Debatt

Når staten er uenig med seg selv | John-Arne Røttingen

  • John-Arne Røttingen
    Administrerende direktør i Forskningsrådet
Forskningsrådet skal være, en tydelig forsknings- og innovasjonspolitisk rådgiver. Da må vi skape debatt, skriver Forskningsrådets direktør som har fått kritikk for å trille terninger.

Forskningsrådet har fått kritikk for å ha gitt alle statsråder terningkast. Det må vi tåle.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Forskningsrådet skal være, en tydelig forsknings- og innovasjonspolitisk rådgiver. Da må vi skape debatt, skriver Forskningsrådets direktør som har fått kritikk for å trille terninger.
John-Arne Røttingen

Hvor langt kan staten gå i å være uenig med seg selv? Når styrkes demokratiet, og når hemmes nødvendig tillit og forsinkes gode prosesser?


Forskningsrådet har måttet tåle kritikk for å ha gitt alle statsråder terningkast ut fra hvor godt de har ivaretatt rollen sin som forskningsminister for sitt departements sektor og ansvarsområde.

Det såkalte sektorprinsippet fortjener mer oppmerksomhet, men debatten i etterkant har handlet mest om hvor uavhengig Forskningsrådet kan være.

Å vurdere sine overordnede

Mange har ytret at Forskningsrådet, som de anser som forvaltningsorgan eller direktorat, ikke kan komme med vurderinger av sine overordnede departementer. Det er et forståelig synspunkt.

Eksterne vurderinger av det norske forsknings- og innovasjonssystemet peker på at det er krevende å gi råd oppover, og omtaler Forskningsrådet som en «policy advisor from below».

OECD nevner derfor i sin ferske evaluering av det norske forsknings- og innovasjonssystemet faren ved at vi i Norge har et system for råd til politikkutformingen som alltid søker konsensus. De er redd det blir for konserverende og etterlyser mer nytenkning, eksperimentering og disrupsjon.

Forskningsrådets to roller

Forskningsrådet er organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter og med eget styre, i likhet med universiteter og høyskoler og flere forskningsinstitutter. Vi har to overordnede roller.

  • Den ene er å iverksette regjeringens og Stortingets forsknings- og innovasjonspolitikk. I klartekst betyr det å investere regjeringens penger i forskningsprosjekter, slik at de beste prosjektene kan levere gode forskningsresultater tilbake til samfunnet.
  • Den andre rollen er å gi myndighetene og politikerne råd som kan være grunnlag for utforming av forsknings- og innovasjonspolitikken.

Vi kan sies å være både avhengige og uavhengige av myndighetene. Men er det mulig? Vår uavhengige rolle som rådgiver er i alle fall ikke allment sett og anerkjent i Forsknings-Norge.

Hvor nært?

Spørsmålet om hvor nært myndighetene en faglig statlig organisasjon bør være, er velkjent, og viktig. På den ene siden skal den være faglig uavhengig, og på den andre siden har den ansvar for å levere i tråd med myndighetenes behov.

Da jeg ledet arbeidet med å opprette Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, i 2003, ble det løst gjennom å legge senteret i tredje forvaltningsnivå med avstand fra departementet og med vedtekter som sikret at det ikke kunne instrueres i faglige spørsmål.

Faglig uavhengighet

I min tid som smitteverndirektør ved Folkehelseinstituttet hadde vi både viktige forvaltningsoppdrag og var samtidig et uavhengig forskningsinstitutt som sto fritt i metodevalg, hadde rett til å offentliggjøre resultater og til å uttale oss.

Kvaliteten og legitimiteten til den delen av oppdraget som handler om å levere i henhold til samfunnets behov, er helt avhengig av at rådgivningen, fagligheten og forskningen både er- og oppfattes å være, uavhengig.

Et viktig spørsmål er dermed hvordan den faglige uavhengigheten sikres formelt. Her kan alle institusjonene det gjelder, vise til vedtekter, instrukser eller styringsform. Men er det nok?

Synliggjøring

Kritiske røster vil alltid kunne så tvil. Vi får jo største delen av budsjettet fra departementene. Er vi virkelig uavhengige, eller får vi styringssignaler på bakrommet?

Et nærliggende oppfølgingsspørsmål er hvordan uavhengighet synliggjøres. Gode uavhengige råd og vurderinger vil ofte skape enighet og en felles posisjon. Det er først når det oppstår uenighet at uavhengigheten synliggjøres.

Utfordrende åpenhet

Åpenhet og offentlig debatt er derfor viktig og nødvendig for å verne om uavhengigheten. På Kunnskapssenteret offentliggjorde vi tall om forskjeller i overlevelse etter sykehusinnleggelse. Dette utfordret helsedirektør og helseminister som var ansvarlige for god og likeverdig kvalitet i helsetjenesten.

Ved Folkehelseinstituttet kunne vi ha andre vurderinger enn helsemyndighetene av nytten av tiltak knyttet til å screene innreisende i forbindelse med utbrudd og epidemier, og enkeltforskere kunne gå inn i debatter om både røykelov og snus med vurderinger som sto imot departementets.

Forskningsrådet er, og skal være, en tydelig forsknings- og innovasjonspolitisk rådgiver. Da må vi skape debatt, og vi må tåle kritikk.

Å utfordre er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å utvikle og forbedre systemet som helhet. Det gjør det ekstra utfordrende og viktig å spille rollen vår godt når vi er en del av systemet selv.

På Twitter: @jarottingen

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Folkehelseinstituttet
  2. Forskning og vitenskap
  3. Forskningsrådet