Det virker ikke som om koronakommisjonen har tatt inn over seg hvordan vi arbeider i akuttmedisinske fag

  • Jon Henrik Laake
    Jon Henrik Laake
Koronakommisjonens leder Egil Matsen (t.v.) overleverer kommisjonens rapport til statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) på en pressekonferanse 26. april.

Kapasiteten bør styrkes dersom vi skal stå bedre rustet til å håndtere alle mulige helsekriser og store ulykker.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da koronakommisjonens første delrapport ble lagt frem i april 2021, fikk regjeringen kritikk for manglende kriseberedskap, uklar rollefordeling mellom ulike etater og brudd på Grunnloven.

Men det ble nokså raskt klart at kommisjonen hadde hoppet bukk over én viktig problemstilling: helsevesenets kapasitet til å håndtere et stort antall alvorlig syke pasienter med en ny og ukjent smittsom sykdom.

Dette er noe kommisjonen vier stor oppmerksomhet i sin andre delrapport, som ble presentert den 26. april. «Her er dommen over Norges håndtering av koronakrisen» var overskriften i Aftenposten samme dag, og avisen lister opp:

  • For liten intensivkapasitet og for få intensivsykepleiere.
  • Lite målrettet vaksineprioritering.
  • Kommuneleger som var for dårlig rustet.
  • En pandemihåndtering som har forsterket forskjellene i samfunnet.

Fagfolk drukner i et hav av ledere og politikere

Men koronakommisjonen er ingen domstol, og kommisjonens rapport er heller ingen fasit.

Det er derfor helt på sin plass å granske innholdet i rapporten kritisk.

Da kan det være greit å starte med kommisjonens kildebruk:

I listen over individer og organisasjoner som har bidratt med «ekspertuttalelser», finner vi ikke en eneste lege og ingen medisinske institusjoner.

Oslo Economics, et nokså ubeskrevet blad i medisinsk sammenheng, har kartlagt intensivkapasiteten i Sverige og Danmark. Professor Steinar Holden, også han økonom, har kartlagt de helsemessige konsekvensene av skjevfordeling av vaksiner.

Noe helsepersonell er det likevel blitt plass til: Ni kommuneleger er blitt innkalt til formelt intervju, og til sammen fire anestesileger. Det gjelder tre ikke-navngitte anestesioverleger ved Ahus, Ullevål sykehus og Haukeland sykehus.

Kommisjonen har snakket med Legeforeningens president Anne-Karin Rime, også hun anestesilege. Kommisjonen har også intervjuet en infeksjonsoverlege på Ullevål (også anonym), lederen for intensivsykepleierne og nestlederen i Sykepleierforbundet.

Dette innslaget av fagfolk drukner imidlertid i et hav av ledere og politikere.

Jeg finner ikke mindre enn 29 direktører blant dem kommisjonen har innkalt til forklaring. Dertil kommer en rekke andre ledere i offentlig virksomhet samt 10 tidligere statsråder.

Koronakommisjonen har i tillegg hatt «uformelle samtaler» med en rekke enkeltindivider (blant andre undertegnede), men det er ikke lett å finne spor av disse samtalene i kommisjonens rapport.

Kraftig kritikk

Desto mer gledelig er det at kommisjonen har fått med seg at intensivkapasiteten i Norge har vært presset gjennom pandemien. Den retter kraftig kritikk mot ledelsen i de regionale helseforetakene og de ansvarlige i departementet og på politisk nivå.

Noen avsnitt får meg imidlertid til å sperre opp øynene:

«Tidligere helse- og omsorgsminister Bent Høie uttalte følgende overfor kommisjonen: Det er ingen tvil om at vi burde hatt en større intensivkapasitet i Norge. Helsepersonell og ledere på sykehusene og ledere i de regionale helseforetakene og i forvaltningen har overfor oss indikert at en økning i grunnkapasiteten på intensivdelingene på mellom 10–20 prosent er ønskelig, og at de mener dette er realistisk. Det er samtidig kommunisert til oss at det ikke er behov for en fordobling av kapasiteten.» (Fra rapportens side 177.)

Her refereres det til utsagn fra ulike direktører (Øystein Mæland, Ahus; Jan Frich, Helse sørøst; Baard Christian Schem, Helse vest; Bjørn Guldvog, Helsedirektoratet). Dette er toppledere som selv sitter med et stort ansvar for at intensivkapasiteten har vært for dårlig i mange år. De kan knapt kalles sannhetsvitner.

En kapasitetsøkning på skarve 10–20 prosent vil ikke engang kompensere for behovet eldrebølgen har påført oss de siste ti år, og som vi forutså allerede i 2010.

Når det fra administrativt nivå også hevdes at «uenighet mellom ulike fagmiljøer» er en viktig årsak til at intensivkapasiteten ikke er blitt realitetsbehandlet på foretaksnivå (s. 130), er det grunn til å sette spørsmålstegn ved motivet for et slikt utsagn.

Grunnløs frykt for lediggang

Faglig uenighet kan hverken trylle frem eller trylle bort sårt tiltrengt kapasitet. Men på både politisk og administrativt nivå synes «fleksibilitet» å ha blitt det nye løsenordet. Det forteller oss at vi fortsatt vil måtte slite med kapasitetsproblemer i helsetjenesten, og at kommende kriser skal håndteres gjennom omdisponering av personell, altså akkurat det vi har praktisert de siste to år.

Det virker ikke som om koronakommisjonen har tatt inn over seg hvordan vi arbeider i akuttmedisinske fag, der anestesi- og intensivpersonell utgjør en svært fleksibel ressurs som kan benyttes både i og utenfor sykehus.

Kapasiteten i denne kjeden bør styrkes dersom vi skal stå bedre rustet til å håndtere alle mulige helsekriser og store ulykker. Frykt for lediggang hos personellet er grunnløs.