Debatt

Hungersnøden i Wien | Cato Guhnfeldt

  • Cato Guhnfeldt, journalist og forfatter

Situasjonen i Wien var tidlig verre enn i andre hovedsteder, skriver Cato Guhnfeldt. Bildet: Barn foran et krigskjøkken i Penzing, Wien, datert august 1917. Foto: Østerrikes nasjonalbibliotek

Omflakkende sultne på leting etter mat. Slåsskamper i gatene. Angiveri, svartebørs og hat. Dramatisk økning av dødeligheten blant kvinner. I år er det 100 år siden hungersnøden i Wien.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Wien var trolig den av de europeiske ikke-allierte hovedsteder som ble hardest rammet av virkningene av 1. verdenskrig, i første rekke i form av hungersnød.

Det var flere årsaker: Den allierte blokaden av Tyskland og Østerrike-Ungarn som et virkemiddel for å vinne 1. verdenskrig, videre lokal byråkratisk udugelighet, dernest etniske motsetninger i en smeltedigel av by med mennesker fra mange nasjoner og folkeslag.

I mars 1917 skrev fru Lauer, en østerriksk kvinne i Wien, et brev til sin mann i en russisk fangeleir: «Jeg har mistet alt håp om at jeg og ditt eneste barn vil noen gang se deg igjen, fordi vi kommer til å dø av sult. Jeg er så svak av smertene fra sulten, og likevel mottar vi ingen mat.»

Cato Guhnfeldt. Foto: Privat

På randen av åpent opprør

Matmangelen rammet særlig kvinnene.

Mens antall kvinner som døde i Wien utgjorde 15.300 i 1914, var tallet steget til 20.800 i 1917 før det i 1918 nådde en topp på 23.900.

Kvinnene ble svekket av lange arbeidstimer og av å stå langvarig i matkøer under alt slags vær. Mødre prioriterte gjerne barnas behov før sine egne.

De som sultet i hjel i Wien, døde stort sett innendørs, i sine hjem eller på sykehus. Døde man av sykdom, var utmagring ofte en medvirkende årsak.

Sulten rammet ikke bare de fattigste. Kvinner fra middelklassen drev også utstrakt jakt på mat, ifølge politirapporter. Mennesker jaktet på kalorier uansett kilde.

I mai 1917 gikk arbeiderne i ammunisjonsfabrikkene ut i streik med krav om bedre tilførsler. Da forsyningene av mel ble redusert, kom snart ryktene om at brød i fremtiden skulle lages av høy.

Sulten ødela bånd mellom familiemedlemmer og naboer, mellom kunder og kjøpmenn, mellom innbyggere og myndigheter.

I stedet for å ha en passiv hjemmefront som lojalt støttet krigføringen ved fronten, var deler av Wien på randen av åpent opprør.

Myndighetene som ikke mestret situasjonen, skyldte forgjeves på de alliertes blokade, men ble ikke trodd.

Alle andre politiske spørsmål måtte vike. Alt handlet om mat.

Interne motsetninger

Situasjonen i Wien var tidlig verre enn i andre hovedsteder.

De første rasjoneringskortene for mel og brød ble utstedt i april 1915. Året etter ble sukker, melk, smult og kaffe rasjonert, poteter og marmelade i 1917 og kjøtt i 1918.

Rasjonene i Wien var lavere enn i Berlin, som også slet med matmangel. Til sammenligning ble bare sukker og brød rasjonert i Paris under hele krigen.

I London var situasjonen enda bedre. Der ble rasjonering introdusert i februar 1918, i første rekke av smør.

På mange måter var Østerrike-Ungarn i krig med seg selv.

Befolkningsgrupper som hadde mat, ville ikke hjelpe andre grupper som led. Særlig ble ungarske bønder og deler av den østerrikske bondestanden i Wiens nærhet kritisert.

Ungarske barn på reise gjennom Østerrike ble kastet stein på av rasende østerrikere som ropte «forbannede Ungarn».

I juni 1918 førte situasjonen til den såkalte potetkrigen.

Barn og mødre støttet av menn på permisjon fra fronten, anslagsvis 30.000 mennesker, vandret ut fra Wien på jakt etter mat, i første rekke poteter. Det kom til mange fysiske sammenstøt. Bønder uvillige til å selge poteter, ble truet med å få sine hus brent ned.

Mange var overbevist om at matmangelen ikke skyldtes lavere produksjon, derimot skjev distribusjon. Man trodde ungarske låver bugnet av forråd som folk satt på fordi tidene var usikre.

Grønnsaksdyrking

Fra 1916 av sprang private grønnsakhager opp over hele Wien, først i byens utkant, så i byens parker og i militære eksersisområder.

Myndighetene forsto alvoret, lot dyrkerne ta seg til rette og introduserte begrepet «krigsgrønnsakhager». I sommermånedene ble grønnsakhagene vannet av byens kommunale brannbiler.

I 1915 registrerte man 3000 krigsgrønnsakdyrkere i byen. I 1918 var tallet steget til 18.500 og i 1919 til mellom 40.000 og 50.000. Antallet uregistrerte grønnsaksdyrkere var langt høyere, trolig rundt 150.000.

Etter grønnsakslappenes inntog dukket det raskt opp små skjul med geiter, griser, høns. Etter dyrene flyttet så menneskene inn i skjulene da offentlig transport, drivstoff, gass og elektrisitet forsvant våren 1918. Grønnsakhagene ble slumområder på kommunal grunn.

Myndighetene forsto alvoret, lot dyrkerne ta seg til rette og introduserte begrepet «krigsgrønnsakhager»

Vinteren 1917–1918 ble folk stadig mer uhøflige og misunnelige. Slåsskamper på fortauene var et vanlig syn. Svartebørs og angiveri florerte. Hat fikk rikelig grobunn. Wien var i ferd med å gå opp i sømmene.

Fordi byen tilhørte et system med to stater, har forskere foreslått at en svekkelse av statsløsningen var hovedårsaken til at staten ikke grep sterkere inn for å demme opp for sulten.

Hovedårsaken synes likevel å ha vært inkompetente byråkrater og en stadig forverring av relasjonene mellom Wien og hovedkildene for matleveransene til byen, i første rekke de ungarske landområdene og de tsjekkiske provinsene.

Mye av kritikken ble rettet mot Wiens borgermester, Richard Weiskirchner. Men han hadde lite ansvar for den nasjonale matvarepolitikken.

Influensaepidemi og kulde

Etter at rasjonene av brød og mel brått ble redusert våren 1918, noterte myndighetene i krisemøte seg en altomfattende resignasjon blant byens sultne innbyggere.

Folk lå til sengs for å spare på kreftene og redusere forbruket av kalorier. Daglig måtte utmagrede mennesker hentes med ambulanser.

Som om ikke mangelen på mat og offentlige tjenester var nok ble Wien i 1918 rammet av en influensaepidemi som tok tusenvis av liv. I oktober begynte Wiens befolkning også å fryse.

Tidlig i 1919 anslo Wiens myndigheter at mellom 7 og 11 prosent av dødsfallene i byen under krigsårene direkte skyldtes sult. I mellom 20 og 30 prosent av dødsfallene var sult en medvirkende årsak.

Keiser Franz Josefs død i 1916, så hungersnøden i 1917–1918, i tillegg til krigsnederlaget var sentrale faktorer som bidro til det østerriksk-ungarske keiserrikets kollaps i oktober 1918.

I 1914 hadde Wien hatt 2,2 millioner innbyggere. I 1920 var tallet 1,8 millioner.

Wien var selvsagt ikke det eneste sentrum for lidelse. Det er antatt at opp mot en halv million tyskere døde av sult under 1. verdenskrig.

Kilder: Heeresgeschichtliches Museum Wien. Wien Museum Karlsplatz. Eve Blau: The Architecture of Red Vienna 1919–1934. Wikipedia.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Wien
  2. Første verdenskrig

Relevante artikler

  1. MENINGER

    «Før rødegardistene rakk frem til døren, måtte jeg gjemme min manns revolver i underskjørtet»

  2. KRONIKK

    Katastrofen som formet et århundre

  3. VERDEN

    Snøkrabber, FN og norske soldater i Litauen: Slik preger første verdenskrig oss i dag

  4. DEBATT

    Jakten på den niende symfoni | Cato Guhnfeldt

  5. DEBATT

    Bygg nytt hotelltårn på Tryvann | Trygve Sunde Kolderup

  6. DEBATT

    Human-Etisk Forbund sa nei til Pie Jesu