Debatt

Utøya-filmen er ikke nok for å gi forståelse | Grete Dyb

  • Grete Dyb
    Professor II ved Universitetet i Oslo, Prosjektleder for Utøya-studien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Å bygge forståelse for Utøya-overlevernes fortsatte påkjenninger krever mye mer enn å bli minnet om brutaliteten i Utøya-angrepet i en film, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser regissør Erik Poppe og hovedrolleinnehaver Andrea Berntzen i filmen Utøya 22. juli. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix / Øystein H. Horgmo

Mange vil se Utøya-filmen i tiden fremover. Har vi også tålmodighet til å ta vare på dem som faktisk opplevde terroren filmen viser oss?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den første filmen om 22. juli vises i disse dager på kino over hele landet. Filmen viser angrepets brutalitet på en svært direkte måte, og det er ikke spart på virkemidler. Kraftige lyder fra skudd, åpne kjøttsår, blod og døde mennesker forteller med et tydelig filmatisk språk om brutale drap. Som tilskuere reagerer vi med frykt og avsky, sinne og tristhet og vi tenker på hvor grufullt det må ha vært å være der. Pulsen stiger der fare truer, og grufullheten setter seg i kroppen.

Filmskaper Erik Poppe begrunner prosjektet med at det er fare for at vi glemmer hva som skjedde. Men er det egentlig fare for det? Hele hendelsesforløpet ble kringkastet gjennom rettssaken, og medienes dekning av hendelsene var massiv.

  • Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte

Informasjon om angrepet minutt for minutt er et tastetrykk unna. Så er det faktisk selve angrepet på Utøya vi ikke har forstått og ikke husker? Eller er det det som startet der filmen slutter – det livets drama de som overlevde og de etterlatte måtte gjennom? Kan (og vil) vi forstå det?

Opplever fortsatt «flashbacks»

Filmen forteller oss om det som skjedde under angrepet på Utøya, men hvordan er det å leve med dette daglig? Hvordan er det å ikke kunne glemme de mest grufulle øyeblikkene og å bli hjemsøkt av bildene, luktene, skrikene og smellene igjen og igjen?

I studien Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) gjennomførte i etterkant av terrorangrepet, intervjuet vi 325 ungdommer og voksne som overlevde angrepet. Siste gang vi snakket med dem, tre år etter hendelsen, opplevde de fortsatt alvorlige stressplager knyttet til traumet. Mange av dem som var der, opplever fortsatt svært levende og gjentagende bilder fra angrepet som ikke lar seg kontrollere.

«Flashbacks» tar dem tilbake til opplevelsen av livsfare.

Kommer uten forvarsel

Noen ganger kommer disse opplevelsene uten forvarsel, men ofte trigges hukommelsen av situasjoner eller sanseinntrykk som minner om det som skjedde. Sanseinntrykk som minnet dem om angrepet, særlig skarpe lyder, skrik, sirener, helikopterlyd, store menneskemengder, mennesker som løper, uniformer og oppslag i mediene kunne sette i gang stressreaksjoner som for eksempel søvnvansker, mareritt, sinne, irritabilitet, konsentrasjonsvansker og sorgreaksjoner.

Lyder og andre påminnere kan oppleves overalt og uten forvarsel – på bussen, på en fest, sammen med kjæresten, på jobb, midt i en konsert eller i en forelesning.

Vår tålmodighet strakk ikke til

Poppes film har ikke ambisjoner om å fortelle oss hvordan er det å bli overveldet av minner fra virkelige hendelser som igangsetter sterke følelser og kroppslige reaksjoner mange år etter hendelsen Har vi som nasjon, lokalsamfunn, hjelpere, venner og familie ambisjoner om det? I tidlig fase etter en rystende hendelse er det mye som tyder på det. Den lange rekken av seremonier, taler, løfter om tiltak i kommuner, helsetjenester, skoler og arbeidsplasser i etterkant av terrorangrepet, lovet godt. Også dem vi snakket med i vår intervjustudie, rapporterte om god støtte fra familie og venner, og kriseteamene hadde nådd frem til mange.

Dessverre tydet mye på at å følge med dem over tid ble mer krevende, og at vår forståelse og tålmodighet ikke strakk til.

Enkelte kommuner sviktet helt

Rapporter om arbeidsplasser og skoler som ikke lyktes i velmente tiltak, kom allerede året etter angrepet. Gjennom intervjuer med dem som overlevde, fikk vi innblikk i hvordan mange var redde for å «trekke Utøya-kortet»: å vise at angrepet fikk konsekvenser for prestasjoner på skolen og arbeidsplassen. Erfaring fra tidligere katastrofer viste at rammede ikke fikk nok hjelp. Denne gangen skulle det ikke skje, kommunene skulle ta ansvar og fikk ekstra bevilgninger. Hjelpen skulle være lett tilgjengelig. Nå vet vi at enkelte kommuner sviktet fullt og helt, andre var i villrede om hva de skulle tilby, og de fleste avsluttet tiltakene altfor tidlig. Det ble tunge bører å bære for mange, forståelsen i systemet sviktet og mange ble syke.

Det aller tyngste er kanskje frykten for å miste mer; miste venner og familie, helse, arbeid og tilhørighet. Hvordan står det egentlig til med forståelsen for hvordan de har det nå, hvordan de jobber med å komme tilbake til en krevende hverdag, skape et nytt liv? Sosial støtte fra nære, fra arbeidskolleger, fra lokalsamfunn og fra oss alle er av stor verdi for å oppleve den trygghet og tilhørighet som trengs. Å bygge slik forståelse krever mye mer enn å bli minnet om brutaliteten i Utøya-angrepet i en film.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Stress
  3. Vold
  4. Film

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Sterke vitnesbyrd fra Utøya

  2. NORGE

    Støre dypt preget av Utøya-film

  3. KULTUR

    Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte

  4. KULTUR

    Se traileren til den nye 22. juli-filmen

  5. KULTUR

    Utøya-film solgt til en rekke land

  6. KULTUR

    «Utøya 22. juli» er filmet minutt for minutt i en eneste lang tagning