Debatt

Ekspertene slipper unna

  • Ratna Elisabet Kamsvåg

I forbindelse med Tunisia-terroren nå ble for eksempel ordet «forbløffende» brukt. Hvilket språk kan man egentlig bruke for å formidle sine synspunkter som fagperson? skriver artikkelforfatteren. AP Photo/Darko Vojinovic

I ytringsfrihetsdebatten er språklige nyanser viktige, men ekspertene får snakke som de vil.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ytringsfrihet både som tema og praksis gis stadig spalteplass og sendetid.

I et retorikkfaglig perspektiv er alle deltakere i debatten vesentlige. Derfor er det oppsiktsvekkende at medieoppnevnte eksperter ikke granskes på lik linje med alle andre i denne sammenhengen.

afp000803088.jpg Privat

EkspertstatusEkspertene skal hjelpe oss å forstå kompliserte og ellers utilgjengelige detaljer, forenkle det og sette det i sammenheng. Derfor har de en sentral rolle i den retoriske situasjonen.

På mange måter er både media og alle andre prisgitt uttalelsene de kommer med. For eksempel hentet media inn ulike fagspesialister som kunne bidra til å opplyse saken under og etter terrorhandlingene i Paris tidligere i år, mens terroristene fremdeles var på frifot.

Våpeneksperter, terrorforskere, religionsvitere, historikere og enda flere til delte sine observasjoner og antakelser.

Straks ble ytringsfrihet på nytt et presserende tema, og man kan si at debatten grovt sett har to parallelle nivåer: Det ene er ordskiftet mellom de som aktivt utnytter ytringsfriheten og de som potensielt krenkes av det som blir sagt.

Videre over i metadebatten diskuteres både ytringen og ytringsfrihet som prinsipp. Begge nivåene påvirker vår oppfatning av saken.

Hvilket språk kan man egentlig bruke for å formidle sine synspunkter som fagperson?

I tillegg til opplysningene de kommer med, bidrar benevnelsen «ekspert» til å gi informasjonen autoritativ verdi. Det gjør at vi legger ekstra stor vekt på uttalelsene deres.

Handlingen i Paris satte karikaturer på dagsordenen igjen, men ingen brydde seg med ekspertenes språkføring, enda terroristene ble beskrevet både som «profesjonelle», «kyndige» og en rekke andre vanligvis positive ting.

I forbindelse med Tunisia-terroren nå ble for eksempel «forbløffende» brukt. Hvilket språk kan man egentlig bruke for å formidle sine synspunkter som fagperson?

Paradoksal ignorans

I fjor kom den store rapporten Status for ytringsfriheten i Norge, mye er publisert etterpå og ny forskning er også på vei.

Ved å se på alt fra avisinnlegg til forskningsarbeid oppdager man at vi er opptatt av hvilket språk som brukes i debattdeltakelsen.

Pressen slipper heller ikke unna lupen; og det er ikke rart, for måten en sak blir presentert og omtalt på har stor påvirkning på hvordan vi oppfatter den, og dermed hvilke holdninger vi får.

Derfor er det et paradoks at så sentrale stemmer som ekspertenes blir oversett i denne sammenhengen.

Det er overhodet ikke bare i debatter som angår ytringsfrihet at språklige nyanser får konsekvenser for et etterlatt inntrykk vi ender med å dømme etter, men kan hende må man være ekstra varsom med bruk av ord som ellers har et positivt begrepsinnhold når man beskriver terrorisme eller en bestemt terrorist; for kanskje er dét nok til å legitimere handlingen for noen.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Hvem er ytringsfriheten til for?

  2. Les også

    – Charlie Hebdo-demonstrantene var en islamofob sekt

Les mer om

  1. Debatt
  2. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Sosiale medier har et stykke på vei erstattet NRK som «nasjonens lim»

  2. DEBATT

    Nok et eksempel på ukritisk journalistikk. Hvorfor inviterte ikke NRK en fagperson?

  3. VITEN

    Vil en debatt med større innslag av verdibaserte argumenter være mer fruktbar enn faktabaserte skinndebatter?

  4. DEBATT

    Mistillitsforslaget hadde som formål å begrense Listhaugs rett til å ytre seg som justisminister

  5. VITEN

    Mediene som terroristenes redskap er en alvorlig utfordring

  6. KRONIKK

    Samehets: ufarlig grums eller en trussel mot demokratiet?