Når Civita-lederen snakker om ulikhet, er det noe hun ikke sier | Hannah Gitmark
Her er det Kristin Clemet hopper over.
Å redusere forskjeller handler ikke om at alle skal ta de samme valgene, men om at alle skal ha den samme muligheten til å ta de valgene de selv ønsker.
I sin søndagskommentar i Aftenposten 24. februar fremstiller Kristin Clemet ulikhet som et resultat av ulike livsvalg. Civita-lederen ser ut til å mene at dagens situasjon i Norge er nokså uproblematisk. Det er både selektivt og kreativt og bidrar selvsagt til å så tvil om behovet for utjevnende politikk.
Disse ulikhetene øker
Clemet peker på at Norge ligger på likhetstoppen i verden. Ser vi på internasjonale inntekts-sammenligninger målt ved Gini-koeffisienten, er det riktig. Imidlertid viser den nye fordelingsmeldingen at inntektsfordelingen er langt mer ulik enn det offisiell statistikk viser, grunnet store tilbakeholdte overskudd.
Inntektsulikheten har dessuten økt betraktelig de siste 30 årene, også ifølge offisiell statistikk. Den sosiale mobiliteten – altså den reelle muligheten til å ta de valgene man selv ønsker – har falt. Clemet hopper dessuten glatt over fordelingen av formue. Her er Gini-koeffisienten hele 0,72 i 2016 – skyhøy.
Også formuesulikheten har økt. I dag er Norge plassert i selskap med land som Storbritannia, langt unna likhetstoppen i verden.
Knut Olav Åmås om Norges anonyme overklasse: De tjener millioner og har det mangedoble i formue. Du har knapt hørt om dem.
Innvandring viktigste årsak?
Ifølge Clemet er nå «innvandring den viktigste kilden til økt ulikhet» i Norge. Finansminister Siv Jensen har sagt det samme. Innvandring påvirker utvilsomt ulikheten, men jeg har ikke sett forskning som slår fast at det er den viktigste årsaken. Clemet hopper elegant over det flere studier også har slått fast: at økte toppinntektsandeler er en viktig grunn til økningen i inntektsulikheten – også det langt mer enn offisiell statistikk viser. Regnestykker til den nye fordelingsmeldingen slår fast at dette er viktigere enn innvandring for økningen i ulikhet.
Clemet hevder også at velferdsstaten og et godt utdanningssystem er det «viktigste tiltaket for å sikre like muligheter». Det er selvsagt av stor betydning. Imidlertid hopper Clemet elegant bukk over noe som sannsynligvis er enda viktigere: et regulert og organisert arbeidsliv og en sammenpresset lønnsstruktur.
Studier viser at dereguleringer av arbeidsmarkedet henger tett sammen med høyere ulikhet, og at nedgang i organisasjonsgrad forklarer stadig høyere lønninger i toppen. Derfor bekymrer en del trekk også her hjemme. Selv med et sterkt norsk trepartssamarbeid har lønnsforskjellene økt, slik Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) nettopp viste.
Organisasjonsgraden faller. Utsatte grupper har ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold. Dette nevner ikke Clemet. Imidlertid kritiserte Civita nettopp økt satsing på bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. De har også ment at sosial dumping egentlig er «sosial jumping».
NHO vil ha godkjent-stempel på innleid arbeidskraft. Fellesforbundet kaller det «å sminke liket.»
Trengs mer utjevnende politikk
Civita-lederen påstår dessuten at skattesystemets utjevningseffekt er beskjeden. En fersk SSB-studie viser imidlertid den dominerende utjevnende effekten av skatt: større enn både direkte overføringer og offentlige tjenester. Selvsagt kunne – og burde – effekten vært større, for eksempel ved mindre sjenerøs beskatning av kapitalinntekter.
Dessuten skattlegges personlig formue (arv, eiendom og formue) bare halvparten så mye som gjennomsnittet i OECD-området.
Jeg er imidlertid helt enig i Clemets avsluttende poeng: Ulikheten påvirkes av den samlede politikken som føres over tid. Skal vi stoppe ulikhetsutviklingen og sikre folk like muligheter trengs derfor mer utjevnende politikk – også på de områdene Civita ikke ønsker å snakke om.
