Debatt

Skolevegring skyldes ikke foreldre som syr puter under armene på barna

  • Gaute Brochmann
    Arkitekt og forfatter
  • Ole Jacob Madsen
    Professor i kultur- og samfunnspsykologi, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Skolevegring må sees i sammenheng med generelle samfunnsendringer, skriver innleggsforfatterne.

Det finnes bedre løsninger enn å moralisere over mødre og fedre som gjør så godt de kan.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

«På tide med et paradigmeskifte i foreldrestilen», skriver spaltist og psykologspesialist Line Marie Warholm i Aftenposten. Hun mener vi gjør det enkelt for oss selv i vår bok «Skolevegringsmysteriet» ved å se skolevegring kun i lys av skolen.

I boken er skolen riktig nok bare ett av flere temaer som får et eget kapittel. Det samme gjør samfunnsendringer. Digitale medier. Barndom. Og foreldrestil. Det er imidlertid foreldrestil Warholm ser ut til å mene at økningen i skolevegring langt på vei bunner i.

Og listen hennes over dagens foreldres feiltrinn er lang: overbeskyttende foreldre, foreldre som stiller urimelige særkrav for sitt barn til skolesystemet, foreldre som ikke hjelper barna å utvikle indre styrke, og foreldre som ikke kommuniserer at man må gå på skolen selv om man ikke alltid føler seg som den beste utgaven av seg selv hver morgen.

Vi diskuterer også om vår tids empatiske foreldregenerasjon kan være en årsak, men konkluderer likevel med at skolevegring går langt utover dagens foreldres unnlatelsessynder.

Urimelig at hovedskylden legges på foreldrene

For det første viser studier at en involvert foreldrestil i hovedsak er bedre enn sitt rykte og skaper gjennomgående veltilpassede og livstilfredse avkom.

For det andre handler ikke dette bare om skole vs. foreldre. Skolevegring må sees i sammenheng med generelle samfunnsendringer.

Vi tenker på 6-årsreformen. Skolefritidsordningen og to foreldre i full jobb som normen. Ressursmangel i skolen. Et begrenset arbeidsliv for dem som ikke lykkes på skolen. Digitale alternativer til det sosiale nettverket barn før bare fant på skolen. Og så videre.

På bakgrunn av dette er det urimelig, men dessverre gjenkjennelig, at hovedskylden for skolevegring legges på foreldrene.

Jo da, hjemmet er også en faktor her, og på et generelt nivå må alle ta sitt ansvar. Men når vi i «Skolevegringsmysteriet» likevel peker på skolen, ikke hjemmet, som den viktigste løsningen, er det fordi vi ser skolevegring som et kollektivt, strukturelt problem.

Gjør så godt de kan

Og hvis man skal få bukt med dette, hva er det troverdig at har størst effekt?

Å be foreldre om å skjerpe seg, slik at hver enkelt familie blir ansvarlig for at barnet lykkes?

Eller at man rigger skolen slik at både barn med de sterke, autoritative foreldrene Warholm etterlyser, og barn med mindre flinke foreldre kan trives og blomstre?

Vi mener at det siste svaret er riktigst.

Å breie ut normalitetsrommet i norsk skole og sørge for at flere barn trives er en bedre løsning enn å moralisere over mødre og fedre som i rettferdighetens navn gjør så godt de kan.

Les også

  1. Brochmann og Madsen: Hvorfor er det å gå på skolen blitt et stort problem for så mange?

  2. Vil ikke barnet ditt gå på skolen? Her er fire råd som kan hjelpe


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barn og unge
  2. Skole
  3. Oppvekst
  4. Foreldre