Den maktkritiske klima- og miljøforskningen er i fare
Næringslivsaktører og andre brukere er ikke interessert i å være med på å finansiere og delta i prosjekter som tar sikte på å avdekke maktstrukturer.
Kan det tenkes av Forskningsrådet vil støtte et maktkritisk forskningsprosjekt om oljenæringens påvirkning på norsk klimapolitikk og næringens rammebetingelser? Jeg tror at svaret er nei. Dette henger sammen med forskningspolitiske prioriteringer og endringer i Forskningsrådets utlysninger og ordninger for prosjektstøtte.
Samfunnsvitenskapelig forskning på klima og miljø skal stadig oftere ha brukermedvirkning gjennom såkalte samarbeidsprosjekter med næringslivet, offentlig sektor og andre interessenter.
Når Forskningsrådet krever at næringslivet og andre samfunnsaktører er med i prosjekter om klima, energi, miljø og natur, står den kritiske samfunnsforskningen i fare.
Brukerne skal være med å bestemme
I samarbeidsprosjektene stiller Forskningsrådet krav om at de såkalte brukerne av forskningsresultatene ikke bare deltar aktivt i forskningsarbeidet gjennom hele prosjektperioden, men også at de er med på å utforme relevante forskningsspørsmål. Brukerne skal altså være med på å bestemme hva som er interessant å forske på.
Muligheten til å få støtte av Forskningsrådet til maktkritiske prosjekter på klima- og miljøområdet blir stadig mindre. Næringslivsaktører og andre brukere er ikke interessert i å være med på å finansiere og delta i prosjekter som tar sikte på å avdekke maktstrukturer og hvordan utformingen av reguleringer og virkemidler påvirkes av sterke økonomiske og politiske interesser.
Den samfunnskritiske forskningen på klima og miljø faller mellom to stoler
Prosjekter med brukermedvirkning får en annen karakter enn den frie forskningen. Det er ikke så lett for en forsker å kritisere eller debattere med Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Norges vassdrags- og energidirektorat, Statens vegvesen eller Nye veier i offentligheten, når de samme aktørene er med på prosjektene som brukere. Da blir diskusjoner tatt internt.
Resultatet er at den offentlige diskusjonen mellom forskere og «brukere» blir tammere eller stilner helt.
Det finnes ikke vinn-vinn-løsninger
Tanken bak brukermedvirkningen er at forskerne, næringslivet og andre aktører skal gå sammen om å finne gode løsninger. Eller som Forskningsrådets direktør Mari Sundli Tveit skriver i Aftenposten 11. august: Vi skal gå sammen i innovasjonsløypen, samtidig som vi bidrar til å redde klimaet. Et vinn-vinn-scenario!
Problemet med denne tankegangen er at ofte finnes det ikke vinn-vinn-løsninger på klima- og naturkrisen. Tvert imot.
Vinn-vinn-retorikken tilslører de vanskelige valgene som må tas i klima- og miljøpolitikken
Ta for eksempel elektrifiseringen av transportsektoren og industrien i Norge. All produksjon av energi medfører naturinngrep. Vindkraftdebatten viser hvor intens konflikten kan bli når det politiske presset for økt energiproduksjon kommer i konflikt med viktige naturverdier, folks nærområder og mulighetene til å oppleve friluftsliv i inngrepsfri natur.
Retorikken tilslører vanskelig valg
Mer allment handler klima- og miljøpolitikken oftere om vanskelige avveininger mellom ulike hensyn enn om å finne vinn-vinn-løsninger.
- Vi vet at en høy CO₂-avgift bidrar til å redusere utslipp fra industrien og transportsektoren. Men vi vet også at høyere avgifter fører til press for å kompensere industrien eller utvanne avgiftene.
- Vi vet at et forbud mot nydyrking av myr er et effektivt og billig klimatiltak. Men vi vet også at bøndene protester og ønsker dispensasjonsmuligheter.
- Vi vet at mer skogvern og et mindre intensivt skogbruk er et av de enkleste og mest effektive tiltakene vi kan gjennomføre for å stoppe tapet av biologisk mangfold. Men vi vet også at skogbruksnæringen vil kjempe hardt mot det den oppfatter som inngripende tiltak.
Slik kunne listen fortsatt. Vinn-vinn-retorikken tilslører de vanskelige valgene som må tas i klima- og miljøpolitikken.
Mot slike innvendinger svarer gjerne Forskningsrådet at de også satser på den «frie, nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen».
Problemet er bare at den samfunnskritiske forskningen på klima og miljø faller mellom to stoler.
Den er ikke brukervennlig nok til at den lar seg gjennomføre i samarbeidsprosjekter med brukermedvirkning. Men den når heller ikke opp i den harde konkurransen om fri prosjektstøtte. Til det er forskningsspørsmålene som regel for problemfokuserte og anvendte og prosjektene for lite teoretiske eller metodisk nyskapende til å få støtte.
Resultatet er at den maktkritiske forskningen på klima, energi, miljø og natur står i fare for å forvitre. Det vil bli et tap både for politiske beslutningstagere – som er de reelle brukerne av denne forskningen – og for den offentlige debatten om klima- og naturkrisen.
