Debatt

Nei, det er ikke best å hjelpe flyktningene der de er | Ann Færden

  • Ann Færden
Azraq leieren er styrt etter streng kontroll og uten fremtids perspektiver. Det er en leir hvor over 50.000 mennesker lever, alle har flyktet fra krigen i Syria. Ikke et tre, ikke en grønn stripe å se i noen retning. Kun sand i ett fargeløst landskap, skriver Ann Færden. Bildet er fra mai 2017.

Kjære Erna, Siv, Sylvi og kanskje snart Trine.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har fått besøke flyktningleiren Azraq i Jordan, en leir satt opp av UNCHR og drevet av ulike hjelpeorganisasjoner, mange med midler fra Norge.
I det jeg drar fra leieren hører jeg den norske diskusjonen om hvordan vi best hjelper flyktningene: «Det best er å hjelpe der de er.» Men når en har fått sett forholdene er det umulig å forstå at noe slikt kan sies. Livet i Norge og et liv i denne leiren kan ikke sammenlignes. Så jeg ber dere forklare hvordan hjelp til to så ulike situasjoner kan konkurrere med hverandre.

Knugende stillhet

Azraq leieren er styrt etter streng kontroll og uten fremtids perspektiver. Det er en leir hvor over 50.000 mennesker lever, alle har flyktet fra krigen i Syria. De bor i små ett roms «hus» på 4 x 6 meter, varme som en bakerovn om sommeren og kalde som et kjøleskap om vinteren, hvor opptil seks familiemedlemmer skal bo.

Leieren ligger for seg selv ute i ørkenen, en times kjøretur fra Amman.

Ikke et tre, ikke en grønn stripe å se i noen retning. Kun sand i ett fargeløst landskap. Omgitt av piggtråd, inndelt i soner og med en interneringsleir hvor de med uønsket adferd holdes under strengere rammer.

Når vi ankommer, kjøres vi mot en høyde hvor vi ser utover leieren. Klokken er 11 om formiddagen, det er tidlig i desember, solen skinner, men vinden er kald. Det er ikke en lyd å høre og ikke et menneske å se.
Hvor er alle de 50.000 menneskene? Hvorfor er det ingen lyder fra dem, hvorfor leker ingen små barn, hvorfor vandrer ingen mellom husene på vei til noe? Vi ser på hverandre og rystes til taushet av stillheten.

Vi kommer fra ulike steder i verden og med mye erfaring i å se at mennesker lider. Men vi har ikke ord før lenge etter, hvor vi i kor sier at dette ser ut som en moderne konsentrasjons leir. Det er dette bilde som blir med meg og ikke gir meg ro.

Hvordan kan vi se spor av de ti milliardene Norge skulle bruke over fire år fra 2016 «på å hjelpe der de er»?

Store flyktningstrømmer

Leiren ble bygget i 2014 av UNCHR. Ikea finansierte solpanel i 2017 og først da fikk hvert hus tilgang til strøm.
Jordan er et lite land med vel ni millioner innbyggere, få egne ressurser, dårlig økonomi og høy arbeidsløshet. Landet har tatt imot store flyktningstrømmer både før og nå.

Det er 650.000 registrerte flyktninger, men kanskje så mange som 1.3 millioner bor der. Noe over 200.000 flyktninger bor i leir, resten prøver på et liv i samfunnet.

Når vår egen hjemlige diskusjon raskt argumenterte for tap av velferd for våre barn da vi tok imot 36.000 flyktninger, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke spenninger de syriske flyktningenes tilstedeværelse skaper i Jordan.

I leieren fullfører ikke fler enn 40 prosent grunnskolen og kun 2 prosent tar imot videre skoletilbud. Det finnes ikke muligheter til videre formell utdannelse.

Flyktningene får utlevert mat kuponger verdt 20 Euro i måneden. Men det strekker ikke til mat måneden ut, mange går derfor sultne.

Kun 7 prosent er i en eller annen form for arbeid. Over 90 prosent av alle flyktninger lever under fattigdomsgrensen.

Minimal mental helsestøtte

Helsestatistikken for leieren forteller at det er mange barn har brannskader fra gasskomfyrer. Barn og unge er de som lider mest sier FN.

Symptomer på posttraumatisk stresslidelse er mer enn ti ganger så hyppig og går utover skolegangen. Det er minimal mental helsestøtte. Syria risikerer å få tilbake en hel generasjon uten utdannelse og «ingen helse uten mental helse» gjelder ikke her.

Vi har råd hvis vi vil

Hvordan hjelper Norge lokalt? Norge kan ikke bestemme hvordan hjelpen skal gis. Det er mange hensyn å ta. Hjelpen må ikke gjøre det bedre for flyktninger enn den lokale befolkningen.

Kanskje tror vi at mer penger lokalt så blir forholdene som i Norge: Alle må gå på skole? Få helsehjelp? Bo i hus med isolasjon?

At vårt rike land kun tar imot 3000 kvoteflyktninger og er glade for at vi sparte 3,4 milliarder i 2017 da flyktningstrømmen ble redusert gir meg frysninger.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland sa nylig at vårt rike land må da minst kunne ta imot 10.000 hvert år. Hvis vi gjorde det, hadde vi tømt Azraq leiren på fem år. Det går ikke an å sette opp mot hverandre «å hjelpe lokalt» med å redusere antall flyktninger til Norge. Lokalt er det et utømmelig behov. De som er der vil i overskuelig fremtid være «les Misèrables». Men det å gi flest mulige tilgang til våre goder i Norge, det har vi råd til hvis vi vil. Norge hadde ikke klart seg uten de innvandrere som er her nå. Vi trenger flere for å sikre vår velstanden i fremtiden.

Oppdatert 12. januar: Denne setningen er tatt ut: «De som bor i leir, blir der gjennomsnittlig i 17 år.» Tallet stammer fra FN tilbake i 2014, men er senere blitt tilbakevist. Xavier Devictor går i en bloggpost hos Verdensbanken fra 2016 gjennom påstanden.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Krigen i Irak og Syria
  2. Jan Egeland
  3. Amman
  4. Flyktninghjelpen
  5. Jordan
  6. Migrantkrisen i Europa