En liten fortelling som kommer sent, men kanskje godt. Om du orker.
Jeg måtte bli 62 år før jeg fortalte denne historien til andre enn noen ytterst få. Jeg byr den frem nå, i håp om å øke fokuset på endometriose som den folkesykdommen det er.
Folkesykdommen endometriose synes omsider å ha kommet på dagsordenen. Det var på tide. Sykdommen går i korthet ut på at vev som dét i livmorens slimhinner også vokser andre steder.
Det kan være i livmorens muskellag, eller helt utenfor livmoren. Det blør derfor jevnlig, altså der det ikke skal blø. Inni magen, liksom. Google it. Det trenger ikke jeg, for jeg har lidd av alvorlig endometriose.
Livet fra puberteten og frem til jeg endelig fikk fjernet livmoren og omkringliggende herligheter som 38-åring, var fint på veldig mange måter. Men med jevne mellomrom var det også et sant smertehelvete.
Allerede som tenåring hadde jeg så enorme menstruasjonssmerter at min salige bestemor – en gang jeg var hos henne som 16-åring og kastet opp av magekramper – skjenket meg snydens på brandy i et forsøk på å dempe det hele. Og hun var sykepleier!
Venner seg til smertene
Alle kronikere kan fortelle at man på et vis venner seg til smerter. Så også jeg. Gikk til legen nå og da, helst da. Som regel fikk jeg høre at alt ville bli mye bedre når jeg fikk barn. Når, ikke hvis. Slik var det på 70-tallet, da gråhårede herrer utgjorde flertallet av dem i hvit frakk med spesialisthjemmel.
P-piller ble foreslått hver eneste gang. Siden jeg holdt meg til jenter som sexpartnere, fant jeg det ganske absurd å skulle forurense kroppen med den slags unødvendigheter. Prøvde likevel. Det hjalp ingenting.
Én ting var smertene. Som sagt venner man seg egentlig litt til dem. Man planlegger. Hytteturer og store fester, reiser og begivenheter. I den predigitale verden gikk jeg med syvende sans i lommen, der sykluser nøye var forsøkt predikert og notert.
Foran de aller viktigste begivenhetene, som eksamener (og juseksamenene den gang var svære!), fikk jeg utskrevet menstruasjonsutsettende piller. Som forkludret alt enda mer.
Pinlig, fælt og ydmykende
Men altså: Smertene var nå én ting. Blødningene var likevel det verste. Svære. Pinlige. Plagsomme. De førte til svimmelhet og slapphet, blodmangel og depresjoner. Jeg blødde overalt.
Forbruket av madrasser og sengetøy var enormt. Trusene mine luktet klor; bestandig. På hytteturer snek jeg med meg stikklaken og BioTex, og sov dårlig. Vi snakker om å stå opp fire-fem ganger hver natt, selv med komboen svær tampong, gammeldags Saba Self Sit – nattutgaven (tidenes tykkeste bind), og dasspapir tullet sammen i brede bleier i tillegg. Jeg knasket jerntabletter og Paralgin Forte og håpet av og til på å dø i søvne.
Å be dommere på Oslo tinghus om å få en pause i rettsforhandlingene hver time, var noe av det pinligste jeg visste. De sa alltid, relativt bryskt, nei med en gang. Da ble jeg nødt til å forklare hvorfor: Om det enn var et tilfelle av blodbad som kanskje skulle behandles for domstolen, var det kanskje ikke nødvendig å demonstrere det så overtydelig som jeg kom til å gjøre uten muligheten for å gå på toalettet.
Betroelsen førte alltid til at jeg fikk innvilget så mange pauser jeg bare måtte lyste, men jeg innrømmer glatt: Det var pinlig, det var fælt, det var ydmykende.
Toget skrek på perrongen
Ingen lege hjalp meg. Ikke før jeg før jul i 1996 kom i kontakt med en gynekolog som antagelig reddet sjelen min, om ikke akkurat livet mitt (kanskje det også). Jeg har ikke snakket med henne siden mars 1997, så jeg skal ikke navngi henne (men jeg kan røpe at hun er det moderlige opphavet til Norges kanskje største skøyteløper gjennom tidene, i alle fall etter 1980!)
Hun skjønte hva som feilte meg, umiddelbart. Hun undersøkte meg. Hun trøstet meg. Hun var et varmt, klokt fag- og medmenneske som så meg inn i øynene og holdt meg i hånden og visste nøyaktig hvor fælt jeg hadde det og hadde hatt det i over 20 år. Aldri har jeg vært så takknemlig. Aldri.
Jeg gikk helt i oppløsning, slik man av og til gjør i møte med godhet. Hun er ett av de fineste menneskene jeg har møtt i mitt liv. Den aller beste legen. Brutalt, og med den største miskunn, fortalte hun meg at jeg måtte fjerne det som var der nede. Bare slik ville jeg vinne livet tilbake.
Jeg var barnløs. Toget skrek på perrongen. Jeg måtte la det gå, selv om jeg gråt like mye som jeg blødde. At et mirakuløst møte med min store kjærlighet knappe to år senere skulle gi meg den ufattelige gleden å bli mor likevel, ante jeg ikke da.
Takk, dere unge kvinner
Livmoren ble tatt, av en utrolig dyktig kirurg/gynekolog på Røde Kors. Jeg betalte for det selv, pinlig også det, men jeg orket bare ikke å stå i kø. Etter operasjonen har livet selvsagt ikke bare gått oppover, slik oppfører ikke liv seg, de svinger, men smertene og det uhyre problematiske med å blø så mye, så ofte, så overalt, ble borte. Det hele ble noe helt, helt annet.
Jeg måtte bli 62 år før jeg fortalte denne historien til andre enn noen ytterst få. Jeg byr den frem nå, i håp om å bidra med mitt for å øke fokus på endometriose som den folkesykdommen det er.
Så uendelig mye går tapt, både menneskelig og økonomisk, i den blodige smertepølen endometriose kan være
Hver tiende kvinne i menstruerende alder lider av dette. Det innebærer at den egentlig også rammer menn, barn, gamle og unge. Kvinner med endometriose er kjærester og mødre, døtre, ungjenter og arbeidstagere. De er studenter og uføre og professorer. Så uendelig mye går tapt, både menneskelig og økonomisk, i den blodige smertepølen endometriose kan være.
Takk, dere unge kvinner som i den seneste tid har fortalt deres historie om denne sykdommen. Takk, og unnskyld for at jeg ikke joina dere tidligere. Kunnskapen, forskningen, behandlingen og forståelsen for endometriose må rett og slett bli mye, mye bedre.
Kanskje er det aldri for sent å bidra.
Teksten ble først publisert på Anne Holts Facebook-side.
