Tegnehanne: Dette lover jeg deg, Jostein!

Idet jeg skriver dette, er det én uke til jeg tar en seks ukers ferie fra hverdagen og drar på tur gjennom Mellom-Amerika. Når du leser det har jeg allerede dratt.

Akkurat nå har jeg litt kalde føtter. Det er veldig ulikt meg å gjøre noe utenom det vanlige, og jeg er vanligvis mest lykkelig når ting går helt som de pleier. Jeg er et såkalt vanedyr.

I tillegg reiser jeg uten Jostein, for han måtte jobbe. Dette fører til mye skam fra min side. Vi har vært sammen så lenge nå, at det forventes at vi skal gjøre alt sammen, helt til en av oss dør. Og er det én ting jeg frykter, så er det å ikke møte forventningene andre har til meg.

Jeg tolker naturligvis alle spørsmål som en negativ anklage mot meg som person, men det er et problem vi kan gå inn på en annen gang.

Det jeg uansett skammer meg mest over, er alle stereotypiene jeg knytter til det å være backpacker som jeg ikke vil assosieres med. Og kanskje enda mer: at jeg kommer til å forandre meg. Jeg er på ingen måte interessert i å «finne meg selv», jeg vil bare tilbringe de kjipeste månedene i året i solen i stedet for å ligge sammenkrøllet i hjørnet av sofaen.

Derfor er mine nyttårsforsetter litt annerledes i år enn i fjor. De knyttes primært opp mot denne reisen og er mer som løfter til Jostein og alle andre som må omgås meg, enn mål for meg selv.

Så kjære Jostein:

Jeg lover at denne reisen ikke skal definere meg.
Jeg skal ikke snakke om den hver gang jeg får muligheten, og jeg skal ikke sammenligne alle fremtidige opplevelser med disse seks ukene. Kort sagt; Denne turen skal ikke bli min folkehøyskole.

Jeg lover at jeg ikke skal begynne å gå med backpackernes nasjonaldrakt, haremsbukser i batikk. Du skal slippe å ha en kjæreste som ser ut som hun alltid har bæsjet på seg.

Jeg lover at jeg aldri skal uttale spanske ord på spansk i Norge.
Du skal også slippe å ha en sånn kjæreste som gjør at du får kronisk hodepine av all himlingen med øynene du må gjøre.

Jeg lover at jeg ikke skal invitere alle til å komme og besøke oss når de er i Oslo.

Mest av alt lover jeg at jeg ikke skal glemme at jeg er privilegert.

Det var Jostein selv som insisterte på at jeg skulle ha med dette nyttårsforsettet, og jeg mistenker at det er fordi jeg allerede er blitt en sånn person som ber folk si opp jobben for å følge drømmen sin.

Jeg lover også at jeg ikke skal ta en tatovering, få rastafletter, titulere absolutt alle jeg møtte på turen som «venner» – og glemme at du er det beste som har skjedd meg.

Klem, Hanne