Politiet må gi oss en åpen og ærlig rapportering om overfallsvoldtekter

  • Vibeke Ottesen
Politiet tilbakeholder informasjon om overfallsvoldtekter. Det er ikke tillitvekkende, mener debattanten.

Politiet kan ikke gjøre seg selv til portvokter for livsviktig informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I forrige uke, etter en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, kunne vi lese i avisene at Oslo-politiet har retningslinjer som begrenser medieomtalen av voldtektssaker. Det var i etterkant av det som ble omtalt som en «voldtektsbølge» i 2011, at de nye reglene kom. En rapport skal ha vist at økningen i voldtektsanmeldelser hadde en sammenheng med antall presseoppslag.

Færre ofre opplevde å være alene

Hva som skapte denne sammenhengen, vites ikke. Kanskje økte forekomsten av slike voldtekter, og derfor økte også antall anmeldelser. Om forekomsten overfallsvoldtekter økte, kan det ha vært på grunn av medieomtalen. Men forekomsten kan også ha økt helt uavhengig av medieomtalen.

Det kan også hende at forekomsten holdt seg jevnt, eller til og med gikk ned, men at et økende antall av dem som ble voldtatt, tok det ekstremt krevende skrittet det er å gå til anmeldelse, nettopp på grunn av den økte medieomtalen.

Den økte omtalen kan ha bidratt til at færre ofre opplevde å være alene. Gjennom medieomtalen lærte de at det var flere andre der ute som viste vei med sin anmeldelse og økte troen på at å anmelde var et reelt alternativ.

Viser hvor feil politiet kan ta

Vi vet fra sosialpsykologisk forskning at det mediene omtaler, tror vi mennesker at det finnes mer av enn det som er tilfelle. Og vi mennesker er ikke noe gode på å kalkulere og forholde oss til statistiske sannsynligheter. Dette vet nok politiet.

Jeg kan også skimte det i forklaringen lederen for avsnitt for seksualforbrytelser Kari-Janne Lid ga VG i 2016 for endringene i politiets retningslinjer. Forklaringen var nemlig at medieomtalen i 2011 «skapte en voldsom frykt» og «et mediebilde av at det var veldig mange voldtekter hele tiden».

Men, tenker jeg. Likevel. Politiet kan ikke gjøre seg selv til portvokter for livsviktig informasjon som ellers kunne inngå i grunnlaget befolkningen har for sine daglige og nattlige risikovurderinger. Politiet består av mennesker som er like feilbarlige som oss andre i sine sosiale vurderinger.

Og nettopp denne vurderingen, å tilbakeholde informasjon om forekomsten av overfallsvoldtekter fra befolkningen, viser hvor feil de kan ta.

Kvinner bærer på en frykt

I forbindelse med en forelesning i sosialpsykologi i forrige uke spurte jeg studentene om de frykter noe som de vet at sannsynligvis ikke vil skje. En ung kvinne svarte at hver gang noen går bak henne om kvelden, er hun redd for å bli overfalt. En fullsatt sal av hovedsakelig unge kvinner nikket gjenkjennende. Man trenger ikke være evolusjonspsykolog, som jeg er, for å vite at denne frykten er noe unge kvinner alltid har båret på og navigert etter.

Jeg spurte dem så hva de synes om at Oslo-politiet ønsker å beskytte dem fra denne frykten ved å tilbakeholde informasjon om forekomsten av overfallsvoldtekter. Den rungende beskjeden fra salen var klar: Gi oss en åpen og ærlig rapportering om faktiske forhold, ikke et politi som tror at vi ikke kan håndtere det.

Det er ikke en tillitvekkende tilnærming til kvinners urgamle frykt for en stadig reell trussel å tilbakeholde informasjon om hva risikobildet faktisk er, her og nå, i deres lokalmiljø. Frykten bærer vi med oss, uansett.

Men denne frykten kan settes opp mot tall og således bekreftes eller avkreftes og dernest navigeres. Og det må politiet la befolkningen få gjøre selv.