Nei, det europeiske kraftmarkedet er ikke flokken vår
La meg peke på de problemene NVE-sjef Kjetil Lund skyver under teppet.
I et hjertevarmt innlegg om kraftmarkedet forsøker Kjetil Lund, direktør i Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE), å mane til mer kraftutveksling med våre naboland fremfor strengere regulering av kraftpolitikken.
«Et markedsbasert kraftsystem appellerer ikke til hjertene», skriver Lund. Likevel gjør han et forsøk på nettopp det når han skriver at landene vi utveksler med, er «vår flokk».
For min egen del vil jeg understreke at også land norske kraftselskaper ikke tjener noen verdens ting på å eksportere kraft til, kan være «nære allierte». Jeg står i alle fall nærmere Island enn Storbritannia og ikke noe lenger unna Belgia enn Nederland.
Jeg kjøper ikke ideen om at solidaritet er ensbetydende med penger i kassen til Statkraft. Ærlig talt tror jeg lege Per Fugelli ville ha rynket på nesen av påstanden om at landene vi tjener penger på, er flokken vi skal bry oss om nå.
Problemene Lund skyver under teppet
Innerst i hjertet har jeg min forstand, for å si det med forfatteren Georg Johannesen. La meg appellere til denne forstanden ved å peke på de problemene Kjetil Lund skyver under teppet.
Jeg er enig i at Norge noen ganger er avhengig av kraftutveksling, særlig med Sverige. Men den norske debatten har ikke handlet om å begrense denne kraftutvekslingen. Debatten har særlig handlet om de to siste kablene til Tyskland og Storbritannia. Lund vikler alle kabler inn i hverandre.
Gjennom stadig tettere tilknytning til store, europeiske markeder, svekkes forsyningssikkerheten, er min påstand. Det var dette vi så i fjor. For det er helt riktig som Lund skriver, at Russland begynte å strupe gassen til Europa allerede sommeren 2021.
Likevel produserte og eksporterte kraftselskapene over evne høsten 2021. De kunne selvsagt ikke forutse at krigen skulle bryte ut året etter, men jeg regner med at de fulgte med på det europeiske kraftmarkedet.
Sannheten er at de gamblet med arvesølvet vårt. Kraftmarkedet er hjerterått i den forstand at det er profittmaksimering som gjelder – ikke forsyningssikkerhet.
Vil true forsyningssikkerheten ytterligere
Videre skjønnmaler Lund det liberale kraftsystemet når han hevder at «ingen av de europeiske landene har innført eksportrestriksjoner seg imellom».
Det europeiske energibyrået Acer mener at Sverige ikke har fulgt reglene. Det er også velkjent at Tyskland har begrensninger på sin kraftutveksling som følge av flaskehalser.
Selv er jeg bekymret for at liberaliseringen Lund og politikere fra mange ulike partier har vært pådrivere for, vil true forsyningssikkerheten ytterligere.
I NVEs egen rapport kan vi lese at Norge i utgangspunktet har god nok effektbalanse. Rapporten forteller videre at det står verre til med landene vi utveksler med, som liksom skal gi oss forsyningssikkerhet.
Katastrofe for det norske samfunnet
Det virker på meg som at hensikten med økt eksportkapasitet til land med dårligere effektbalanse, er å bruke den norske vannkraften som Europas batteri.
Det er svært lønnsomt for dem som selger kraft. For resten av det norske samfunnet er det en katastrofe.
Vi er nå i ferd med å lade ut Norges lille, grønne batteri. Det er nemlig ikke stort nok til å gi større, europeiske markeder effektbalanse. Regnestykket går ikke opp. Forsyningssikkerheten trues.
Det vi trenger i stedet, er prioritering og politisk regulering.
