Jeg holder fast ved mitt utgangspunkt: Barnevernsutdanningen er for overfladisk | Anki Gerhardsen

Litt om alt, men lite dybde, er min generelle oppsummering, skriver Anki Gerhardsen om barnevernsutdanningen.

Det er merkelig at et så gjennomregulert samfunn som det norske tillater at de mest sårbare ungene våre kan behandles av dem som har minst utdannelse og minst erfaring.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Litt om alt, men lite dybde, er min generelle oppsummering, skriver Anki Gerhardsen om barnevernsutdanningen.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er fornøyd med barnevernsutdanningen sin og mener jeg er på villspor i den kritikken jeg nylig publiserte.

Først skal jeg gi HiOA rett i én ting: De har noen av de flinkeste studentene i Norge.

Men det er langt, dette landet, og det er mange som utdanner folk til barnevernet.

Ikke strenge opptakskrav

Oversikten over studentenes poengsum ligger på nettsiden til Samordna opptak. Jeg har primært sett på de studentene som søker rett fra videregående skole, fordi det er de mest uerfarne jeg skriver om i min kommentar.

Studieleder Alicja Olkowska hevder at det er strenge opptakskrav i Oslo. Det er ikke riktig.

Anki Gerhardsen.

Det er etterspørselen etter studieplass som styrer inngangsdøren – ikke et faglig basert opptakskrav, slik det eksempelvis er ved lærerutdanningene.

Ved HiOA er det mange ungdommer som spør etter studieplass nå, derfor blir snittkarakteren blant dem som kommer inn, høy.

Situasjonen er helt annerledes andre steder i landet.

I Sogn og Fjordane, i Volda, i Bodø, i Tromsø, i Harstad og i Alta varierer poengsummene fra 31,2 til 35,8. På varaopptaket kom dessuten alle som søkte, inn, både i Tromsø og i Alta. Mange steder er også poengsummen til de eldre søkerne temmelig lav.

Vi kan gjerne diskutere detaljene, men kan vi bli enige om dette: Er du 19 år, skal det ikke mye til for å skrape til seg en studieplass. Et eller annet sted i Norge.

Mange etterspør kunnskap og kvalitet

Så til kvaliteten på utdanningene. Det er sikkert ulik vekting og ulikt fokus rundt omkring, men å hevde at studentene har rikelig med kunnskap når de etter tre år skal ut i et særdeles krevende yrke, rimer ikke med den informasjonen jeg har hentet inn.

I begynnelsen av oktober gikk en lektor ved Universitetet i Tromsø ut i mediene under tittelen «Utdanningen er altfor dårlig».

En måned tidligere var en professor ved Nord Universitet ute med et lignende budskap i Avisa Nordland.

I Tromsø har også studentene klaget over forholdet mellom teori og relevant praksis.

Litt om alt, men lite dybde, er min generelle oppsummering

Kompetansekrav og kvalitet er ellers en pågående debatt som alle som følger barnevernet bør ha lagt merke til. Det er mange fagfolk som etterspør mer kunnskap og kvalitet, både i utdanningen og i feltet.

Statsråden har sendt ut en kvalitetsreform på høring – neppe fordi hun er strålende fornøyd med tingenes tilstand.

Litt om alt, men lite dybde

Selv har jeg finlest studieplanene ved flere utdanningsinstitusjoner, også HiOA sin. Olkowska er stolt av det de tilbyr, men jeg er ikke overbevist.

Mange ansatte i barnevernet er sosionomer. Hvis du vil studere dette faget i Oslo, må du ta fem studiepoeng i psykologi. I tillegg får du et delemne som heter sosialmedisin.

Hvis jeg har regnet rett, betyr det om lag to måneder med menneskets psykologi og psykosomatiske helse i løpet av tre års studier.

Litt om alt, men lite dybde, er min generelle oppsummering, og hvordan det kan beskrives som solid kompetanse er vanskelig for meg å forstå.

Merkelig at samfunnet tillater det

Jeg holder fast ved mitt utgangspunkt: utdanningen er for overfladisk til å håndtere de komplekse og særdeles krevende utfordringene arbeid i barnevernet byr på.

En psykolog må ha seks års utdannelse og autorisasjon bare for å få lov til å snakke med folk som sliter.

En barnevernsansatt skal finne ut om en familie må brytes opp eller ikke.

Og mens hun finner ut det, skal hun prøve å få til endring hos foreldre som har kjørt seg fast, som ikke behersker sinnet sitt, som har en utagerende og farlig tenåring, som har krigstraumer, som har alvorlig angst, som er veldig hyggelig eller kanskje psykopat, som ikke snakker norsk, som kommer fra en vilt fremmed kultur, som har en kjæreste som er rusmisbruker og som kanskje er rusmisbruker selv.

Det er en tøff oppgave, særlig hvis du er pur ung og jobber i en knøttliten avdeling ute i distriktene.

Men det aller mest merkelige er at et så gjennomregulert samfunn som det norske tillater at de mest sårbare ungene våre kan behandles av dem som har minst utdannelse og minst erfaring.

Kanskje det er fordi disse ungene ofte hører hjemme nederst på samfunnets rangstige.


På Twitter: @Anki_Ger

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.