Pass opp for populistenes antielite-narrativ | Hannah Gitmark

Vi skal ikke tegne skremmebilder av ulikhetene. Men vi kan heller ikke lage glansbilder.

Skremmebilder av økt ulikhet tjener populistene, skriver Aftenpostens Øystein K. Langberg i en kommentar 19. september. Grunnen, slik jeg forstår ham, er at elendighetsbeskrivelser av samfunnet passer populister fordi det er i tråd med deres opplevelse av virkeligheten.

Jeg deler Langbergs bekymring for økende populisme. Det er imidlertid liten risiko for at vi i den norske debatten overvurderer ulikhetene. Tvert imot.

Studier (Aaberge m.fl. og Alstadsæter m.fl.) viser at flere av landets rikeste beholder deler av overskudd i selskapene sine fremfor å ta det ut som skattbart utbytte. Disse inntektene synes ikke i statistikken. Altså vil den faktiske inntektsulikheten være større enn den Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporterer om i sin statistikk.

Økonomisk ulikhet handler også om formue, som er langt mer ujevnt fordelt enn inntekter. En fersk SSB-analyse viser at den rikeste prosenten eier en fjerdedel av all formue i Norge. Familiene med de største formuene har økt sin andel av totalformuen i samfunnet de siste årene. Dette er ikke skremmebilder. Det er fakta.

Det lange perspektivet

Oppgaven, både til kunnskapsbaserte tankesmier som Agenda og til en viktig institusjon i det norske demokratiet som Aftenposten, må være å beskrive samfunnet slik det er. Hadde utviklingen gått i retningen av lavere ulikhet, ville jeg være den første til å juble. Slik er det imidlertid ikke.

Derfor kritiserte jeg i Aftenposten 17. september Langbergs kollega Andreas Slettholm. Han påstår at utviklingen de siste 10–15 årene har vært flat og at den nå faktisk synker, og konkluderer med at bekymringen er overdreven.
Men SSBs statistikk viser at ulikhetene øker jevnt og trutt: Målt ved Gini-koeffisienten (ekskludert studenter) har inntektsulikheten økt med 13 prosent de siste 15 år (2001–2016).

Skattereformer påvirker statistikken og må derfor tas høyde for, noe Slettholm ikke gjør. Dette illustrerer hvor avgjørende det er å studere inntektsulikhet i langsiktig perspektiv.

Hvor er Ap, Sp og KrF?

Det er ikke vår oppgave å tone ned utviklingen av – og konsekvensene ved – økonomisk ulikhet. Å tegne et glansbilde for ikke å løpe populistenes ærend, kan isteden bidra til å bekrefte populistenes antielite-narrativ, som også omfatter mediene.

Dessuten: Er det noe som bidrar til å gjøre folk sinte, må det jo være selve ulikheten, ikke omtalen av den. Det vi imidlertid også må gjøre, er å peke på at det finnes løsninger, innenfor rammen av det demokratiske systemet.

Langberg peker også på at ulikhetene har økt under ulike regjeringer. Det har han rett i. Selv om den nåværende blåblå regjeringen gjennom flere politikkendringer utvilsomt har bidratt til å øke ulikheten, har vi vært tydelige på at de fleste partier trenger bedre politikk for å redusere den. Et eksempel er beskatning av arv, som SV vil gjeninnføre. Det er svært beklagelig at hverken Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller KrF støtter forslaget.

Det er ikke nok

Norge har evnet å dempe ulikhetsutviklingen med progressiv politikk. Det er det helt klart grunn til å være stolte av. Utfordringen er at det ikke er nok. Ulikhetene øker likevel. Små årlige endringer kan få store utslag på sikt. Det viser den historiske utviklingen. Derfor er det også et poeng å peke på hvordan samfunnet kan se ut i fremtiden dersom vi ikke gjør noe.

Ikke for å skremme, men for å realitetsorientere, slik Aftenpostens kommentatorer er opptatt av.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter