Digital røykelov – som å gå baklengs inn i fremtiden | Simen Spurkland

  • Simen Spurkland
Det er en utfordring å skulle kjempe mot avhengighetsskapende spill, likes-sug og klikkhysteri, men samtidig er det jobben min å hjelpe elevene til å leve i og med de sosiale mediene, skriver debattanten.

Skolen er en viktig arena for faglig og sosial dannelse og utvikling. Et digitalforbud vil i beste fall medføre at kløften mellom generasjonene øker i omfang.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det pågår en debatt om sosiale mediers plass i de unges liv og utfordringene som medfølger. Man er meget bekymret, og avholdenhet og forbud lanseres som løsninger. Den jevne voksne observerer og tolker de unges digitale aktiviteter gjennom sin egen linse og livsverden og oppfatter ikke hva som faktisk foregår. De forsøker å forstå gjennom sine egne erfaringer og bruksmønstre, og kommer til kort.

En slik projisering gjør at de unge som får med seg hvordan de voksne snakker om temaet, himler med øynene både analogt og emojibasert. La oss foreta et lite tankeeksperiment: Hvor mange timer har du brukt på barns fritidsaktiviteter? Hvor mange timer har du brukt på ditt barns digitale liv? Ikke like mange timer?

Ny arena for relasjoner

Har du sterke meninger om hvor skadelig barns bruk av digitale tjenester er? Jeg lever etter regelen om at jeg må ha tilbrakt like mye tid i det digitale som i idrettshallen for å ha talerett.

Som far medførte det at jeg endte opp med å spille spillet Skyrim parallelt med min 12-åring, på grunn av 18-års aldersgrense. Avtalen var at det var stopp i det øyeblikket jeg mente spillet ikke egnet seg. Nå fem år senere er vi ikke kommet dit.

Det vi har fått, er en ny arena for relasjon mellom far og datter. En felles kulturell opplevelse, felles referanser, faglige og etiske diskusjoner – alt i den virkelige verden, men med spillet som fundament. For mine elever er jeg tilgjengelig på de fleste sosiale medier, hvis de trenger det. Målet er at jeg skal være en trygg person de kan kontakte, på sine premisser. Med forbud ville mange gode samtaler aldri ha funnet sted og min relasjon til mine elever kraftig forringet.

Forbud øker generasjonskløften

Skolen er en viktig arena for faglig og sosial dannelse og utvikling. Et forbud vil i beste fall medføre at kløften mellom generasjonene øker i omfang, og voksnes evne til å gjøre skole og utdannelse relevant minsker proporsjonalt.

Graden av digitalisering er kommet som et sjokk på oss alle. Ingen har evnet å forutse utviklingen, og samtlige borgere henger etter.

Det er helt korrekt at de unge mangler rollemodeller i sitt digitale liv, og vi løser ikke det ved å lukke øynene og innføre forbud. Nei, vi må løse det ved å ta tak, prate sammen, lytte til andres erfaringer og generelt se etter muligheter og potensial.

I mitt klasserom der hver elev har sin enhet, forsøker jeg å konvertere typiske sosiale medier til en ressurs som forsterker prosessene og didaktikken.

Nysgjerrig og spørrende

Det fordrer at jeg ikke tror jeg har svaret på forhånd, at jeg er åpen for at jeg av og til må ut på dypt vann fordi jeg ikke kan eller forstår alt som skjer. Dette løser jeg gjennom å være nysgjerrig og spørrende til det ungdommene gjør, hver dag.

Det er en utfordring å skulle kjempe mot avhengighetsskapende spill, likes-sug og klikkhysteri, men samtidig er det jobben min med opplæringslovens mandat om livsmestring i ryggen, hver dag å gjøre mitt for at skolen skal hjelpe elevene til å leve i og med de sosiale mediene.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.