Kort sagt, fredag 21. januar
Kultur. Egypt. Pensjon. Strømpriser. Her er dagens kortinnlegg.
Kulturdebatt: Revisjon eller indignasjon?
Det er interessant hvor indignert «medierevisor» og medlem i Ytringsfrihetskommisjonen Anki Gerhardsen er over den oppmerksomhet som blir norske scenekunstnere til del, når de står frem og forteller om hets og trakassering på sosiale medier (Aftenposten 14. januar).
Indignasjonen rammer også forskningsrapporten om kunst og ytringsfrihet jeg står bak. Den argumenterte blant annet for at det hadde skjedd en utvikling de siste fem årene med hensyn til hvordan kunstnergrupper vurderte betingelsene for sin ytringsfrihet.
På spørsmål om hva som virket innskrenkende på kunstneres ytringsfrihet, mente 53 prosent i svært stor grad eller ganske stor grad at trusler og hatefulle ytringer i sosiale medier virket innskrenkende.
44 prosent svarte at konfliktnivået i det offentlige ordskiftet virket innskrenkende, og 42 prosent svarte at usannheter og rykter i sosiale medier var en innskrenkende faktor.
Tallene må vurderes i lys av at 75 prosent totalt mente deres ytringsfrihet var sterkt beskyttet.
Men det var klare forskjeller mellom kunstnergruppene: Mens forfattere følte seg like beskyttet som i 2014, med 87 prosent tilslutning, svarte kun 61 prosent av scenekunstnere i det frie feltet og 67 prosent av visuelle kunstnere at de mente seg meget eller ganske sterkt beskyttet.
Vi antok at teaterforestillingen «Ways of Seeing» spilte inn, men det var Sløseriombudsmannens rolle som i etterkant ble viet mest oppmerksomhet i mediene.
Gerhardsen bør finne andre utløp for sin underlige indignasjon og henvises til diskusjonen mellom Are Søberg, Morten Traavik og undertegnede i nettidsskriftet scenekunst.no for mer innsikt i undersøkelsens grunnlag.
Tore Slaatta, professor i medievitenskap, TSL Analytics og Oslo Met
Brutal undertrykkelse av kritiske røster i Egypt
Egypts ambassadør Amr Ramadan er i Aftenposten 14. januar «overrasket» over en kritisk reportasje i samme avis 28. desember om fengsling og rettsforfølgelse av egyptiske menneskerettsaktivister og kaller det «feilinformasjon». Det burde ikke komme som noen overraskelse at også norske journalister, akademikere og menneskerettsinstitusjoner er svært kritiske til utviklingen for menneskerettigheter i Egypt under president Sisi – i likhet med internasjonale miljøer.
I Norge har Raftoprisen i 2020 gått til en egyptisk menneskerettsorganisasjon. Den norske forleggerforening har gått i spissen for en kampanje for å få løslatt forleggeren Khaled Lotfy, i 2019 dømt av en militærdomstol til fem års fengsel. (Rikelig dokumentasjon finnes på deres nettsider.)
Jeg vil oppfordre ambassadøren til å informere sine myndigheter i Egypt om hvor bekymret man er også i Norge, og særlig vi som er glad i Egypt, over den brutale undertrykkelsen av kritiske røster som nå foregår. Vi håper slik informasjon vil bidra til press for endring.
Gunvor Mejdell, professor emeritus i arabisk, Universitetet i Oslo
Uttak av pensjon fra 62 år er ingen felle
I et innlegg 11. januar forvirrer Fredrik Anspach. Han sier det er en «felle» når offentlig ansatte tar ut pensjon fra folketrygden ved 62 år og tjenestepensjon fra 67 år. Ifølge ham blir den samlede utbetalingen av pensjon lavere enn ved samtidig uttak. Dette er ikke noen «felle». At årlig pensjon fra folketrygden blir lavere fra 62 år, er noe de fleste forstår. Man fordeler pensjonen på flere år og får derfor lavere årlig utbetaling. Totalt sett taper man ikke noe på det.
Samlet forventet pensjon er lik om man tar ut folketrygden fra 62 år og tjenestepensjonen fra 67 år eller om man starter uttaket av begge pensjonene samtidig fra 67 år.
Jobber man i offentlig sektor etter 67 år, vil man derimot kunne rammes av «samordningsfellen». Tjenestepensjonen man har brukt en hel karriere på å tjene opp, vil reduseres om man jobber videre. Ved å jobbe til man er 72-73 år kan hele tjenestepensjonen «samordnes» bort. Tapet over livsløpet kan være flere millioner kroner. At få mennesker jobber så lenge, gjør det ikke mindre urimelig for dem som rammes. Regelverket bør ryddes opp i.
Sindre Farstad, seniorrådgiver pensjon, Pensjonistforbundet
Unøyaktige elendighetsbeskrivelser om strøm
Therese Solliens kommentar om de høye strømprisene inneholder en rekke unøyaktige påstander:
Hun skriver at spotprisen for hennes område er på 2,50 kr pr. kWh. Men gjennomsnittet etter nyttår ligger nærmere 1,4 kr, og kun 2,4 prosent av tiden etter nyttår har prisen vært på 2,50 kr eller mer. Hun må ha vært svært uheldig da hun sjekket prisen.
Spotprisen har aldri vært så høy som 8 kr pr. kWh, slik hun hevder. Den høyeste spotprisen i Norge i 2021 var på 6,1 kr.
Hun skriver at «folk sitter i mørket, vasker klær om natten, dusjer én gang i uken og begrenser varme måltider». Det er bastant, spesielt når vi ser at det norske strømforbruket var høyere i desember enn ett år før. Hva vi bruker denne strømmen til når vi ikke dusjer eller spiser varm mat, beskrives ikke.
Hun mener nordmenn er mer utsatt for strømprisene, fordi vi har høy elektrifiseringsgrad, og fordi vi ikke har «for vane å bruke gass til matlaging, slik man gjør i andre deler av Europa». Men hovedgrunnen til de høye strømprisene er at prisen på gass har økt med hele 300 prosent det siste året.
Hun slår fast at ikke alle i Norge bor i trippelisolerte plusshus, men nevner ikke at vi er ganske godt stilt. En undersøkelse har vist at temperaturfallet i norske hjem er 0,9 grader etter fem timer, mens fallet i England er på tre grader.
Hun hevder at de to nyeste kraftkablene ikke handler om forsyningssikkerhet, bare om å utnytte et lukrativt marked.
Men i store deler av tiden etter nyttår har vi importert kraft gjennom disse kablene. Et kraftsamarbeid som gjør at vi kan importere strøm når vi har behov for det, bidrar selvsagt til forsyningssikkerhet. I et land der det er sannsynlig med tørrår hvert tiende år, er det klart at flere kraftkabler øker forsyningssikkerheten.
Vi må ta på alvor at mange syns det er vanskelig med de høye strømprisene, men vi trenger ikke late som om det er verre enn det faktisk er. Strømkrisen løses med politikk, ikke unøyaktige elendighetsbeskrivelser.
Sondre Hansmark, rådgiver, Civita
Acer styrer ikke strømprisene
Strømprisene akkurat nå er utfordrende for de fleste. Dessverre fører de med seg mer enn bare høye regninger: Vi har fått de gamle strømmytene med på kjøpet. Myten om at Acer påvirker strømprisene, ser ut til å leve i beste velgående.
Acer er EUs tvisteorgan og avgjør hvem som har rett, dersom to lands energireguleringsmyndigheter blir uenige om noe. Acer styrer ikke strømprisene eller hvorvidt Norge skal ha utenlandskabler eller ei.
Hverken EU eller Acer har myndighet til å pålegge land å investere eller innvilge en konsesjon for utbygging. Norsk tilknytning til Acer påvirker derfor ikke strømprisene. Det som derimot påvirker strømprisene våre begge veier, er gasspris, kullpris, kabler, vær, vind, og klimakvoter.
Skal vi sikre lavere strømpris over tid, er det viktig å bygge ut mer fornybar energi. Vi må blant annet legge til rette for mer vindkraft til havs, oppgradering av eksisterende vannkraftverk og legge til rette for skånsom utbygging av vernede vassdrag der det er forenlig med verneverdiene. Samtidig som vi også prioriterer tiltak for energieffektivisering og smartere energibruk.
Lene Westgaard-Halle, stortingsrepresentant (H)
