Nye trusler mot den akademiske frihet | Olle Törnquist

Jeg utfordrer Universitetet i Oslos nye rektor, Svein Stølen (bildet), til svar, skriver innleggsforfatteren.

Ofte begynner det med at de bevilgende myndigheter eller private donorer vil kontrollere at forskningen er «effektiv».

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Universitetet i Oslos (UiO) nye rektor, Svein Stølen, er alt i gang med sin gjerning. Jeg utfordrer ham til svar med disse refleksjoner.

Akademisk frihet er selv å få velge tema og metode for egen forskning, etter offentlige samtaler om hva som er relevant, og å ha ubegrenset adgang til å publisere fritt.

Uten dette fordunkles virkeligheten av «fake news», pseudo-viten og udokumenterte påstander.

I Norge er denne rett lovfestet. Likevel trues den i økende grad – også av universitetenes ledere.

Hvorfor og hvordan?

Ofte begynner det med at de bevilgende myndigheter eller private donorer vil kontrollere at forskningen er «effektiv». De stoler ikke på forskerne.

Bevilgningstildelerne vil isteden ha avtaler med en sjef, omtrent som man forhandler frem en konsulenttjeneste eller gir et oppdrag til en myndighet.

I kontrakten vil de derfor gjøre instituttlederne ansvarlige til og med for forskernes kunnskapsproduksjon.

Konsekvensen er at mange instituttledere mener at de må rette seg etter denne nye offentlige styringsfilosofien – i stedet for å forsvare universitetets lovdefinerte uavhengighet og legge til rette for at forskerne selv kan tilveiebringe den best mulige innsikt gjennom frihet, samarbeid og kollegial kritikk.

Les også

Den farlige veien mot et akademisk AS | Dag O. Hessen

Kontroll med samarbeidspartnere

Selv er jeg kjent med hvordan forskernes frihet til å velge ut sine samarbeidspartnere uthules.

Lenge var det for eksempel mulig å utvikle samarbeid om demokratistudier med studenter og forskere i (blant annet) Indonesia, India og Sri Lanka. Men etter hvert krevde de bevilgende instanser at de etablerte instituttene skulle styre dette arbeidet for seg selv. Da ble kvaliteten på forskernes arbeid dårligere.

Olle Törnquist.

Det ble også vanskeligere å anvende tilgjengelige ressurser. Instituttlederne som ble trukket inn i arbeidet, manglet ofte kunnskap på feltet, hadde lite engasjement eller hadde egne eller politiske interesser i saken.

Uavhengig kunnskapsproduksjon forutsetter dessuten at fast ansatte universitetslærere har rett til egen fri forskning, samt elementær finansiering.

Resultatene gjøres til gjenstand for kollegial vurdering, men forskerne skal ikke måtte behøve å stå med luen i hånden overfor eksterne finansinstanser eller instituttledere.

Også i denne sammenhengen er samarbeid viktig.

Når kolleger ved ulike institutter forener sin forskning, kan de fremstå med uavhengige alternativer til store markedsstyrte og politiserte prosjekter og dessuten legge grunnen til nyskapende undervisningsopplegg.

Forskerne blir enige om tema; de bidrar med sin egen frie forskning og trenger bare eksterne midler for å arrangere møter, fremskaffe data, publisere og administrere det hele.

På denne måten var det for eksempel mulig med base i Oslo å samle ledende internasjonale forskere med interesse for folkelig demokratisering i det globale sør til samarbeid om en rekke bøker. De ble også grunnlaget for unike master- og doktorandkurs.

Samme metode ble anvendt for å forene forskere i Skandinavia og India til studier av sosialdemokratisk utvikling.

Men nå vil finansmyndighetene at instituttene skal styre, ikke bare legge til rette.

Da vil flere institutter ikke bare ha erstatning for administrasjon og nye arbeidsoppgaver, men også kreve erstatning for forskernes deltagelse med sin egen frie forskning.

Dermed undergraves forskernes rett til fritt å velge hvordan de vil utføre sin forskning og hvem de vil samarbeide med.

Les også

Universitetene er slaver av finansieringssystemet | Kyrre Lekve

Studier om Sørøst-Asia

Et eksempel: Senter for utvikling og miljø ved UiO tillot i den akademiske frihetens ånd nylig en medarbeider å knytte an sin egen forskning til et EU-nettverk om Sørøst-Asias utvikling mot å få sine utgifter betalt. Intet mer.

Samtidig forbød Institutt for statsvitenskap ved UiO undertegnede å bidra med min forskning på de samme betingelser.

Enda alvorligere er at det i motsetning til andre lovbeskyttede friheter som bevoktes av ombudsmenn, og til forskjell fra andre grunnvoller for opplyst demokrati så som organisasjons- og ytringsfrihet, er uklart hvordan man påtaler brudd med den akademiske friheten.

Hva sier rektor?


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Lese mer? Her er noen forslag: