Meroffentlighet vil ødelegge for rekruttering av høyesterettsjustitiarius | Anders Anundsen
Det er nødvendig å nekte innsyn i vurderingene av søkerne.
Det er debatt rundt utnevnelsen av ny justitiarius i Høyesterett, og det er bra. Det er en viktig stilling, og prosessen bør være så åpen som mulig. Men det er også særlige hensyn som må tas.
Regjeringen har hatt et ønske om en så åpen prosess som mulig: Søkerlisten har vært offentlig, og det har vært åpenhet rundt oppnevnelsen av Regjeringens rådgivere og deres mandat.
Rådgiverne har redegjort for hvordan de har arbeidet. Det ble innhentet uttalelser fra sittende justitiarius, Riksadvokaten, Advokatforeningen og Domstoladministrasjonen. Disse er også offentlige. Mediene har fått innsyn i disse dokumentene.
Utnevnelsen av justitiarius er ikke nærmere regulert i domstolloven. Det er i forarbeidene lagt til grunn at regjeringen bør «stå noe friere enn i forhold til andre dommerutnevnelser».
Ryddig prosess
Det har tidligere vært gjort på en meget uformell måte. Dette har jeg endret. Det er viktig å sikre en ryddig prosess med notoritet, og det jeg har lagt opp til ligner mer på en vanlig rekrutteringsprosess enn tidligere.
Det er viktig å få rett person til embetet. Derfor besluttet departementet å oppnevne tre rådgivere som skulle utarbeide en vurdering til Regjeringen. Rådgiverne avga sin vurdering i desember 2015. I en pressemelding 6. oktober i fjor opplyste vi om denne prosessen.
Lovhjemmel for unntak
Rådgivernes vurdering inneholder en gjennomgang av den enkelte kandidat, informasjon fra søkernes referanser og vurderinger av hver enkelt søker.
Her kommer de generelle hensyn for å unnta slike vurderinger etter offentleglova § 25 første ledd – unntak for tilsettingssaker – inn, herunder søkernes forventninger om fortrolighet og alminnelige personvernhensyn.
Jeg vil også legge til at meroffentlighet her vil være ødeleggende for fremtidige rekrutteringsprosesser.
At vi har lovhjemmel for å unnta rapporten er klart. Debatten som nå pågår, ser ut til å dreie seg om meroffentlighet – det bør tilsi at rapporten offentliggjøres, mener noen.
Nødvendig å nekte innsyn
Departementet har vurdert dette. Men rapporten inneholder vurderinger av en slik karakter at det er nødvendig å nekte innsyn. Dette er i tråd med hvordan søknader, intervju og vurderinger av søkerne til andre ledende stillinger i det offentlige, herunder andre dommerutnevnelser, behandles.
Jeg vil også legge til at meroffentlighet her vil være ødeleggende for fremtidige rekrutteringsprosesser. Dette hensynet har vært bagatellisert i debatten siden dette er en utnevnelse som skjer «så sjelden».
Vil konferere med presidentskapet
Dette argumentet er jeg ikke enig i. Det er viktig at vi også i fremtiden får gode søkere til slike stillinger, at referansepersonene kan uttale seg i fortrolighet og at regjeringen får et så fullstendig grunnlag som mulig for å kunne fatte sin avgjørelse.
Jeg legger også opp til å konferere både med sittende justitiarius og med Stortingets presidentskap. Det gir både den dømmende og den lovgivende og bevilgende statsmakt mulighet til å gi innspill i prosessen.
Jeg vil gjerne delta i en diskusjon rundt hvordan justitiarius i Høyesterett bør utnevnes i fremtiden, og gjerne også om dette bør lovfestes. Det mener jeg er en annen diskusjon enn spørsmålet om innsyn i rådgivernes rapport – i en prosess vi ellers har redegjort for så langt det er mulig.
Twitter: AndersAnundsen
Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Det er et paradoks at utnevnelsen av rettsstatens fremste vokter skjer i en lukket prosess etter ukjente regler og på ukjent grunnlag, skriver juristene Anine Kierulf og Eirik Holmøyvik:
Skal utnevnelsen av ny høyesterettsjustitiarius bli et resultat av at noen har snakket sammen?
- Tidligere debatt om Høyesteretts rolle:
Stortingets justiskomité bør invitere landets neste justitiarius til en dialog om rettspolitikk og rettsutvikling
Nå er det justitiariusembedet som skal politiseres – jeg vil si: snikpolitiseres
Korreksjon: Innlegget fra statsråd Anundsen ble først publisert med en tittel der det juridiske begrepet «meroffentlighet» feilaktig var byttet ut med «mer offentlighet».
