Debatt

Med rett til å anklage | Frode Færøy

  • Frode Færøy
    leder, Norges Hjemmefrontmuseum
Michelet skal ha honnør for at hun stiller en rekke kritiske spørsmål ved okkupasjonsårenes og motstandskampens historie, skriver innleggsforfatter.

Michelets bok vil trolig bli stående som det mest omtalte anklageskrift mot den norske motstandsbevegelsen og dens ledere i nyere tid.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» vil trolig bli stående som det mest omtalte anklageskrift mot den norske motstandsbevegelsen og dens ledere i nyere tid. Vi må over 20 år tilbake for å finne noe tilsvarende, da Egil Ulateig utga sin bok om hjemmefrontens likvidasjoner, «Med rett til å drepe».

I motsetning til Ulateig er Michelets bok velskrevet, og den inneholder interessante skildringer av personer og hendelser som på ulikt vis inngår i historieveven om Holocaust i Norge.

Michelet har brukt et mangfold av autoritative kilder, selv om det meste er godt kjent fra tidligere forskning. Michelets presentasjoner og fortolkninger er mer finurlige og subtile enn Ulateigs, og ettersom hennes fremstilling baserer seg på et stort og autentisk kildemateriale – blir også anklagene vanskeligere å avvise.

Frode Færøy, leder, Norges Hjemmefrontmuseum.

Unnlater å argumentere på kontrafaktisk grunnlag

Michelet mener åpenbart at hjemmefronten burde ha iverksatt en kombinert varslings- og redningsaksjon flere måneder før arrestasjonene av de mannlige jødene og at en slik proaktiv operasjon ville ha reddet mange av de nærmere 800 dødsofrene for Holocaust i Norge.

Klokelig nok unnlater hun å argumentere på et slikt kontrafaktisk grunnlag. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at et slikt redningsforsøk hadde fått en større andel av de norske jødene til å forlate sine hjem og gå i dekning på et tidspunkt hvor risikoen for flukt åpenbart må ha fortont seg som større enn farene ved å bli værende. Snarere kunne et slikt forsøk på å komme tyske masseaksjon i forkjøpet ha utløst en rekke drastiske mottiltak fra okkupasjonsmaktens politi- og sikkerhetsapparat.

Det er liten tvil om at opplysninger om de tyske deportasjonene og massedrapene nådde deler av sivile hjemmefrontledelsen. Men hjemmefrontledernes opplysninger om deportasjonene fra Vest-Europa til dødsleirene i Sentral-Europa var trolig langt mer vage og usikre enn det Michelet forsøker å gi inntrykk av, for de tyske kildene måtte beskyttes og anonymiseres. De sivile hjemmefrontlederne hadde heller ikke Moltkes og Steltzers kunnskaper om Hitler-Tysklands politiske og byråkratiske systemer og derfor ikke samme forutsetningene for å bedømme opplysningenes troverdighet og autentisitet.

Hverken Arvid Brodersen, Tore Gjelsvik eller Ragnar Ulstein har i sine respektive bøker fortiet varslene som nådde sivile motstandsledere i september 1942. Michelet gir inntrykk av at Moltke og Steltzer satt på et detaljert faktagrunnlag om «den endelige løsningen». Men hennes bruk av sitater for å overbevise leserne om «hvor uhyre velinformert von Moltke var» med hensyn til de nybygde drapsanleggene i Auschwitz (s. 183), har allerede høstet kritikk fra flere faghistorikere.

Aftenposten Oslo høst 1940 Et butikkvindu i Oslo har fått påmalt; «JØDE» (stengt). Slik ble også butikkene til jøder i Tyskland malt.

Den mest sensasjonelle opplysningen

Den mest sensasjonelle opplysningen som Michelet bringer til torgs, er likevel påstanden om at deler av hjemmefronten ble informert om de tyske aksjonsplanene hele tre måneder før de ble iverksatt av okkupasjonsmaktens politi- og sikkerhetsorganer.

De fremste forskerne på Holocaust i Norge (Bjarte Bruland, Oskar Mendelssohn og Samuel Abrahamsen) konkluderer alle med at beslutningen om å deportere de norske jødene etter alt å dømme ble tatt i kjølvannet av arrestasjoner og konfiskasjoner i Oslo og Trondheim. Planene for pågripelse og uttransportering synes med andre ord å ha tatt form i tidsvinduet fra september og frem til midten av oktober 1942.

Lite tyder på at det forelå noen konkret plan for løsning av «det norske jødespørsmålet» sommeren 1942, og «fraværet av sjokk og protester» (s. 153) fra ekstreme antisemitter, som politiminister Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs eller statspolitisjef Karl A. Martinsen, kan ikke utlegges som indikasjoner på at så var tilfelle.

Michelet er heller ikke i nærheten av å sannsynliggjøre at Steltzers varsel tidlig i september, hadde sitt oppheng i noe konkret beslutningsgrunnlag for jødeaksjonene i oktober og november. I denne konteksten fremstår ikke Michelets «trumfkort», Ragnar Ulsteins nå svært omtalte intervju med Gunnar Sønsteby i 1970, som noe annet enn et fikenblad.

Les også

Dette har Marte Michelet svart på tidligere debattinnlegg: Krigshistorien i ruiner etter én ny bok?

Stående ved sitt enøyde narrativ

Hvorfor blåste ikke de sivile motstandslederne i luren for å mobilisere alle gode krefter i en større hjelpeaksjon? Ja, hvorfor var de så vidt ambivalente? Igjen blir Michelet stående ved sitt enøyde narrativ om den norske antisemittismen og jødenes utenforskap i Norge.

Alternative forklaringsmåter blir avfeid som deler av den tradisjonelle fortellingen, et defensorat for hjemmefronten, eller nye forsøk på å heroisere motstandskampens historie. Michelet bygger aktivt opp under forestillingen om at den sivile hjemmefrontledelsen allerede i 1942 fungerte som en generalstab, og at den med sine samlede ressurser og mannskaper kunne ha fått de omkring 900 ettersøkte flyktningene trygt over til Sverige i løpet av et par uker, dersom bare viljen hadde vært til stede.

Det tyske transportskipet "Donau" i Oslo havn før avreisen med 530 norske jøder til utryddelsesleirene i Nazi-Tyskland. Til sammen 767 jøder ble deportert, kun 30 overlevde.

Enkle svar på vanskelige problemstillinger

Hjemmefrontens flyktningruter var ikke rigget for denne type masseflukt, og «prosjektet» Carl Fredriksens Transport var en ren nødløsning som aldri ville ha sett dagens lys uten det akutte behovet som oppsto i kjølvannet av de tyske aksjonene.

At opprettelsen av nye og raskere ruter med større kapasitet både var vanskelig og tidkrevende, eller at frykten for konsekvensene også gjorde seg gjeldende i arbeidet med flyktningrutene til Sverige, er ikke Michelet videre opptatt av å problematisere.

Michelet skal ha honnør for at hun stiller en rekke kritiske spørsmål ved okkupasjonsårenes og motstandskampens historie. Det finnes områder som frem til i dag har vært preget av en viss berøringsangst. Michelet tar tak i grådigheten og pengebegjæret som utvilsomt drev noen av hjelperne.

Men også i sin omgang med denne problemstillingen blir hun for enøyd og for moraliserende. Vi trenger bøker med nye perspektiver på okkupasjonsårenes historie. Men enkle svar på vanskelige problemstillinger leder sjelden til større innsikt. For god forskning og god formidling handler ikke først og fremst om å fordømme, men om å forklare og å forstå.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust
  3. Forsvaret