Debatt

Kort sagt, onsdag 23. januar

  • Debattredaksjonen

Tidsskriftpublisering, ansatte i Statens vegvesen, norsk petroleums- og metallproduksjon, bomringer og offentlig kommunikasjon, omskjæring av gutter og Hjemmefrontens skyld og ansvar. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Gode tidsskrift er spesielt viktige for unge forskarar

Per Aspaas skriv 3. januar at gode tidsskrift er for professorar høgst oppe på rangstigen. Utsegna kjem som forsvar av Plan S, planen for å sikre fri tilgang til forsking. Dette er feil. Det å publisere i gode tidsskrift er spesielt viktig for forskarar som er avhengige av å bygge opp eit godt rykte. Plan S kan føre til at ein berre kan publisere ope. Innan dei fleste fagfelt er få gode tidsskrift opne.

Dei fleste er samde om at tilgjengeleggjering av forsking er viktig. Sjølv er vi likevel kritiske til måten dette blir gjort på. Vi er bekymra for karrieremoglegheiter innan akademia. Dette fordi vi konkurrerer mot forskarar som kan publisere i gode tidsskrifta og har opparbeidd seg eit rykte.
Vi er også bekymra for kva kriterium som skal gjelde ved tilsetjingar. Dersom gode tidsskrift ikkje anerkjennast, fell det einaste objektive kriteriet for forskingsmerittar. Til slutt er vi bekymra for kvaliteten til miljøa vi utdannar oss til å forske i. Dette fordi kvalitetssikring svekkast når ein ikkje kan publisere i gode tidsskrift.

Frikk Nesje, PhD-student ved Universitetet i Oslo og forskar ved Universitetet i Heidelberg og Haakon Gjerløw, PhD-student ved Universitetet i Oslo


Nei, 1650 ansatte i Veivesenet mister ikke jobbene sine

Det er blitt skapt et inntrykk av at en rekke ansatte i Statens vegvesen nå mister jobbene sine. Dette er feil!

Det korrekte er at rundt 1650 årsverk i Statens vegvesen skal, som en følge av regionreformen, overføres til fylkeskommunene fra 1. januar 2020. Menneskene som fyller disse årsverkene mister altså ikke jobbene sine. Oppgavene disse personene gjør i Veivesenet i dag vil bli overført til fylkene, og de ansatte vil få tilbud om å følge med over til den aktuelle fylkeskommunen.
Etter at veidirektør Terje Moe Gustavsen tirsdag la frem sitt forslag til ny organisering av Statens vegvesen, kunne en rekke medier altså melde at 1650 ansatte i Statens vegvesen ville miste jobbene sine på grunn av omorganiseringen.

Sannheten er at en viktig årsak til at Statens vegvesen omorganiserer, nettopp skyldes overføringen av ansatte til fylkene. Etter overføringen vil Statens vegvesen fortsatt ha mellom 5000 og 5500 ansatte, med oppgaver knyttet til riksveiene og andre statlige oppgaver.

Per Morten Lund, regionsjef, Statens vegvesen


Skal vi slutte å produsere olje, gass og metaller i Norge?

Det er forbruket av råstoffer som styrer produksjonen.
Miljøbevegelsen går inn for at Norge skal slutte å produsere olje og gass, men vil vi slutte å bruke petroleumsprodukter?

Norsk olje- og gassproduksjonen er på 15. plass i verden (bare knapt to prosent) og vil bli erstattet av andre land. Verdens oljeproduksjon og forbruk øker og er nå ca. 80 mill. fat per dag.

I de senere årene er det blitt produsert mer forurensende skiferolje, særlig i USA som nå er blitt verdens største oljeprodusent (14.6 prosent).
Det som ikke blir produsert på norsk sokkel, vil bli produsert et annet sted hvor det i de fleste tilfelle blir mer forurensning. I Norge forbruker vi mer petroleum ved flyreiser, og vi bygger stadig større flyplasser for å øke kapasiteten. Elektriske biler reduserer utslippene i Norge, men alle metallene i bilene og særlig i batteriene krever stor gruveproduksjon, særlig fordi mange av metallene finnes i små mengder i bergartene.

Miljøbevegelsen vil ikke ha gruver i Norge, slik at forurensningen og energiforbruket skjer i andre land. Hvis vi vil bruke fossil energi, bør vi også kunne produsere den i Norge. Vi bruker mer metaller enn de fleste land både når det gjelder vanlige og sjeldne metaller. Vi vil bare ikke at produksjonen skal skje her. Dobbeltmoralen er utbredt i miljøsaker.

Knut Bjørlykke, pensjonert professor i geologi



Dyre bomringer og dårlig offentlig kommunikasjon

Jeg er en pensjonistbestemor med ikke så altfor høy pensjon (vært lærer) og en 10 år gammel bil, som jeg ikke har noen økonomisk mulighet til å veksle inn i en Tesla, Leaf eller lignende. Jeg er så uheldig å ha barnebarna på andre siden av bomringen for der jeg bor – og med dårlig offentlig kommunikasjon mellom (15 minutter med bil og opptil halvannen time med offentlig kommunikasjon).

Min familie kom opprinnelig fra Arendal, og i nærheten der har vi alltid hatt et sommersted. Da jeg var barn, hadde vi ikke bil, men da var det enkelt å komme seg til sommerstedet fordi det gikk mye offentlig transport til bare 15 minutter unna. I dag går det noe på dagtid på hverdager, ikke noe på kveldstid og i helgen. Det er derfor vanskelig å være der uten bil. Det betyr at reisen dit nå koster ca. 200 kr mer hver vei enn før alle bommene kom opp. Så jeg betaler tusenvis i bompenger årlig, mens dette landets direktører med Tesla og gasje i flermillionersklassen kjører gratis!

Er det noe rart at «vanlige folk» reagerer? Det jubles over at folk bruker bil mindre – det kan jo også være at de (som meg) reiser sjeldnere på besøk til folk på feil side av bommen, eller til feriestedene sine. Det er ikke alle i Norge som har så strålende økonomi. For at alle vi skal være positive til «det grønne skiftet» må offentlig transport ikke alltid skulle være så lønnsom (her jeg bor ble en veldig grei lokalbuss lagt ned av den grunn) – men gå litt på tvers, slik at man ikke må bruke fem, seks ganger så lang tid på å reise kollektivt som med egen bil.

Kanskje det også kan gjøres noe med stor vrakpant for fossilbiler – og gode låneordninger for elbil for dem som trenger det? Alt har skjedd for fort. Og dessverre, det er de av oss som ikke er i de høye inntektsgruppene som betaler prisen. Helt til dette blir noe politikerne tar inn over seg og prøver å rette på, vil motstanden bare øke.

Ragnhild Hypher, Oslo



Omskjæring er også en unødvendig operasjon, Høie

Helseminister Bent Høie ber i sin årlige sykehustale landets helseforetak vurdere kirurgiske inngrep som har liten dokumentert effekt. Pasienter utsettes for unødig risiko for skade ved disse unyttige inngrepene.

Her har helseministeren kastet ut en brannfakkel. Leder for Norsk kirurgisk forening hilser utspillet velkommen. Helseministeren vil nedsette et arbeidsutvalg. Mye er avhengig av utvalget. Det beste ville være om diskusjonene også vil skje i offentligheten.

Helseministeren har sett til England og valgt ut 17 konkrete operasjoner. Inngrep som gjøres uten medisinsk indikasjon, nevnes ikke. Dette gjelder circumcision (fjerning av forhuden på penis) hos muslimske og jødiske barn. I 2012 døde et spedbarn etter circumcision utført av en lege. I Danmark er antall komplikasjoner beregnet til ca. 5 prosent. I muslimske miljøer diskuterer man nå en 15-årsgrense, og i Israel har man startet med nye fødselsritualer.
Circumcision har ingen medisinsk effekt, men gir unødvendig risiko for skade.

Bergljot Holm Årstad, tidligere overlege i gynekologi og fødselshjelp


Hjemmefrontens skyld og ansvar

Når jødedeportasjonen ville skje, og til hvilken skjebne, var uklart helt frem til dagene før den fant sted. Jødenes flukttall tilsier at det først ble klart nok for dem i november 1942. I 1940 flyktet 90, i 1941 45, i 1942 frem til oktober 34, deretter 73 i resten av oktober, 257 i november og 546 i desember. Fordelingen skyldes kapasitet, forberedelser, og ikke minst jødenes oppfatning om hvor påkrevet det var å flykte.

Michelet bruker dagens kunnskap til å bedømme og dømme hjemmefronten. Med dette perspektivet må det bli galt. Skyld og ansvar avgjøres på grunnlag av foreliggende kunnskap, ikke den ideale fordring. I det okkuperte Norge var radioer inndratt og forbudt, aviser sensurert. Men ryktene svirret.

Som forfulgt gjennom århundreder, flyktet ikke jødene på mistanke. At de ville bli tatt, var nok klart for de fleste. Det var jo nazistenes program.

Hjemmefronten utgjorde en liten del av befolkningen. Nasjonal Samling hadde snaut 50.000 medlemmer, vi hadde omtrent like mange jenter som innlot seg med fienden, og over 300.000 tyske soldater i landet. Tallene forteller mye om holdninger og muligheter høsten 1942. Michelet lar de passive, de som hadde nok med selv, gå fri, og tar hjemmefronten. For hva?

For jødeholdninger som var langt mer utbredt i resten av befolkningen.

Jens Christian Hauge


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Bemanning
  3. Oljeproduksjon
  4. Omskjæring
  5. Bompenger