Debatt

Et glemt folkemord? | Nariman Salem Hame

  • Nariman Salem Hame
    Nariman Salem Hame
    Student

Jesidi-aktivist og fredsprisvinner Nadia Murad under et besøk i Sinjar, Irak i desember 2018. Foto: Ari Jalal / Reuters / NTB scanpix

Jesidi-samfunnet vil aldri kunne se fremover uten et verdig rettslig oppgjør.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag den 3. august markerer fem år siden folkemordet mot jesidiene startet. Fem år siden IS beleiret jesidiske landsbyer. Fem år siden IS utnevnte jesidiene som deres fiender og fem år siden et helt samfunn ble revet i stykker.

Nadia Murad ble sammen med Denis Mukwege tildelt fredsprisen for sitt arbeid for bekjempelse av krigsforbrytelser. Men fredsprisen var også en anerkjennelse av lidelsene hennes folk, jesidiene, ble utsatt for.

Nariman Salem Hame er student ved Universitetet i Oslo.

Et pågående kollektivt traume

Jeg er, i likhet med Nadia Murad, jesidi. I løpet av disse fem årene har jeg sett mitt folk bli drept for sin tro. Jeg har sett mitt folk bli fordrevet fra sine hjem. Jeg har sett mitt folk bli solgt, voldtatt og fornedret. Og jeg har sett mitt folk bli ignorert av verdenssamfunnet.

For i dag, fem år senere, er utfordringene fremdeles store for jesidi-samfunnet post-IS. For jesidiene er folkemordet for fem år siden et pågående kollektivt traume. Til tross for at IS offisielt har mistet territoriell makt, utgjør de fremdeles en trussel for jesidiene. Om lag 3000 kvinner er savnet. Mange av dem er trolig fortsatt i IS-fangenskap. Kvinnene og barna som har unnsluppet IS, sliter psykisk, fysisk og økonomisk.

Les også

For dem var hun bare en eiendel. Dette er de brutale IS-reglene fredsprisvinneren levde under.

Vi trenger et verdig rettslig oppgjør

Over 200.000 jesidier er internt fordrevne og bor i falleferdige flyktningleirer utsatt for ekstreme værforandringer. Jesidier vil returnere hjem, men deres hjem, Sinjar, er ruinert som følge av angrepene fra IS. Hverken sikkerheten eller infrastrukturen i Sinjar er tilstrekkelig. Området er et minefelt. Både bokstavelig og politisk. Forskjellige grupper, med forskjellige interesser i området, hindrer jesidienes retur til Sinjar. Et politisk spill hvor jesidiene er brikker.

De skyldige må bli stilt for retten. Jesidi-samfunnet vil aldri kunne se fremover uten et verdig rettslig oppgjør.

Terroristene, drapsmennene, voldtektsmennene og enhver skyldig i folkemordet må bli stilt for retten. Ofrene må få den rettferdigheten de ikke bare fortjener, men er berettiget til.

Dette skylder vi ikke bare Nadia Murad, de andre ofrene og hele jesidi-samfunnet. Dette skylder vi også Iraks andre religiøse minoriteter. De siste årene har Iraks religiøse minoriteter blitt sterkt redusert. Et verdig oppgjør for jesidiene vil derfor være et steg i riktig retning for resten av minoritetene i Irak.

Handling må følge fredsprisen

Veien videre er lang og krevende. Jeg har sett mitt folk bli utsatt for de verste handlinger. Men jeg har også sett mitt folks styrke. Jeg har sett mitt folk reise seg fra asken. Jeg har sett mitt folk kjempe for sitt liv, sin verdighet og sine rettigheter.

Jesidiene ble glemt i 2014, men i dag, fem år og en fredspris senere, har vi muligheten til å velge en annen retning.

Fredsprisen var en monumental og viktig anerkjennelse for jesidiene. Men med prisen må både rettslig og politisk handling følge. Som Nadia Murad sa i sitt nobelforedrag: «Nei til vold, ja til fred, nei til slaveri, ja til likestilling og til menneskerettigheter for alle. Nei til utnyttelse av kvinner og barn, ja til å gi dem et anstendig og uavhengig liv, nei til straffrihet for forbrytere, ja til å stille forbrytere til ansvar og oppnå rettferdighet.»

  • Les også:
  1. Les også

    Jesidienes historie inneholder tragedier og heltemot, død og helt utrolig overlevelse. Her er en guide.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Folkemord
  2. Menneskerettigheter
  3. Den islamske staten (IS)