Ytringsfriheten etter angrepet på Charlie Hebdo | Vibeke Knoop Rachline
Fem år er gått siden terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Fasiten er mindre terror, men samtidig færre frie ytringer og nye former for sensur.
7. januar 2015 trengte to terrorister, brødrene Kouachi, seg inn på redaksjonsmøtet i satiremagasinet Charlie Hebdos lokaler. Åtte av Frankrikes mest kjente karikaturtegnere og fire øvrige personer ble meid ned med automatgeværer. Dagen etter ble en politikvinne drept, og 9. januar ble fire drept på et jødisk supermarked.
Det ble begynnelsen på en islamistisk terrorbølge i Frankrike som i alt krevde 250 liv på fem år.
Men det er attentatet mot Charlie Hebdo de fleste husker. For det rammet ikke bare tegnere i et fransk magasin. Det traff en fundamental rett: ytringsfriheten. Og retten til å karikere hvem man vil, også en religiøs profet som Mohammed.
Statsledere demonstrerte
Millioner av mennesker verden over reagerte. De «ble Charlie». I Paris demonstrerte statsledere fra hele verden i front av en av de største menneskemengdene man har sett i Frankrikes hovedstad. Mange holdt en blyant i været som symbol på ytringsfriheten som var stenket i blod.
Noen få redaksjonsmedlemmer hadde overlevd attentatet og klarte å starte opp igjen magasinet. Det første nummeret solgte i mer enn åtte millioner eksemplarer, mot rundt 30.000 til vanlig. Samtidig kom det nye trusler.
Magasinet fikk nytt redaksjonslokale bygget opp som en bunker og med hemmelig adresse. Nå har det tatt over beskyttelsestiltakene selv og må punge ut med enorme sommer hver måned. Pengene som strømmet inn etter attentatet har for øvrig ført til mer krangel blant de etterlatte enn glede.
Tre år etter terrorangrepet: Charlie Hebdo-ansatte føler seg sviktet av det franske samfunnet
Men Charlie fortsetter å komme ut hver uke, og mange av tegningene publisert etter angrepet har provosert like mye som før. Ånden fra starten er bevart, selv om det koster for de overlevende. De er tilbake i hverdagen, men kan likevel aldri glemme.
Rettsoppgjør i år
Situasjonen i 2020 er igjen spesiell, for nå kommer rettsoppgjøret. Brødrene Kouachi er døde, men de fikk hjelp, og det er deres medsammensvorne som vil sitte i tiltaleboksen. Det blir en hard prøve for de overlevende. Sjefredaktør Riss hevder at det vil sette dem tilbake i hjertet av tragedien, etter at de har forsøkt å finne tilbake til et normalt liv. Samtidig er en rettssak kanskje det beste tiltaket for at ofrene skal oppnå varig resiliens.
Det blir den første av de store terrorrettssakene. Neste år kommer den for attentatene i Paris i november 2015 og Brussel i mars 2016.
Islamistisk terror har avtatt både i Frankrike og resten av Europa etter 2015/16, men allerede to nye angrep hittil i år viser at de ikke har opphørt helt, selv om de nå er langt mindre omfattende.
Ytringsfriheten er derimot utsatt for flere og flere angrep. Ikke bare Charlie, men de fleste karikaturtegnerne verden over tør ikke tegne Muhammed lenger og innrømmer det åpenlyst. Det er en form for selvsensur, som ikke bare gjelder Muhammed.
Selv karikaturer eller satire ser ut til å innrette seg etter «politisk korrekthet» i mange tilfeller. Man er blitt livredd for å krenke.
Moralsk «horde»
Den franske satiren oppsto på 1700-tallet som en form for politisk opposisjon til kongemakten. Den funksjonen ser ut til å være glemt av de fleste. Ifølge Riss og andre tegnere skyldes det i stor grad de sosiale mediene, der tegningene ofte blir revet ut av kontekst og misforstått.
Det var blant annet tilfelle for tegninger Charlie publiserte like etter at franske soldater var drept i Mali. De ble oppfattet og kritisert som krenkende for de døde, selv om det ikke var den unge tegnerens hensikt. Etter en slik hendelse dukker det igjen opp trusler av typen «vi burde ha likvidert alle».
Zineb el Rhazoui har politibeskyttelse døgnet rundt: – Jeg har mistet mye i denne kampen. Men jeg har ikke noe valg.
Selve karikaturtegningen er utsatt, ikke bare i Frankrike. I 2019 publiserte The New York Times en tegning av Benjamin Netanyahu og Donald Trump som vakte storm. Resultatet ble at avisen sluttet helt med karikaturer.
Cartooning for Peace, som samler tegnere fra hele verden, mener at karikaturer er så truet at de bør beskyttes av Unesco.
Den sveitsiske tegneren Patrick Chapatte hevder at en moralsk «horde» samles på sosiale medier og rammer redaksjonene som et tordenvær. Det tvinger redaktørene til å handle i affekt og lammer den frie tanke.
Mange sammenblandinger, for eksempel av islam og innvandring, fører til det Riss kaller «en uforståelig røre» som man kan miste gangsynet av.
Tegnere trues, fengsles og drepes
Tegnere over hele verden er truet. Noen er blitt drept eller fengslet. Karikaturer er selvsagt ikke de eneste utsatte formene for ytringsfrihet. Og den er ikke bestandig utsatt heller.
Sosiologer påpeker at ytringsfriheten kanskje aldri er blitt brukt i så mange former på mange år.
ranskmenn har stemt, debattert, demonstrert, uttalt seg i alle sosiale medier, tydd til vold og til og med en god gammeldags storstreik for å bli hørt i 2019. Paradoksalt nok uten å føle at de ble hørt.
Hva 2020 vil bringe vet vi ennå ikke. Men i dag vil det forhåpentlig bli en verdig og samlende minnestund for Charlie, og den bør vare lenger enn en dag. Personlig velger jeg fortsatt å «være» Charlie. Jeg kommer aldri til å glemme de tre dagene i januar i 2015. Aldri.
Vibeke Knoop Rachline har skrevet boken Terror i Europas hjerte.
