Debatt

Mattis Øybø om Heivoll-anmeldelse: Helt uten kritisk evne

  • Mattis Øybø
Redaktør i Tiden Norsk Forlag Mattis Øybø er kritisk til Atle Christiansens anmeldelse av Gaute Heivolls roman Øksa og ishavet.

Er Aftenpostens anmelder i det hele tatt i stand til å lese en skjønnlitterær tekst?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Atle Christiansen likte ikke Gaute Heivolls novellesamling Øksa og ishavet . Det kom frem av søndagens anmeldelse , med tittelen Helt uten dikterisk kraft.

I fjor tok han for seg romanen De fem årstidene, av samme forfatter,som han blant annet vurderte som «tannløs».

I den anmeldelsen ble også gjennombruddsromanen Før jeg brenner ned satt under lupen, en roman Christensen heller ikke betraktet som et stykke litteratur.

At denne anmelderen fortsatt blir tilsendt Heivolls bøker kan man jo derfor bare spørre seg.

Spiller med falske kort

For å begrunne sin dom over årets bok, plukker Christiansen ut et sitat fra tittelnovellen, der hovedpersonen, en ung mann som mer enn alt ønsker å bli forfatter, kommenterer et dikt. Den unge mannen leder et skrivekurs, og det er en av deltakerne som har skrevet diktet. Han vurderer diktet som svært dårlig. Med seg denne gangen har han sin tidligere lærer, den svenske forfatteren Fredrik. Til sin overraskelse berømmer Fredrik det ubehjelpelige diktet, og det er i reaksjon til dette han utbryter: «Dette er ikke litteratur … Alle dikt må ha en nattside. Dette diktet har ingen nattside.»

Les også:

Les også

Dette er Norges beste forfattere under 35 år

Christiansen bedømmer dette som en klisjé. Men for de som har lest Øksa og ishavet , er dette å spille med falske kort, ettersom han unnlater å nevne at den samme metaforen også brukes i åpningen av novellen.

Da er den unge mannen selv elev på et skrivekurs, nærmere bestemt på forfatterstudiet i Bø, og læreren, den samme svenske forfatteren, får denne gangen forelagt et avhans dikt. Men dette er et godt dikt, påpeker Fredrik, fordi det også er mulig å lese baklengs. Det består bare av fire linjer, men når Fredrik leser det ord for ord, oppdager også den unge mannen det: «Han ser at det finnes et skjult dikt i diktet, en diktets nattside, som han ikke var klar over.»

Klisjeen har en historie

Etter dette er han grenseløs i sin beundring til den svenske læreren, fordi det er han som, slik han ser det, har forløst ham som forfatter.

Med andre ord, klisjeen Christiansen trekker frem har en historie. «Diktets nattside» er et bilde knyttet til en særlig situasjon, til Fredrik anerkjennelse, til det å bli forfatter. Men når den dukker opp igjen i skrivekurset Christiansen henter sitatet fra, har forholdet mellom Fredrik og den unge mannen endret seg. De er ikke lenger lærer og elev. De står på likefot. Og når Fredrik berømmer et dikt som den unge mannen bedømmer som dårlig, da finnes både desperasjon og forvirring i den tidligere elevens utbrudd. For hvis han mener at dette diktet er godt, hva med mitt dikt? Hva da med mitt forfatterskap?

En kritikers fullstendige blindhet

Selv synes jeg «diktets nattside» er et godt bilde, men det er ikke poenget her. Poenget er å vise hvordan en litterær tekst fungerer, hvordan et bilde endrer karakter, forflytter seg, får nytt innhold, noe Christiansen nekter å vise leseren.

Dette er i beste fall uredelig. I verste fall viser det en kritikers fullstendige blindhet.

Dessverre tror jeg det siste er tilfellet. For anmeldelsen av Øksa og ishavet avslører også at Christiansen ikke evner å trekke det mest grunnleggende skillet for enhver lesning av skjønnlitteratur, nemlig det mellom forteller og forfatter.

Sant nok har det i det siste tiåret dukket opp en rekke bøker som utfordrer skillet mellom forfatter og forteller i spill. Jeg snakker selvfølgelig om den selvbiografiske bølgen i norsk samtidslitteratur, og som flere av Gaute Heivolls bøker så må sies å være en del av.

Hvordan kan det være et rent familieanliggende?

Men det betyr ikke at man skal se bort fra at det er forskjell på den som skriver teksten og den som forteller den. Og det betyr ikke at «diktets nattside» er det samme som Heivoll selv mener om litteratur, eller at «Heivolls noveller … nærmest er et rent familieanliggende», som Christiansen hevder.

For hvordan kan det være det? Kjenner Atle Christiansen Heivolls familie? Er han i dethele tatt i stand til å lese en skjønnlitterær tekst?

Mer enn en vurdering av en ny bok viste søndagens anmeldelse en mann helt uten kritisk evne.

Mattis Øybø er Gaute Heivolls redaktør i Tiden Norsk Forlag.

Få med deg og delta i de beste og viktigste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Gaute Heivolls noveller er fantasiløse

  2. Bestefar og bestemor i solnedgang

  3. Et møte med en bestefars hage

Les mer om

  1. Debatt