Innsatte må ringe etter fengselsbetjenten når det trengs sårstell
Norske fengselsinnsatte blir sviktet.
Hva hadde du tenkt om en fengselsbetjent skulle drive sårstell på deg? Bytte stomiposen eller urinposen din? Eller forflytte deg hvis du var syk eller bevegelseshemmet?
Når innsatte i norske fengsler trenger helsehjelp, er det ikke uvanlig at fengselspersonale som ikke har helsefaglig kompetanse, gjør disse oppgavene.
Innsatte i norske fengsler har den samme retten til helse- og omsorgstjenester som resten av befolkningen. Kommunen der fengselet ligger, har ansvaret for å tilby innsatte denne hjelpen.
Samtidig har fengselet ansvar for å sørge for at sikkerheten blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Innsattes behov for hjelp vurderes dermed alltid i skjæringspunktet mellom kontroll og tjeneste. Slik kan fengselets sikkerhetsansvar komme i konflikt med helsepersonells plikt til å yte nødvendig helsehjelp.
Svikter de innsatte
Utenfor murene er regjeringens klare budskap at kommunene må finne en mer fornuftig og effektiv bruk av ressursene for å møte et stadig større behov for helse- og omsorgstjenester hos innbyggerne. Vi vet at sårbare grupper som eldre og personer med kroniske og sammensatte lidelser, personer med psykisk sykdom eller ruslidelser, fortsatt er særlig utsatt for ikke å få den hjelpen de trenger når de har behov for den.
Mange kommuner jobber iherdig for at pasientene skal få best mulig tjenester der de bor. Et viktig spørsmål er om dette arbeidet også omfatter dem som bor i fengsel.
Vi mener nei. For det svikter mange steder.
I en studie vi på Senter for omsorgsforskning nylig gjorde på oppdrag for Kriminalomsorgsdirektoratet i samarbeid med Helse- og omsorgsdirektoratet, fant vi blant annet:
- Sikkerhetshensyn vant ofte over behov for helsehjelp. Avtalte helsekonsultasjoner kunne bli avvist eller utsatt fordi det manglet ansatte på jobb i fengslet som kunne bistå i å fremstille den innsatte for helsehjelp.
- Helsepersonell er ofte ikke til stede i fengslene på kveld og helger. Typiske helseoppgaver som sårstell, skifte av stomipose, urinposer og forflytning av bevegelseshemmede kan derfor bli overlatt til fengselspersonale uten helsefaglig kompetanse.
- Innsattes kommunikasjon med helsevesenet foregikk via et lappesystem. Dette skapte utfordringer og frustrasjoner fordi mange innsatte hadde vanskeligheter med å kommunisere skriftlig. Innsatte savnet dessuten å bli sett og hørt av helsepersonell ansikt til ansikt.
Studien viste også:
- Det er en økning i omfattende psykiske lidelser, somatiske sykdommer, funksjonsnedsettelser og aldersrelaterte lidelser hos innsatte.
- Noen innsatte er for syke til å være i fengsel.
- Noen innsatte fikk ikke de tjenestene de hadde behov for.
- Noen fikk dårligere helse under fengselsoppholdet.
Kort sagt: Hverken helse- og omsorgstjenestene eller fengslene er tilstrekkelig rustet til å ivareta de innsattes helse- og omsorgsbehov.
Oppgaver må fordeles bedre
Det trengs nytenkning og tiltak som bedre ivaretar innsattes helse- og omsorgsbehov. Ansatte i både helse- og omsorgstjenestene og fengslene opplevde en økning av innsatte med omfattende og kompliserte helseutfordringer. Følgene av mangelfull behandling og omsorg i fengsel kan gi negative konsekvenser for den enkelte innsatte. Det kan også føre til en ekstra byrde for de kommunale helse- og omsorgstjenestene og samfunnet ellers.
I Norge og internasjonalt finnes det lite forskning på helse- og omsorgstjenester til innsatte som bor i fengsel. Ikke bare politisk, men også i støtteordningene for forskning og blant forskere har denne tematikken fått liten oppmerksomhet.
Det er på høy tid å vie denne gruppen pasienter større oppmerksomhet. Blant annet er det behov for å utvikle bedre kontakt og se på oppgave- og ansvarsfordeling mellom fengslene og helsevesenet. Et annet tiltak er å vurdere å opprette egne fengselsenheter for innsatte med store og kompliserte helsebehov.
