Debatt

Måten vi møter ebola på, avslører hvem vi er som samfunn og hvem vi er som mennesker

  • Lindis Hurum

Fattigdom er god jord for epidemier å vokse i.Men fattigdom er også en viktig grunn til at legemiddelindustrien ennå ikke har utviklet og ferdigtestet vaksiner eller medisiner mot ebola, skriver innleggsforfatteren. Reuters/Jaes Giahyue

Ut av nestekjærlighet reiste min kollega til Sierra Leone for å kjempe mot ebola. Nå er det opp til resten av oss å fullføre jobben.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Over 8000 mennesker er blitt smittet av ebola i Vest-Afrika. Én er tilfeldigvis norsk. Vedkommende er også min kollega, en feltarbeider i Leger uten grenser.

Denne feltarbeideren var på jobb for å hjelpe til i kampen mot den katastrofale ebolaepidemien som har krevd tusenvis av liv og ødelagt enda flere i Sierra Leone, Liberia og Guinea.

På lik linje med alle våre folk i de ebolarammede områdene, har min kollega valgt å akseptere risikoen som følger med denne jobben, rett og slett for å kunne gjøre sin skjerv for mennesker som desperat trenger oss.

Nå er min kollega selv blitt en som trenger hjelp.

Noen tåler så inderlig vel

På tirsdag landet min kollega på Gardermoen. Oppmerksomheten var ekstrem, både i tradisjonelle og sosiale medier. Presseoppbudet på flyplassen var enormt, og mange av oppslagene nøret mer opp under grunnløs smittefrykt enn de ga informasjon.

Innleggsforfatteren på jobb i Den sentralafrikanske republikk i desember 2013. Rebecca Blackwell/AP

I kommentarfelter og på sosiale medier boblet panikken og selvopptattheten. En del av oppslagene og kommentarene sjokkerte meg og alle i Leger uten grenser-familien. Det er vondt å se at noen tåler så inderlig vel den sykdom som ikke rammer dem selv.

Men samtidig: Et vell av fornuftige stemmer har sagt at det ikke er her hjemme ebolaen er en trussel, men i Vest-Afrika, og at det er der menneskehetens kamp mot denne sykdommen må stå.

Helsedirektoratet oppfordrer norsk helsepersonell til å reise til de rammede landene. Vanlige norske kvinner og menn spør hvordan de best kan hjelpe.

Regjeringen lanserer planer for et omfattende og kjærkomment bidrag til kampen mot ebola. Ikke bare penger, men folk og utstyr, kombinert med en oppfordring til resten av verden om å stille opp.

Ebolaviruset ser ingen grenser

I juli og august jobbet jeg på ebolaoppdrag i Liberia, og det gjør jeg gjerne igjen. Men de siste dagene har jeg gang på gang fått et spørsmål som jeg ikke skjønner:

«Blir du ikke mer redd nå? Er det ikke forferdelig at en nordmann er syk, og vil du virkelig reise ned igjen nå som dette har skjedd?»

Nei, det gjør meg faktisk mindre redd, fordi nå vet jeg i det minste at evakueringen fungerer raskt og trygt.

Det gjør ingen forskjell for meg om min kollega er norsk, liberisk, mexicansk eller kinesisk. Spørsmålene vitner om en holdning vi ikke kan akseptere: å dele verden i «dem» og «oss». Dette skillet er kunstig, skrudd og feil.

Måten vi møter ebolaen på, avslører hvem vi er som samfunn og hvem vi er som mennesker

Det finnes ikke noe «dem». Det finnes bare et «oss», og det teller over 7 milliarder.

Ebolaviruset ser ingen grenser. Det kan heller ikke vi gjøre, dersom vi skal vinne denne kampen.

Sykdommen vekker det beste og det verste i oss

Måten vi møter ebolaen på, avslører hvem vi er som samfunn og hvem vi er som mennesker. Så langt har sykdommen vekket både det verste og det beste i oss.

Det verste i form av ubegrunnet frykt, navlebeskuelse og fullkommen perspektivløshet. Det beste i form av mot, medmenneskelighet, og et ønske om å stå ved dem som trenger oss på det aller såreste.

Vi trenger hjelp. Jeg trenger din hjelp

Leger uten grenser har kjempet mot ebolaen siden mars. Kapasiteten på våre isolasjonssentre i Liberia og Sierra Leone er for lengst sprengt.

Vi må nekte syke mennesker adgang fordi vi ikke har plass. Dermed minsker overlevelsessjansene deres dramatisk, og de vil spre smitten videre.

Det er ingen som velger å reise ut med Leger uten grenser for å sende vekk pasienter, eller for å håndtere lik. Hver dag er vi nødt til å gjøre begge deler. Det er tungt, en altfor tung bør å bære alene. Vi trenger hjelp. Jeg trenger din hjelp.

Fattigdommens forbannelse

Til forskjell fra Norge, mangler Liberia, Sierra Leone og Guinea et fungerende helsesystem som kan håndtere en slik sykdom.

Fattigdom er god jord for epidemier å vokse i.

Men fattigdom er også en viktig grunn til at legemiddelindustrien ennå ikke har utviklet og ferdigtestet vaksiner eller medisiner mot ebola. Helt siden sykdommen først ble identifisert i 1976, har den nesten utelukkende rammet mennesker i fattige land.

Disse menneskene har ikke kjøpekraft nok til å utgjøre et interessant marked for legemiddelindustrien.

Dermed blir sykdommene som rammer dem nedprioritert, til og med mot plager som hårtap og potensproblemer, fordi dette er noe folk i rike land også opplever.

Det er så åpenbart at det nesten er pinlig å påpeke: Alle mennesker er like mye verdt

Og det er ikke bare ebolaviruset som vinner terreng på grunn av denne skjevheten. Sykdommer som sovesyke, kala azar, Chagas’ sykdom, tuberkulose og lassafeber slipper også unna, til tross for at de krever liv og forårsaker grusom lidelse for hundretusener.

Vi kan ikke la dette fortsette.

Verden må få på plass systemer som sikrer utvikling av livsnødvendige – ikke bare lønnsomme – medisiner.

Hvorfor? Det er så åpenbart at det nesten er pinlig å påpeke: Alle mennesker er like mye verdt.

Uansett hvor vi bor, hva vi tror på, hvordan vi ser ut eller hvor mye penger vi har: Vi er like mye verdt, og når noen av oss trenger hjelp, skylder vi hverandre å gi den hjelpen. Det er denne erkjennelsen, og handlingene den driver oss til, som gjør hver og en av oss til medmennesker.

Det var denne erkjennelsen som drev min kollega til å jobbe i Sierra Leone, og til å akseptere risikoen forbundet med å stå på frontlinjen i kampen mot ebola.

Dette kan du gjøre

Den smittede feltarbeideren vår får nå behandling på Ullevål sykehus. Jeg kan bare forestille meg hva min kollega går gjennom, men jeg vet av erfaring at tanken på å ha reist fra kolleger og pasienter i Sierra Leone, ikke gjør det noe lettere. Derfor vil jeg be deg om å gjøre noe:

Er du helsearbeider? Meld deg for Helsedirektoratet og dra til Vest-Afrika. Du kan også gå inn på www.legerutengrenser.no og finne ut om du kan søke om å bli feltarbeider; vi trenger folk med mange typer bakgrunn, ikke bare leger og sykepleiere.

Nå er det opp til resten av oss å fullføre jobben

Hvis du ikke kan reise ut, kan du gi penger til Leger uten grenser eller en av de andre organisasjonene som jobber mot ebola i Vest-Afrika. Eller du kan spre kunnskap om sykdommen, utbruddet, menneskene som er rammet og hvordan andre kan hjelpe.

Ut av nestekjærlighet reiste min kollega til Sierra Leone for å kjempe mot ebola. Nå er det opp til resten av oss å fullføre jobben.

Twitter: @LindisHurum

Flere meninger om ebola:

Sebastian Stein, feltarbeider i Leger uten grenser, skriver:

Les også

«Jeg har desinfisert og båret flere lik enn jeg kan telle»

Kronikk av mannen bak ebola-medisin, og Bioteknologirådet:

Les også

Å produsere ebolamedisin i planter kan være en del av løsningen

Lederartikkel 10. oktober:

Les også

Aftenposten mener: Å la en hel befolkning dø bak en mur, er en reaksjon som hører fortiden til

Lederartikkel 29. september:

Les også

Ebola - beretningen om en varslet katastrofe

Ikke gå glipp av debattene: Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Debatt
  2. Ebola

Relevante artikler

  1. VERDEN

    WHO erklærer ebolaepidemi i Kongo

  2. FOTBALL

    «Vi er Vest-Afrikanere. Vi er ikke et virus»

  3. VERDEN

    Nye ebola-tilfeller i Kongo

  4. FOTBALL

    Vertsnasjon krever utsettelse av mesterskap - frykter ebola

  5. KRONIKK

    Vrangforestillingene om ebola smitter, og konspirasjonsteorier spres

  6. FOTBALL

    Spansk topplag krever vest-afrikaner hjem fra landslagsspill