et opprop om mer europaforskning. I turbulente tider gjør mangel på kunnskap oss sårbare. Det er ikke bare snakk om kunnskap som er direkte handlingsrelevant for myndigheter. Det er også snakk om kunnskap som bakgrunn for en faktabasert debatt om hva vi står overfor av risiko og usikkerhet.

Oddvar Erik Eriksen, professor og senterleder, ARENA - Senter for europaforskning, UiO

Tomt til buss for jernbane

Ifølge Aftenposten 24. februar mangler jernbanen en stor nok plass til busser som effektivt kan frakte oss mens InterCity bygges ut. Var det ikke dumt at jernbanen ville selge nabotomten til Oslo S til Thon? Dette spurte jeg om i denne avis. Nei da, svarte administrasjonen den gangen. Vi har perronger nok. Ikke nå lenger.

Rolf Solheim, Oslo

Dødshuset: Bolig eller turistmagnet?

Bjarne Melgaards dødshus omtales nå som om det kun er en kunstnerbolig. (NRK, Dagsnytt 18, 22. februar.) Men det foreslåtte prosjektet er da mye mer enn en bolig! Det er snakk om et flott kunstverk utviklet over mange år av en av våre mest innflytelsesrike samtidskunstnere i samarbeid med Snøhetta. Det ligger an til å kunne bli et av Melgaards mest betydelige verk. Da er det litt merkelig at debatten ikke i større grad handler om hvor kunstverket bør plasseres. Hvor i hovedstaden vil det passe å legge en slik kunstattraksjon?

Oslos turistsjef sa for et år eller to siden (NRK) at dette fantastiske kunstverket ville kunne trekke tusenvis av turister til stedet. I så fall virker Kikutkollen ved Ekely som et uhyre dårlig valg, bortgjemt som det er med adkomst ikke beregnet for busser. Det må jo være mange steder med lettere adkomst som egner seg mye bedre. Eksempelvis på en høyde hvor huset kan beundres på god avstand fra T-bane eller buss. Eller om det er så om å gjøre å forbinde Melgaard med Munch: På Tøyen! Stedet har i mange år vært knyttet til Munchs navn gjennom museet. I fremtiden kan en jo ha kafé, kulturhus, skulpturer eller annet der som speiler noe av stedets historie, i tillegg til et fabelaktig dødshus. Alle T-banelinjer passerer Tøyen, og mange ville kunne beundre Dødshuset uten å tråkke ned området ved Ekely.

Arnny Floden, Oslo

NRKs tommeskrue-intervju

23. februar brukte NRKs Bjørn Myklebust tommeskruen da han skulle intervjue samferdselsministeren i «Politisk kvarter». Myklebust brukte dertil terrier-idiomet. Talestrømmen til ministeren ble aggressivt avbrutt hele tiden. Intervjuet ble en karikatur av NRKs tommeskrue-intervjuteknikk, hvor programleder skal få intervjuobjektene til å gi de svarene NRK har bestemt seg for at de skal få ut av dem. Vi som lytter får problemer med persepsjonen. Vi slår av radioen.

Jeg har i fem uker sett på spansk TV. Spania har en lang tradisjon for «tortullas» - uformelle diskusjonsgrupper der folk møtes. TV lener seg på denne tradisjonen. De som har kunnskap om saken, foretar en kultivert, normal samtale om saken, mens programleder holder seg i bakgrunnen. Den som lytter får innsikt i det som blir diskutert, ikke bare være vitne til en imbesil, disruptiv NRK-sport som gjør oss alle til idioter, og som tar opp tiden til seriøse folk.

Dordi Skuggevik, Glærum

NSB konkurrerer seg til innstillinger

Aftenposten melder at ti prosent av NSBs tog på Østlandet nå enten er innstilt, kjører med stengte vogner eller færre vogner enn normalt. Årsaken er at NSB mangler personell. Dette har ikke vært situasjonen på mange år. Går vi tilbake til Bondevik-regjeringen før høsten 2005, var det imidlertid vanlig med innstilte tog på grunn av personellmangel. Dette kunne leses av driftsmeldingene fra Jernbaneverket.

De rødgrønne vant valget i september dette året. I motsetning til Bondevik-regjeringen ville de rødgrønne stanse videre konkurranseutsetting av persontogtrafikken. Etter hvert ble det uhyre sjelden med driftsmeldinger om personellmangel. Det er en omfattende og krevende kabal for NSB å sørge for at ombordpersonalet er på rett sted til rett tid, til enhver tid. Dette har også med beredskap å gjøre, og beredskap koster.

Et av elementene i jernbanereformen er konkurranseutsetting. Regjeringen sier de skal legge stor vekt på kvalitet og mindre på pris. Kvalitet er imidlertid krevende å måle på forhånd. Enhver grunnskoleelev kan sammenligne to tall og fortelle deg hvilket som er lavest. Organisasjonen For Jernbane frykter at det som ligger til grunn for NSBs personellmangel, er forberedelser til anbudskonkurransen. Da gjelder det å sitte med lavest mulig faste kostnader.

For Jernbane mener at jernbanedrift i et langstrakt land som Norge med en relativt beskjeden befolkning, er et naturlig offentlig monopol.

Kjell Erik Onsrud, leder av For Jernbane

Landbruksministeren og reindriftsloven

I A-magasinet 23. februar er det en artikkel om Jovsset Ante Sara som før jul tapte mot staten i Høyesterett og nå må redusere sin reinflokk til 75 rein, en flokkstørrelse som ikke er til å leve av. Rettssaken dreide seg ikke om adgangen til å regulere reintallet i et beiteområde. Saken gjaldt intern byrdefordeling og spørsmålet om beskyttelse av dem med svært lavt reintall.

Under forberedelse av reindriftsloven av 2007 hadde både lovutvalget, hvor et flertall av medlemmene var reineiere, Sametinget og næringsorganisasjonen Norske Reindriftsamers Landsforbund gått inn for å skjerme de minste enhetene gjennom et «bunnfradrag» på 200 rein. Men dette bunnfradraget ville departementet ikke ha, og det kom ikke med i loven. Etter Høyesteretts avgjørelse er det fremsatt forslag om at et bunnfradrag må innføres i loven.

I A-magasinet avviser landbruksministeren blankt å innføre et slik bunnfradrag. Han sier: «Da vil de nye som kommer inn, kunne øke til 200 dyr uten risiko. I sum vil det kunne blåse opp reintallet utover det som er fastsatt.» Utsagnet gir inntrykk av at det fritt frem å etablere seg i reindriften. Slik er det ikke. Man må ha en såkalt siidaandel, en form for konsesjon. I dag får unge siidaandel ved å overta andelen fra foreldre eller andre nære slektninger. Sara hadde ingen ny siidaandel, men hadde overtatt andelen etter en tante. Det er gjennom siidaandeler man regulerer tilgangen til næringen. Et bunnfradrag for disse vil på ingen måte blåse opp reintallet. Har landbruksministeren misforstått loven?

Professor em. dr. juris Kirsti Strøm Bull, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo

Særinteresser truer demokratiet

Når det kommer så langt at våpenlobbyen bestemmer våpenpolitikken i USA, oljelobbyen får bestemme klimapolitikken i Norge og oppdrettsnæringen får bestemme fiskeripolitikken, er det fare på ferde. Sterke bånd mellom økonomiske særinteresser og politikere er en trussel mot demokratiet.

Gunnar Kvåle, professor em., Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen