Strømming av bøker og musikk er himmelsk – og et helvete

  • Helle Stensbak
    Samfunnsøkonom og forfatter
Selv om vi tjente moderat, tjente vi betydelig mer på innspilt musikk før strømmerevolusjonen, skriver Helle Stensbak.

Nå er svikten i markedene for åndsverk for stor til ikke å gjøre noe.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Strømmeteknologi har økt tilgangen til musikk, samtidig som prisene har falt.

En slik effektivitet er så bra at samfunnsøkonomikollega Ola Kvaløy tok til orde for det i Dagens Næringsliv forleden. Det stikk i strid med mine advarsler i Aftenposten, hvor jeg skrev at den nye bokloven bør sørge for at konkurransen ikke går mellom plattformer, men inne i en plattform der alle har tilgang på like vilkår.

Kvaløy mener at bokbransjen bør følge musikkbransjen, for «det viktigste vi kan lære av strømmerevolusjonen, er at kaken vokser».

Det er riktig dersom man måler fra et bunnpunkt. For strømming var virkelig en revolusjon: Den knuste plateselskapene, kappet over inntektsstrømmen til musikerne og sendte pengene til de nye plattformeierne som hverken skapte lyd eller finansierte innspillinger. Likevel tjener de mest, på produsentenes bekostning.

For selv om markedet er effektivt, har det en ødeleggende fordeling.

Plattformene skaper markedssvikt

Det største økonomiske problemet ligger i teknologien. Nobelprisvinner i økonomi Jean Tirole mente økonomer må legge vekk de vanlige konkurranseverktøyene og tenke grundigere: Plattformene skaper betydelig markedssvikt og er vanskelige å regulere.

I teknologien ligger det en naturlig monopolstruktur. Markedsvinnende plattformeier får enorm fortjeneste, så flere plattformer i samme marked gir ekstremt hard konkurranse på kundeprisen. Den er egentlig fastleddet i en todelt tariff vi ikke får øye på, fordi stykkprisen pr. åndsverk er null.

Todelt tariff er et varsel om markedsmakt. Kunstnerne trenger å tilby sine åndsverk i alle plattformer. Det gir hver plattform en enekjøpermakt, samtidig som de konkurrerer om kundene. Tirole beskriver markedet som tosidet, en slags dumpehuske hvor plattformeierne kan presse den ene siden hardt.

Kundenes minstebetaling for musikk er null, musikernes inntekter blir nær null. I 2020 ga en avspilling i Spotify oss musikere i bandet fire øre. På deling.

Regulering er nødvendig

Ola Kvaløy, jeg lover: Selv om vi tjente moderat, tjente vi betydelig mer på innspilt musikk før strømmerevolusjonen.

Musikkplattformer gir tilgang til all musikk (med hard priskonkurranse og monopol som utfall), mens litteratur- og dramaplattformer har ulikt utvalg. Det gir svakere priskonkurranse mellom plattformene, høyere inntekter til kunstnerne, bedre produksjoner og høyere pris for kundene.

Fordelingen blir altså bedre når effektiviteten avtar!

Hvis myndighetene ikke regulerer, risikerer man enten et privat monopol eller et oligopol, en markedsform der markedet er dominert av noen få tilbydere. Men uansett med elendig fordeling.

Myndighetene kan også regulere feil: Innføres leveringsplikt i strømming uten andre beskyttende inngrep, ender man i samme sump.

Monopol kan være både verst og best

Svikten i markedene for åndsverk er for stor til ikke å gjøre noe. Og her er Paul McCartney enig med meg, ikke med Kvaløy.

Målet må være at både forbrukere og produsenter får effektive løsninger og god fordeling. Men det perfekte er umulig, og det er krevende å formidle at monopol kan være både det verste og det best mulige. Gardinen ramler ofte ned bare ved ordet, «alle» vet at monopol er dårlig.

Men det finnes godt regulerte og velfungerende monopoler. Vi kan kanskje se til dem for ideer til hvordan strømmeplattformene kan reguleres?

Innleggsforfatteren har musikk på Spotify og Youtube, og lydbøker på Fabel.