Debatt

Kort sagt, fredag 6. mars

  • Debattredaksjonen

Oslo kommunes innkjøpsmakt. Tegnspråklærere. Selvmord i psykiatrien. Y-blokken. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Oslo kommunes innkjøpsmakt mot brudd på menneskerettighetene

Reidar Holtet kritiserer Oslo kommune for å drive utenrikspolitikk. Dette er ikke riktig. Som ansvarlig innkjøper stiller vi krav til varene og tjenestene vi kjøper for å fremme bedre miljø, sikre ansatte anstendige arbeidsvilkår og at menneskerettighetene følges.

Vi har allerede strenge etiske krav i våre kontrakter når det gjelder menneskerettigheter og brudd på folkeretten. Nå ser vi på om de skal styrkes ytterligere når det gjelder varer produsert på områder okkupert i strid med folkeretten.

Oslo kommune har ikke mål om å boikotte enkeltland. De samme tydelige kravene stilles til kjøp av varer og tjenester fra områder der menneskerettighetene brytes, uansett hvor det er.

FNs sikkerhetsråd har flere ganger bedt Israel om å trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene på Vestbredden. Det er bred enighet i det internasjonale samfunn om at de israelske bosettingene strider mot folkeretten. En eventuell styrking av kravene i Oslos anskaffelseskontrakter gjelder alle vi handler fra, Israel holdes ikke opp mot en egen standard.

Einar Wilhelmsen, finansbyråd, Oslo (MDG)


Jeg ønsker meg flere tegnspråklærere

I et innlegg 2. mars etterlyser Ellen Marie Gundersen flere tiltak for å utdanne lærere med tegnspråkkompetanse. Regjeringen vil også ha flere lærere med kompetanse i tegnspråk og tolking. I dag har vi ikke mange nok. Vi trenger dem for å sikre at døve og hørselshemmede barn får opplæringen de har rett til, på sitt førstespråk. Derfor satser vi både på videreutdanning for lærere og på å utdanne flere nye tegnspråklærere.
Bare de siste tre årene har 135 lærere fått tilbud om videreutdanning i norsk tegnspråk. Alle som har søkt og som får godkjent søknaden sin av skoleeier, har fått ja. Jeg vil oppfordre alle skoleeiere til å bruke videreutdanning til å styrke kompetansen i tegnspråk.

I fjor fikk Oslo Met penger til ti ekstra studieplasser årlig i fire år til lærer- og masterutdanning i tegnspråk. Tilsammen gir dette 40 nye studieplasser. Disse kommer på toppen av millionen de har fått til å utvikle norsk tegnspråk som masterfag i grunnskolelærerutdanningene. Også Høgskulen på Vestlandet og NTNU har studietilbud i tegnspråk.
Vi ser at tiltakene virker. En større del av lærerne som nå underviser i norsk tegnspråk har formell kompetanse i faget, sammenlignet med før. Målet er selvsagt at alle lærere som underviser i tegnspråk, skal ha kompetanse i faget.

Henrik Asheim, forsknings- og høyere utdanningsminister (H)


Justin Biebers sykdom

Lege Henrik Vogt tilfører debatten om hva som feiler de kronisk syke etter flåttbitt, lite nytt i sitt innlegg 4. mars. Det inneholder stråmannsargumentasjon, faktiske feil, irrelevante sidespor og nedlatende personkarakteristikker.

Det er nettopp en slik debatteknikk jeg argumenterer mot i min presentasjon av to vitenskapelige modeller om hva som feiler disse pasientene (2. mars). Om det er like eller ulike mange fagfolk på hver sin side i debatten er irrelevant. Begge parter vektlegger publisert forskning og klinisk erfaring. Saken handler om ulike syn på årsaksforholdene til en gruppe pasienters kroniske sykdom, og derfor også hva slags behandling som er mest egnet. Vi hjelper pasientene best ved en saklig debatt. Ta ballen, ikke mannen!

Iver Mysterud

Dr.philos. i biologi


Rusreform på feil premisser?

Rusreform-rapporten er mer ødeleggende enn politikerne så komme. Ikke bare dokumenterer den moralsk panikk, den viser at menneskeretter er involvert. Flere organisasjoner ber politikerne ta konsekvensene. Det betyr at prosessen løftes inn på grunnlovssporet, og at en avklaring av det nylig bekreftede rettighetsbildet finner sted.

Ikke lest rapporten?

I den grad noen nå diskuterer om avkriminalisering er akseptabelt, har de ikke lest rapporten. Ikke bare er argumentet for straff imøtegått. Utvalget ser også på menneskerettsbildet og finner at «å endre innretningen av nasjonal narkotikapolitikk fra straff til helse, gjennom en avkriminalisering ... vil bidra til at Norge bedre respekterer og oppfyller innbyggernes rett til helse».
De samme konklusjonene gjøres når det kommer til Barnekonvensjonen og befolkningens rett til privatliv. Utvalget viser hvordan menneskerettighetene blir mer fremtredende og hvordan verden går fra å tolke forpliktelser i lys av ett narkotikafritt ideal til å vektlegge intensjonen om å beskytte helse og velferd.

Forbudet har vært spesielt lite egnet. Hvor langt vekk vi må gå for å sikre et rettighetsbilde, er uklart. Vi ser av årets FN-møte at avkriminalisering er et minstemål. Dog, spørsmålet om regulering kommer også inn, og bevisbyrden påhviler de som vil begrense frihet.

Moralsk panikk

Vi kan således ikke gå fra kriminalisering til sykeliggjøring uten at retten til selvbestemmelse får plass. Dette blir å motarbeide realiseringen av konvensjonsmessige forpliktelser, da moralsk panikk er påvist av rapporten selv.

Det er nemlig en sammenheng mellom dette fenomenet og menneskerettigheter. I den grad politikken er preget av panikk, vil vi ha med vilkårlig forfølgelse å gjøre, og utvalgets innstilling er en indikasjon på at forbudet står uten rettmessig forankring.

Politikerne bør derfor ikke bare stille seg bak en prinsipiell gjennomgang av ruspolitikken, men se frem mot en sannhets- og forsoningskommisjon. Det er dette som er den naturlige plattform når en større justering av lov og rett må gjøres, og det er nettopp det vi står overfor.

Roar Mikalsen

leder, The Alliance for Rights-Oriented Drug Policies


Selvmord i psykiatrien

I et innlegg (Aftenposten 22. februar), som kommentar til vårt innlegg 4. februar, gjentar psykiaterne Øivind Ekeberg og Erlend Hem at «de fleste som tar livet sitt, ikke er i kontakt med psykisk helsevern». Det er feil.
Forskerne Walby, Myhre og Kildal ved Nasjonalt Kartleggingssystem for selvmord har påvist (i 2018) at det i årene 2008–2015 var 1910 selvmord knyttet til Spesialisthelsetjenesten for psykisk helse og rus. I gjennomsnitt var det 238 personer årlig som begikk selvmord mens de var i psykiatriens omsorg. I 2015 var dette 45,5 prosent av alle registrerte selvmord, altså nesten halvparten.

Ekeberg og Hem opererer med et estimat på 30 som antall selvmord under selve innleggelsen ved psykiatriske klinikker. Det er mange. Hvert enkelt tilfelle er tragisk og uforståelig.

Men de selvmordsutsatte som er under psykiatrisk omsorg, befinner seg altså bare i liten grad i psykiatriske avdelinger. De befinner seg hjemme, i forskjellige behandlingsopplegg i kommuner og bydeler. Vi vet at noen skrives ut til stadig nye selvmordsforsøk.

Når Ekeberg og Hem stadig gjentar at selvmord i psykiatrien handler om dem som tar sitt eget liv i psykiatriske avdelinger, avsporer og forkludrer de problemstillingen. Psykiaterne skriver videre at ingen vet hvor mange som tar livet sitt, mens de venter på innleggelse. Det er sant. Det er ikke registrert noe sted.

Psykiaterne anslår at ca. 13.000 «får hjelp til å komme gjennom sine selvmordskriser». Det stemmer ikke. Vi vet bare hvor mange som blir utskrevet. Det er systemsvikt i psykisk helsevern. Det handler ofte om å redusere utgifter. Dette vet vi.

Hittil har systemet også sviktet i arbeidet med å skape grunnlag for å kunne fange opp de mest sårbare og utsatte pasientene. Arbeidet i Nasjonalt Kartleggingssystem for Selvmord gir håp om forandring – om ikke nå, så i fremtiden.

Gerd og Kjell Stahl, pårørende


Klima og ukvemsord

Gjennom de siste 30 år har Aftenposten drevet uhemmet kampanjejournalistikk med ufine karakteristikker av dem som måtte stille kritiske spørsmål ved avisens tro på menneskeskapt global oppvarming eller andre klimaendringer. En gjenganger i så måte er avisens bruk av den religiøstinspirerte og stigmatiserende betegnelsen «klimafornekter». Så også i Halvor Hegtuns artikkel «Utlendinger ødelegger verden» (27. februar).

Hegtun har rett på ett punkt: At nesten alle i verden er utlendinger, er klimadebattens dårligste argument. Dette fordi det bygger på den uvitenskapelige oppfatning at klimavariasjoner ikke styres av naturlovene, men av menneskenes livsstil og politiske vedtak.
Begrepet «klimafornekter» har ingen plass i den naturvitenskapelige virkelighet. Dersom Aftenposten ønsker å sette trosbaserte merkelapper på personer som ikke deler avisens tro, foreslår jeg at man heller benytter ordet «fritenker». Det er et ord med solid tradisjon i norsk samfunnsdebatt og gir et presist uttrykk for hvordan vi alle bør forholde oss til naturvitenskapelige problemstillinger.

Odd Gunnar Skagestad, mag.art.


Gjøres mediene til maktens talerør?

Aftenpostens Andreas Slettholm burde se på Y-blokken en gang til.

Det er noe som skurrer i medieomtalen av kampen om Y-blokken. Både Dagbladets Martine Aurdal og Aftenpostens Andreas Slettholm synes å ha fått alle sine argumenter fra Statsbyggs informasjonsavdeling. De siste ukene har begge hatt innlegg som fremhever behovet for å komme videre i utbyggingen av regjeringskvartalet. Argumentene som brukes for hvorfor det er greit å rive Y-blokken, bygger, slik vi ser det, enten på misforståelser eller manglende logikk.

Hverken miljøaspektet, behovet for å bevare Y-blokken som en del av et minnemiljø, halveringen av regjeringskvartalets arealbehov eller kunsten og arkitekturens betydelige kvaliteter synes å ha noen betydning for disse journalistene.

Andreas Slettholm har en overforenklet og nesten ironisk beskrivelse av Y-blokkens kvaliteter. Han angir torget mellom Y og Deichmanske som «mistrøstige bakrom» og ser tydeligvis ingen muligheter for å etablere et solfylt og aktivt byrom mellom Deichmanske og den bevarte og frigitte Y-blokken, hvor fremtidige aktiviteter kan sildre ut på torget.

Han stiller spørsmål ved om plassen foran Y-blokken, angitt av Støtteaksjonen som «inviterende byrom», beskriver virkeligheten. Selvfølgelig gjør ikke dagens utforming det. På 60-tallet brukte man plassen til bilparkering. Da hadde man også jernbanespor og åttefelts «motorvei» over Rådhusplassen. Potensialet ved Y-blokkens tilgrensende byrom er illustrert både av Erling Viksjø selv og av Lunde og Løvseth i en tidligere arkitektkonkurranse for byrommene i Regjeringskvartalet.

Dersom regjeringen hadde gitt rom for en åpen planprosess uten riving av Y-blokken som et premiss, og dersom prosjektets rammer var blitt begrenset til et mer nøkternt omfang, så kunne de ulike departementene trolig allerede vært på plass. Dette er regjeringens ansvar. Det håper vi også journalistene forstår når statens ulike kommunikasjonsrådgivere aktivt vil påvirke den offentlige debatten.

Ellen de Vibe, sivilarkitekt og tidligere byplansjef , og Lars Elton, kunstkritiker


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Oslo kommune
  3. Israel
  4. Tegnspråk
  5. Henrik Asheim
  6. Selvmord
  7. Psykisk helsevern