Er risikoen for justismord mindre nå?
Gjenopptakelseskommisjonen er en viktig institusjon, men for få saker gjenåpnes, og ordningen fungerer ikke etter sitt formål.
De siste store justismordsakene, Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken, dreier seg om de verst tenkelige forbrytelser – drap på barn og ungdom.
De alvorligste sakene har høyeste prioritet hos politi og påtalemyndighet. Etterforskningen er av beste kvalitet, ressursbruken synes ubegrenset, og påtaleavgjørelser tas på øverste nivå.
Når det skjer katastrofale feil i disse sakene, lurer man på hvordan det står til i andre saker der ressursbruken hos politiet er begrenset?
Når tillit er en risikofaktor
Flere forhold bidrar til risiko for justismord. Norge har et velfungerende demokrati der tilliten til myndigheter og offentlige instanser heldigvis er høy. Men det at tiltroen til politi, til domstoler, til eksperter utnevnt av disse, er høy, kan innebære en risiko for at den kritiske sansen svekkes.
Jeg tror at i en rettssal kan det være vanskelig å se for seg muligheten for at aktor presenterer en tiltale der feil person er tiltalt, eller at det som står i tiltalen, rett og slett ikke har skjedd.
I flere justismordsaker har sakkyndigvurderinger stått sentralt.
I Baneheia-saken hadde forsvaret innvendinger mot digitale bevis og DNA-bevis som ble ført i rettssaken, og i tilknytning til gjenopptagelsesbegjæringer engasjerte forsvaret egne eksperter. Men vurderingene disse ekspertene gjorde, vakte lenge ingen interesse hos gjenopptakelseskommisjonen.
Mangel på «battle of experts»
Påtalemakten og domstolene ser ofte bort fra eksperter engasjert av forsvaret. Det legges avgjørende vekt på politiets eksperter eller rettsoppnevnte sakkyndige. Tiltalte har som oftest ikke økonomi til å engasjere eksperter. Man får ingen «battle of experts», som man har i andre rettssystemer.
Fagmiljøet for rettsmedisinsk sakkyndighet er lite i Norge. Rettspatologer, som er spesialister på obduksjon, brukes ofte som sakkyndige for å vurdere skader ved for eksempel partnervold.
Det hadde vært en fordel om rettsmedisinere hadde mer variert erfaringsbakgrunn, eksempelvis fra skadelegevakten. En burde også i større grad trekke inn ekspertise fra utenlandske fagmiljøer. Dersom erklæringer fra medisinsk sakkyndige har feil eller mangler, kan veien til en uriktig domfellelse bli kort.
Domstoler og politi henger etter digitalt
I noen saker som gjelder partnervold, fremsetter partene beskyldninger mot hverandre om vold og trusler. Her er min erfaring at politiet da som oftest oppretter en hovedsak der kvinnens anmeldelse mot mannen etterforskes. Mannens anmeldelse mot kvinnen etterforskes i langt mindre grad.
Erfaringsmessig er nok kvinnen oftere offeret enn mannen. Problemet er at man tar et standpunkt fra etterforskningens start med hensyn til hvem som er skyldig, og hvem som er offer. Manglende objektivitet kan resultere i feil. Fra Frankrike så jeg nylig en sak der kvinnen og mannen ble tiltalt i samme sak for å ha utøvd vold mot hverandre. Jeg har ikke hørt om tilsvarende her.
Manglende forståelse for digitale bevis hos domstoler, politi og advokater kan gi risiko for uriktige dommer. Dette påpekte forsker Nina Sunde ved Politihøgskolen i Tidsskrift for rettsvitenskap i 2020.
Man misforstår digitale bevis som objektive og pålitelige bevis. Man skjønner ikke hvilke feilkilder som finnes, eller hvor enkelt slike bevis kan endres eller manipuleres. Domstoler og politi henger etter den digitale utviklingen i samfunnet.
Klasseskille for rettssikkerhet
I A-magasinet 29. oktober sier riksadvokat Jørn Sigurd Maurud at «metodene er bedre. Jeg tror nok vi er bedre enn vi var før». Jeg tror det er farlig å anta at risikoen for justismord er mindre. Man burde heller tenke at rettsskandalene tyder på at risikoen for uriktige avgjørelser er langt større enn mange har trodd.
Rettssikkerhet koster, skrev kommentator Harald Stanghelle i Aftenposten 24. oktober.
Siden 2020 har en tiltalt ikke lenger automatisk ankerett i de alvorligste straffesakene («seksårssakene»), og en stor del av ankene nektes fremmet. Det har gått nedover med betalingen til forsvarere. Man kan få et klassesamfunn der tilgangen til rettssikkerhet blir avhengig av siktedes inntekt eller nettverk.
Gjenopptakelseskommisjonen er en viktig institusjon, men for få saker gjenåpnes, og ordningen fungerer ikke etter sitt formål.
