Av de store justismordene gjenstår nå bare saken mot Fredrik Fasting Torgersen

Bevisene her har fullstendig sviktet.

I tillegg til Baneheia-saken er det vel bare saken mot Fredrik Fasting Torgersen av de store justismordene som meg bekjent gjenstår. Gjenopptagelse av den saken ble avslått 17.06.21. Det er klart at bevisene her fullstendig har sviktet. Dette avslaget er derfor mye alvorligere enn kommisjonens første avslag i Baneheia-saken.

Gjenopptakelseskommisjonen har som oppgave å kontrollere om domstolene har begått feil som kan ha påvirket dommens resultat. I stedet for å utføre en slik (etterfølgende) kontroll har kommisjonen selv avgjort skyldspørsmålet.

Det er opplagt at kommisjonen ikke i første instans kan avgjøre om Fredrik Fasting Torgersen er skyldig. På den måten har kommisjonen avskåret domstolene fra å vurdere dette. Kommisjonen har derfor snudd den ordinære behandlingen av en straffesak på hodet.

Bevisene sviktet

Torgersen ble i 1958 funnet skyldig i et drap. Likevel medfører kommisjonens behandling av Torgersens sak at den nå etter årtusenskiftet har avskåret domstolene fra å behandle saken til tross for at bevisene har sviktet helt.

Denne svikten har medført at skyldspørsmålet nå skiller seg helt fra pådømmelsen i 1958. Grunnen er at de to helt sikre bevisene fra den gangen er blitt underkjent av den moderne vitenskap. Da er det selvsagt at kommisjonen skal overlate til domstolene å avgjøre dette (helt nye) bevisspørsmålet som nå er oppstått.

I 1958 da Torgersen ble domfelt, ble han funnet skyldig grunnet det politiet mente var svært sikre bevis. Sikrere tekniske bevis er antagelig aldri blitt presentert for en norsk domstol.

Det var de sakkyndige som den gangen forklarte at bevisene var aldeles sikre. Det ene beviset var tannbittbeviset, og de sakkyndige forklarte at det teoretisk nok kunne være en annen person i menneskeheten som kunne ha avsatt disse bittmerkene, men at man i praksis kunne se bort fra denne muligheten.

I dag ansees det som helt sikkert at en annen enn Torgersen har avsatt disse bittmerkene, slik at dette beviset i alle fall ikke taler mot Torgersen. Dette har da også kommisjonen kommet frem til. En fastholdelse av at Torgersen er skyldig, er derfor avhengig av at det andre av sakens to sikre bevis fortsatt ikke etterlater tvil.

Muterte barnåler?

Det andre helt sikre beviset ga i 1958 ingen tvil om at Torgersen måtte ha vært på åstedet fordi det ble funnet fem barnåler i dressen hans. De sakkyndige forklarte den gangen at disse barnålene bare kunne stamme fra ett eneste sted i hele verden, nemlig kjelleren der Rigmor ble drept.

Grunnlaget for denne sikkerheten var at det ved siden av Rigmor lå et gammelt inntørket juletre med muterte barnåler.

I dag er de syv sakkyndige enige om at denne typen barnåler er den vanligste type barnåler å få på seg om man ferdes i nordisk granskog. Barnålene kan derfor stamme fra milliarder av andre steder. Dette beviset ble ansett som så sikkert den gangen at sakens aktor anførte at sjansen for at Torgersen måtte ha vært på åstedet, var en milliard til én.

Kommisjonen har funnet at barnålsbeviset er omtrent like sikkert i dag som det ble vurdert å være den gangen. Grunnen nå er at de fem barnålene i Torgersens dress er av en særskilt kort type, og at denne korte typen er i mindretall sammenlignet med den andre typen barnåler, nemlig den lange typen. Dette er kommisjonens endelige konklusjon i skarp motstrid med det de sakkyndige forklarte.

I tillegg kommer: Hvis man først får på seg barnåler av den korte typen, så vokser slike korte barnåler i grupper der det er lite lys. Man kan derfor få på seg en mengde korte barnåler (uten en eneste lang) i samme slengen uten av det vil være noe uvanlig i det.

At disse fem barnålene i Torgersens dress kan gi en «milliardsikkerhet» eller kanskje bare en «millionsikkerhet» for at Torgersen hadde vært på åstedet, er derfor helt hinsides all fornuft.

Hovedinnvendingen mot kommisjonen er likevel at den har avgjort skyldspørsmålet uten å la domstolene først ta stilling til dette.

Et nytt bevis

Barnålsbeviset slik det nå brukes mot Torgersen, er et helt nytt bevis. Til tross for at de fem barnålene i dressen skriver seg fra 1958, blir begrunnelsen for at barnålene nå knytter Torgersen til åstedet et helt nytt bevisspørsmål.

Dette skyldspørsmålet må avgjøres i henhold til Straffeprosesslovens regler, det vil si av en domstol etter at den har avholdt hovedforhandling.

Gjenopptakelseskommisjonen er ikke en domstol og er aldri blitt tildelt domstolenes kompetanse til å avgjøre skyldspørsmål.

At bevisspørsmålet dreier seg om de samme fem barnålene som i 1958 begrunnet at Torgersen ble funnet skyldig, kan ikke bety noe som helst.

Den gangen var det avgjørende faktum at de fem nålene bare kunne stamme fra ett eneste sted i verden, nemlig åstedet. Nå mener kommisjonen i strid med de sakkyndiges forklaringer at det er ytterst påfallende at de fem nålene alle er korte.

Disse begrunnelsene har intet med hverandre å gjøre, altså får vi å gjøre med et helt nytt bevisspørsmål som kommisjonen ikke har anledning til å avgjøre.

Vil riksadvokaten se lyset?

Uansett om man skulle mene at Torgersen er skyldig eller ei, kan man ikke unndra dette nye bevisspørsmålet fra å bli avgjort av våre domstoler når man begrunner Torgersens skyld med barnålsbeviset. Dette gjelder selvfølgelig uansett om det nå verserer en gjenopptagelsessak. Spørsmålet blir bare når de som har et ansvar for å få avgjort denne saken riktig, er villig til å følge loven.

Riksadvokaten har den siste tiden (i Baneheia-saken) vist seg å være mer til å stole på enn Gjenopptakelseskommisjonen. Kanskje kan han bli den som ser lyset og begjærer gjenopptagelse?

Rettelse: Aftenposten skrev opprinnelig at det var advokat Jan Tennøe som på kronikkbildet satt ved siden av Fredrik Fasting Torgersen. Det er feil. Mellom de to sitter professor og rettslig medhjelper Ståle Eskeland. Feilen ble rettet 2. november kl. 10.28.