Debatt

Kort sagt, 13. juni

Parkeringsregler, psykiatrisk behandling, elsykling i Oslo, leseprøver for førsteklassinger, abort og beredskap. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mer og bedre tidlig innsats i skolen

Tidlig innsats er Regjeringens viktigste satsing i skolen, og vi har tatt viktige grep for å sikre at elever som strever, får hjelp så raskt som mulig. Vi har innført en lovfestet plikt til å gi intensiv opplæring til elever som blir hengende etter i lesing, skriving og regning, og sammen med KrF sørget for flere lærere til de yngste elevene – og en sterkere vektlegging av begynneropplæring.

Når Aftenposten på lederplass lørdag hevder at jeg «gambler med de yngste elevene», faller dette på sin egen urimelighet. Bakgrunnen for påstanden er at vi foreslår å gjøre en kartleggingsprøve i lesing på 1. trinn frivillig. Det betyr ikke at vi svekker oppfølgingen av elever som strever, tvert imot.

Når vi nå fornyer fagene i skolen, skal vi også gjennomgå prøvesystemet. Forslaget om å gjøre leseprøven på 1. trinn frivillig er et resultat av grundige faglige vurderinger. Dagens prøve er ikke treffsikker nok og identifiserer ikke godt nok dem som blir hengende etter. Målet med den nye prøven er å gjøre den til et bedre verktøy for læreren, slik at man lettere kan finne og hjelpe de elevene som strever med å lære å lese og skrive. Da er det ikke noe poeng at alle elever skal gjennomføre prøven på samme tidspunkt.

Det er stor variasjon mellom elever på 1. trinn. En lærer må tilpasse opplæringen etter elevene, og det vil variere når det er mest hensiktsmessig å gjennomføre den første kartleggingsprøven. Jeg har tillit til at skolene og lærerne følger opp elevene tett – og gir intensiv opplæring til dem som trenger det.

Det er meningsløst å hevde at endringen av prøvesystemet er en brikke i et politisk spill. Min bekymring er ikke utspill fra venstresiden, men at elever ikke får god nok hjelp tidlig. Vi må utvikle prøvene slik at de gir bedre informasjon, uten å øke tidsbruken i klasserommet. Jeg har nylig varslet en ny stortingsmelding om tidlig innsats – nettopp fordi vi vet at vi må løfte elever som blir hengende etter. Da trenger vi ulike tiltak. Bedre kartleggingsprøver er et helt nødvendig verktøy i denne sammenheng.

Jan Tore Sanner, kunnskaps- og integreringsminister (H)


Et flerlingsvangerskap er ikke «å skifte en ekstra bleie»

Knut Jørgen Kirkeberg og Andreas Aschim Næsheim skriver 7. juni i Aftenposten om sitt ønske om at Høyre skal gå inn for at abortloven skal tilpasses 2018.

Innleggsforfatterne fremfører en rekke argumenter som må problematiseres:
Innledningsvis fremhever de hvor viktig saken om fosterreduksjon er, til tross for at det utføres kun en håndfull fosterreduksjoner i året.
Videre lover de å gi (…) en real kamp for menneskeverdet. Er det slik å forstå at et foster som har en tvilling, har et annet menneskeverd enn et foster som ikke har det?

Deretter fremhever forfatterne metoden for tvillingreduksjon. Frem til slutten av 90-tallet skjedde de fleste aborter med kurette og sug og aborttang, i dag skjer mer enn 90 prosent av provoserte aborter medikamentelt. Abort er en etisk problemstilling, ikke en estetisk problemstilling. Metoden er irrelevant.

Og så det mest oppsiktsvekkende argumentet fra de to: «Dette er et barn som på et tidspunkt må bli fortalt at det hadde en tvilling og at det var helt tilfeldig at det var han eller hun som fikk leve.» Skal man følge denne logikken pålegger Kirkeberg og Næsheim kvinner som har hatt et svangerskapsavbrudd, å fortelle sine barn at de «mangler et søsken».
Flerlingsvangerskap er alltid forbundet med en økt risiko for mange svangerskapskomplikasjoner, og jo større antall fostre, jo større risiko: Ekstrem svangerskapskvalme, svangerskapsforgiftning, prematur fødsel og barseldepresjon, for å nevne noen.

Et flerlingsvangerskap er ikke «å skifte en ekstra bleie». For de aller fleste er det en stor lykke til tross for merarbeidet, men noen tvillingfostre er syke, og for noen svært få er det en uoverskuelig byrde å bære frem mer enn ett barn. Abortloven trenger ikke en revisjon som innskrenker fosterreduksjon for det lille mindretallet som har det slik.

Tilde Broch Østborg, gynekolog og fødselslege


Parkerings-tull

Helle Stensbak skriver om parkering og konkurranse i Aftenposten 11. juni. Men kjører seg bort.

For å ta konklusjonen først: Nei, det er ikke slik at statsstøttereglene forbyr offentlige aktører å drifte parkering, inndra grunnrenten og bruke den til å finansiere felles- og velferdsgoder. Stensbak får det til å høres slik ut. Men det er vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Noe slikt forbud følger ikke av at offentlig og privat næringsvirksomhet skal ha like vilkår. Overskudd i offentlig virksomhet må gjerne brukes til å finansiere felles- og velferdsgoder. Det samme gjelder skatt. Naturligvis. At man skal ha like vilkår betyr heller ikke at man må opptre likt i markedet. Og ganske særlig betyr det ikke at alle må opptre slik de til enhver tid mest usympatiske aktørene på markedet opptrer. Noe slikt krever i hvert fall ikke statsstøttereglene.
Virksom konkurranse skal tjene forbrukerne – i dette tilfellet de som skal parkere. Og med virksom konkurranse menes selvsagt ikke bare konkurranse om pris, men også om andre ting som er viktig for forbrukerne. Service, for eksempel. Eller bedre lade-fasiliteter for elbiler. Eller bedre belysning av kveldsmørke parkeringsplasser.

Stensbak er kanskje ikke enig. Det er uklart. I stedet snakker hun om «fri konkurranse» tilsynelatende i betydningen uregulert næringsvirksomhet, fri for konkurranseregler og andre pålegg. Slikt fravær av regulering og «fri» konkurranse i denne betydningen er noe ganske annet enn virksom konkurranse til beste for kommunens innbyggere.

Like vilkår, eller konkurransenøytralitet, gir samlet større velferd ved å bidra til at investeringer gjøres der det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt. Det er vi opptatt av, både jurister og økonomer, som jobber med EØS, statsstøtte og konkurranse.

Gjermund Mathisen, konkurransedirektør, ESA


Mye gjøres for å trygge Norge

I lederartikkelen 7. juni omtaler Aftenposten det de kaller «regjeringens ufattelige somling med objektsikring». Regjeringen tar Riksrevisjonens rapport på største alvor. Men kritikken har ført med seg misforståelser som det er viktig å klargjøre.
Regjeringen har styrking av beredskapen som ett av sine høyest prioriterte områder. Mye er gjort for å få bedre objektsikring. Stortinget fikk i fjor tydelig informasjon om at det fremdeles gjenstår mye arbeid. Objektsikring er et kontinuerlig arbeid.

Forsvarssektoren har brukt 1,6 milliarder kroner på grunnsikring siden 2015, og sektoren bruker 900 millioner kroner på å erstatte radiolinjer med fiber, noe som reduserer antallet skjermingsverdige objekter. Riksrevisjonen er i sin rapport også tydelig på at det har skjedd en positiv utvikling siden 2015. For eksempel har det skjedd en betydelig økning i andel skjermingsverdige objekter der det foreligger planer for bistand fra Forsvaret: Fra 25 prosent i 2015, til 72 prosent ved Stortingets høring i fjor og 94 prosent ved Riksrevisjonens nye undersøkelse.

Totalt vil kostnaden for politiets nye beredskapssenter være på rundt 2,7 milliarder kroner når det står ferdig i 2020. Dette vil blant annet sørge for en svært god objektsikring av politiets nasjonale beredskapsressurser. Tilsvarende er det brukt betydelige beløp på sikring av politiets datahaller. Politiets operasjonssentraler er sikret bedre enn før, blant annet er det blitt etablert løsninger som overtar en sentrals funksjon dersom den settes ut av spill. Det er også gjort en rekke andre tiltak for å styrke beredskapen innen politiet – reform, en historisk oppbemanning av politiet med 2300 flere årsverk, en betydelig styrking av PST, nye helikoptre, styrking av beredskapstroppen og innføring av punktbevæpning.

Objektsikring handler ikke bare om betongvegger, gjerder og vakter. Objektsikring handler om at oppgavene og funksjonene må kunne håndteres ved en krise eller under et angrep. Hvis én av politiets operasjonssentraler ikke fungerer, må politiet kunne lede operasjonen fra et annet sted. Da er gode reserveløsninger vel så viktige som et høyt gjerde rundt en bygning.

Tor Mikkel Wara, justis- beredskaps- og innvandringsminister (Frp), og Frank Bakke-Jensen, forvarsminister (H)

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse lar seg behandle

Inge D. Hanssen skriver i sin kommentar 9. juni om jenta som knivstakk, at de rettspsykiatrisk sakkyndige konkluderte med at «hun lider av en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er en diagnose som er lite påvirkelig gjennom behandling.»

Dette er feil. I løpet av de seneste årene er det kommet en rekke behandlinger som har evidens for at de virker. Terapiene varer i ett til tre år, har en gjennomtenkt struktur, psykopedagogiske innslag, kriseplan og behandlingsplan, samt et klart fokus for behandling.

Dette gjelder også for ungdommer. I 2016 ble det dannet en global allianse for forebygging og tidlig intervensjon av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er viktig å behandle emosjonelt ustabile trekk så tidlig som mulig, og helsepersonell bør får opplæring i evidensbaserte behandlingsmetoder.
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse lar seg identifisere på samme måte som hos voksne. Vi har i Norge en oppgave med å få på plass behandling for pasienter med denne diagnosen allerede i ungdomsalderen.

Øyvind Urnes, leder Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri, Oslo universitetssykehus


Ikke gi opp elsykkelen, Anne Merete!

I Aftenpostens papiravis 10. juni har du, Anne Merete Knudsen Moe, et grøsserlignende innlegg om din første sykkeltur fra jobben din på Skøyen og hjem til Søndre Nordstrand, en tur som skremte deg over i offentlig transport igjen. Jeg jobber også på Skøyen. Fra og med Dronning Eufemias gate har vi samme rute til jobben – når vi sykler. Jeg har 15 års erfaring med denne reiseveien, og er fortsatt like hel. At for eksempel Frognerstranda kan virke skummel for en førstegangssyklist er lett å skjønne, men i løpet av alle de årene jeg har syklet her har jeg aldri opplevd en ulykke. Og knapt noen nestenulykker. De aller fleste som sykler her vet akkurat hvordan de kan kombinere litt høy fart med god sikkerhet, og da går det faktisk bra.

Aker brygge og etter hvert Rådhusplassen er imidlertid akkurat som du sier, et helvete. At ansvarlige veimyndigheter, etter så mange år, ennå ikke har skjønt at syklende og gående faktisk må separeres, er helt ufattelig.
Ellers er Akershuskaia under restaurering, og det er planer for Dronning Eufemias gate. Når myndighetene forhåpentligvis også snart tar til vettet og gjør noe med forholdene på Rådhusplassen, så ta frem sykkelen din igjen Anne Merete! Gjerne før også.

Kjell Senneset, Oslo

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Psykisk helsevern
  3. Elsykkel
  4. Oslo
  5. Abort
  6. Beredskap
  7. Parkering

Kort sagt

  1. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, fredag 26. februar

  2. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, onsdag 24. februar

  3. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, torsdag 25. februar

  4. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, tirsdag 23. februar

  5. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, mandag 22. februar

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, fredag 19. februar