Debatt

Uansett om du støtter Palestina eller Israel: Tror du at angrep fører fred nærmere eller gjør det enda mer umulig?

  • Robert Liebman
Kistene til tre av ofrene ligger i biler etter tirsdagens terrorangrep i en synagoge i Jerusalem.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Palestinerne angriper nå den israelske sivilbefolkningen både i synagoger og i gatene.

Uansett om du støtter Palestina eller Israel: Tror du at slike angrep fører fred – eller fredsforhandlinger – nærmere eller gjør det enda mer umulig?

Hvor store er mulighetene for at slike forhandlinger kan bli mer produktive eller vellykkede enn Camp David-forhandlingene under president Clinton i år 2000, hvis forhandlinger på magisk vis kunne igangsettes i morgen?

Mange mener at palestinerne nå er rede for fred. Og at israelerne ikke er det.Og fordi Israel ikke er villige til å snakke med Palestina, er den jødiske staten den eneste hindringen, ikke bare for forhandlingene, men for selve freden.

Et toppmøte i dag må imidlertid også ta hensyn til trusler fra ISIS og Iran, i tillegg til Hamas og Hizbollah. Ville de palestinske forhandlerne, som har vært så lite fleksible tidligere, være mer konstruktive og kreative i dag?

Ulike visjoner

Ledende israelere og palestinerne diskuterte «utsikter til et fredelig oppgjør» på radio BBC i juni.

Danny Dayan, som er talsmann for de israelske nybyggerne, støttet fjerning av separasjonsbarrieren og ville gi flere rettigheter og skape flere jobber, men ikke ha en egen stat for palestinerne. De ville stå overfor et valg om et bedre liv eller å drepe israelere.

Reuven Rivlin, som nå er Israels president, er også negativt innstilt til en egen palestinsk stat, men ønsket å gi palestinerne statsborgerskap. Aylet Shaked, konservativt Knesset-medlem, var også for statsborgerskap, men bare i ett av de tre områdene på Vestbredden. I de andre to «bør palestinerne inngå et forbund med Jordan».

Og visjonen til palestinernes diplomatveteran Hanan Ashrawi?

«Vi må gå til det internasjonale samfunnet i FN og ta utgangspunkt i internasjonal lov ... for å få en slutt på de israelske overtredelsene og stille Israel til ansvar.»

Hun snakket om anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat og rettigheter, om at Israel delegitimiserer seg selv og bryter internasjonal lov. «Israel kan ikke fortsette å være en kolonistat for nybyggere, som utsletter nasjonen og tar den plassen de vil ha.» Israel «stjeler landet vårt [med sine] apartheidmetoder».

Konkrete forslag

Mange vil nok applaudere Ashrawi og avvise det israelerne sier som urimelig.

Men sistnevnte fremla i det minste konkrete forslag, mens Ashrawi grep til følelsesladete og slagordpregede utsagn («delegitimiserer seg selv», «bryter internasjonal lov», «kolonistat for nybyggere», «stjeler landet vårt» og «apartheidmetoder»).

Hun bruker et språk hørt på puber og i middagsselskaper, i uformelle samtaler mellom dem som allerede er overbevist.

Forhandlinger krever kreativitet og originalitet, ikke utskjelling og fornærmelser.

I stedet for det harde arbeidet forhandlinger og kompromisser krever, vil Ashrawi at det internasjonale samfunnet skal presse Israel til å gi Palestina det de ønsker seg – uten engang å fremlegge hva de ønsker seg.

Camp David-historiene

Det er kanskje urettferdig å holde Ashrawis utsagn opp mot israelernes. Da hun ikke ble intervjuet samtidig med israelerne, var hun kanskje ikke klar over at de la frem svært spesifikke tanker. Men ved å ty til fornærmelser viser hun at palestinerne ikke er mer rede til alvorlige forhandlinger enn de var under Camp David, ledet av president Clinton i år 2000.

Hvis palestinerne hadde sagt ja ved Camp David, ville de hatt en stat for 14 år siden.

«Nei», tordnet Arafat. Det eneste Israel kunne tilby var «bantustaner».

Gjorde de det? Eller skjulte han seg bak et mer slagordpreget språk?

Den historiske dokumentasjonen begynner nå å bli omfattende, og peker mot Arafat som den skyldige part.

President Clinton, som offentlig klandret Arafat for at forhandlingene brøt sammen, angrep også den palestinske lederen under toppmøtet: «Du hemmer forhandlingene. Du opptrer ikke i god tro. Du fremla aldri et motforslag.»

Den amerikanske utenriksministeren Madeleine Albright var enig og bemerket at palestinerne ikke hadde utarbeidet noen forslag. Selv da et israelsk kart ikke ble godtatt av hverken Palestina eller president Clinton, la de frem et eget kartutkast. «Det er ikke slik man forhandler», sa hun.

Mislykkede forhandlinger er verre enn ingen forhandlinger

Camp David-historiene fortelles for det meste av amerikanere, mange av dem jøder. Saudi-Arabias prins Bandar, som hverken er amerikansk, jødisk eller pro Israel, sa at Arafat «begikk en forbrytelse mot palestinerne».

Kompromissene Israels president Ehud Barak inngikk i år 2000, er nå glemt, og selv om palestinerne kunne ha brukt dem til egen fordel, er det svært usannsynlig at de vil hentes frem igjen i dagens turbulente Midt-Østen.

Siden Camp David har sikkerhetstruslene mot Israel intensivert, delvis på grunn av palestinske opprør og rakettangrep. Israel vil ikke gå med på «Auschwitz-grenser».

Stilt overfor en urokkelig palestinsk uforsonlighet advarte president Clinton dem om at de var i ferd med å gå glipp av enda en mulighet, og at de også ville miste Amerika som venn og alliert. Han hadde rett.

Hvis Israel er den eneste parten som bringer ideer og kart inn i fremtidige diskusjoner, vil forhandlingene så godt som garantert ende i fiendskap fremfor enighet.

Og fordi freden vil skyves enda lenger inn i fremtiden, er mislykkede forhandlinger for øyeblikket verre enn ingen forhandlinger i det hele tatt.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Les også:

Midtøsten-eksperter:

Les også

Derfor er angrepet på synagogen svært alvorlig

Harald Stanghelle kommenterer:

Les også

Israels Gilbert-bløff

Kristin Solberg rapporterer:

Les også

Spenningen er på bristepunktet i Jerusalem

Les mer om

  1. Debatt
  2. Fredsforhandlinger
  3. Israel
  4. Midtøsten
  5. USA